Fargespill: Hele Norges mangfoldskompani?

20 år etter oppstarten er Fargespill i ferd med å bli den fremste statlige mangfoldssatsingen innenfor kunst og kultur for barn og unge i Norge. Fargespill er i dag lisensiert til over 20 kommuner og tettsteder og «lager forestillinger som gir et nært og musikalsk møte med unge menneskers historier, fortalt gjennom musikk og dans fra deres oppvekst og liv,» ifølge stiftelsens nettside.

Med utgangspunkt i norsk folkemusikk og dans henter forestillingskonseptet frem elementer fra deltakernes egen kulturarv for å vise «hvordan musikk, sang og dans fra hele verden synliggjør kreftene som forener oss på tvers av kultur, religion og etnisk bakgrunn.» I fjor mottok Fargespill-skaperne Ole Hamre og Sissel Saue Anders Jahres hederspris for sitt «enestående arbeid med Fargespill, som en mangfoldsrettet og inkluderende scenekunstplattform av høy kunstnerisk kvalitet.»

Landsomfattende

Siden 2022 har stiftelsen Fargespill mottatt mer enn en tredobling av statstøtten gjennom Kultur- og likestillingsdepartementet: Fra 1,1 million i 2022 til 3,2 millioner for inneværende år, i tillegg til en rekke større engangstilskudd over reviderte statsbudsjett. Stiftelsen får også et årlig tilskudd på to millioner fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og har til sammen nærmere 20 millioner kroner i samlede driftsinntekter og tilskudd.

En ny nasjonal avdeling i Fargespill arbeider nå med å finansiere en landsomfattende organisasjon etter modell av UKM Norge med ni regionale kompetanse-sentra i de største byene. Disse skal produsere Fargespill-forestillinger og samarbeide med mindre avdelinger i landsdelene. Allerede 14. september får et slikt nytt regionalt pilotprosjekt premiere på Stormen Kulturhus under Bodø2024. Sammen med musikere fra Arktisk Filharmoni og Bodø Rhythm Group deltar barn og unge fra seks Fargespill-avdelinger i Nord-Norge, hvorav enkelte grupper er til stede i video-opptak på grunn av store avstander i regionen.

Mangfold og inkludering

I dag består stiftelsen Fargespill av de tre avdelingene Bergen, Oslo og Bodø, som ble innlemmet i forbindelse med satsningen til Bodø24. I august starter stiftelsen også Fargespill Kristiansand som et toårig prøveprosjekt i samarbeid med kulturskolen. Fem øvrige Fargespill-kompanier betaler en lisens på 80.000 kroner annethvert år. Lisensen betinger en kostnadskrevende årlig sceneproduksjon med et profesjonelt apparat av komponister, musikere, lysdesignere og andre fagpersoner. Produksjonskostnadene beløper seg eksempelvis i forbindelse med 20 års-jubileumsforestillingen Ka har du?, som ble vist under Festspillene i år, til om lag en million kroner, i følge nylig avtroppet daglig leder i Fargespill, Per Mygland.

14 mindre Fargespill-avdelinger, kalt «Flere Farger», har et lavere krav til resultatet på scenen, og betaler en rimeligere lisens til stiftelsen.

«Fargespill synliggjør mangfoldets muligheter ved å gi barn mellom 7 og 25 år mulighet til å utvikle seg ut fra egne ressurser og interesser. Mangfold og inkludering inngår i alle Fargespills aktiviteter», heter det i formålet fra Kultur- og likestillingsdepartementet da Fargespill i fjor fikk en ny økning på to millioner i revidert statsbudsjett øremerket fire Fargespill-kompanier.

For å kunne reflektere over effekten av Fargespill-forestillingen som nasjonal satsning på mangfold og inkludering for barn og unge, har Periskop snakket med forskere innenfor musikkpedagogikk og kulturelt mangfold, hvorav flere har arbeidet med Fargespill spesielt.

Et sentralt spørsmål er i hvilken grad kravet til de kostbare, årlige forestillingene og hensynet til publikum kan gå på bekostning av barnas reelle medvirkning, og hvorvidt dette kan få konsekvenser for Fargespill som inkluderingsverktøy, til tross for at Fargespill-metoden i utgangspunktet har en inkluderende tilnærming.

Majoritetskultur

– Det er ingen tvil om at barna som er med på scenen har en fantastisk opplevelse. Men det å opprette Fargespill-kompanier med spektakulære forestillinger over hele Norge, fører ikke nødvendigvis til mer inkludering for barn og unge i lokalsamfunnet. Jeg tviler ikke på at intensjonene er gode, og at det skjer mye fantastisk både i forkant og i kjølvannet av Fargespill-forestillingene, men det må vurderes etter den inkluderende effekten dette har for alle barn og unge i lokalsamfunnene hvor de bor. Ideen om at kunsten og den store forestillingen i seg selv skal kunne skape inkludering, representerer for meg en naiv tro på hva kunsten kan utrette, sier Anders Rønningen, førsteamanuensis i musikkpedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Rønningen har sin doktorgrad innen musikkpedagogikk med et flerkulturelt perspektiv på pedagogiske tekster for musikk i norsk ungdomsskole, og bakgrunn som forsker innenfor kulturelt mangfold, kulturskole og musikkpedagogikk.

– Fargespill har hatt et ganske statisk syn på hva som er kulturarv, og forestillingene viser frem etniske forskjeller på en måte som er lite hensiktsmessig hvis formålet er å skape gode, inkluderende lokalsamfunn. Når rammene som man forstår andre kulturer ut fra er definert gjennom vår egen majoritetskultur, og særlig om dette er uuttalt, oppstår det noen problematiske maktforhold som kan tvinge det kulturelt mangfoldige utgangspunktet som barna har inn i en vestlig form og forståelse. Det kan være problematisk dersom denne måten å drive flerkulturelt arbeid på overskygger kommunalt arbeid som favner bredere og er enda bedre forankret i lokalsamfunnet, mener Rønningen, som også er FoU-leder i Norsk kulturskoleråd.

Problematisk

«Fargespill ønsker å presentere publikum for et mangfold, men dette må samtidig presenteres på måter som beveger. I realiteten står deler av det egentlige mangfoldet i fare for å måtte ofres på anerkjennelsens alter», skriver Camilla Kvaal, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, i avhandlingen Kryssende musikkopplevelser. En undersøkelse av samspill i en interkulturell musikkpraksis (2018), basert på feltstudier i Fargespill i Bergen.

På spørsmål fra Periskop om inkluderingseffekten av den store Fargespill-forestillingen, sier hun:

– Det å vise frem, eller snarere fremstille, kulturelt mangfold på en scene, innebærer ikke nødvendigvis reell inkludering. I mindre og mer nøkterne formater kan det være flere og andre muligheter til å involvere og engasjere barn og unge, enn gjennom spektakulære forestillinger som skal gjennomføres i tråd med en bestemt modell. I Fargespill Bergen, der denne forestillingsmodellen har vokst frem, oppleves Fargespill som en familie der en kan bidra med oppgaver som blir satt pris på, blir kjent med nye folk og blir tatt på alvor. Samtidig er ikke dette et format for alle, og det innebærer noen bestemte premisser for hva som inkluderes. Det kan derfor være problematisk å utpeke Fargespill-modellen som en strategi for inkluderingsarbeid som passer for alle og over alt.

Kostbar sceneproduksjon

Den profesjonelle forestillingen er kjerneaktiviteten i Fargespill, i henhold til vedtektene. Den er kjent for å fremkalle store følelser ved eventer og opptredener ved nasjonale arenaer som Grieghallen, Olavshallen, Det kongelige slott og ved grunnlovsmarkeringen på Den Norske Opera & Ballett i 2014. Ofte i samarbeid med store orkestre, som Kringkastingsorkesteret og Trondheim Symfoniorkester & Opera.

Kravet til profesjonalitet gjør at kostnadene er høye. Utgiftene for å kunne innfri forestillingsformatet i Fargespill-lisensen var bakgrunnen for at Tromsø kommune i januar i år avsluttet avtalen med å ha ansvaret for prosjektlederstillingen i Fargespill Tromsø.

– Vi har vært fornøyde med Fargespill, men har besluttet at vi ikke kan bruke alle ressursene på å produsere en så kostnadskrevende forestilling, og at vi vil prioritere andre tiltak for å forsterke inkludering blant barn og unge og nå også andre flerkulturelle grupper, sier Pål J. Johnsen, kultursjef i Tromsø kommune.

– Forestillingene har blitt godt mottatt, og vi vil som kommune fortsette å samarbeide med Fargespill, men vi har også behov for å møte de som ikke er opptatt av kunst og kultur og ikke vil vise sin kultur på samme måte. Vi må hele tiden se på utviklingen i samfunnet, og spørsmålet er om det fortsatt er behov på samme måte for det forestillingsrettede arbeidet som Fargespill krever. Arbeidsprosessen mot en forestilling er viktig, men ikke alltid den store produksjonen i seg selv, mener kultursjefen, som også er tidligere kulturskolerektor og musikkterapeut.

Kunstprosjekt med sosiale konsekvenser

I Fargespill defineres de profesjonelle kravene som en avgjørende forutsetning.

– Fargespill er først og fremst et kunstprosjekt som får store sosiale konsekvenser, som et sosialt hjelpe-prosjekt ikke kan få. Aktørene er ikke med primært fordi vi skal hjelpe dem, men fordi vi trenger dem. Forestillingen gir en kunstnerisk opplevelse som er en verdi i seg selv og et utstillingsvindu for prosjektet, det er den vi tenker at vi skal strekke oss etter. For barna gir forestillingen en stolthet og den er en viktig del av opplevelsen av å være med i Fargespill, sier Fargespill-grunnlegger og kunstnerisk leder i den nye nasjonale avdelingen, Ole Hamre.

Kvalitetskravene i Fargespill handler om å ta barna og ungdommene på alvor, sier han:

– Vi tror at den fortellingen de formidler er viktig nok til at den skal rammes inn av de beste profesjonelle rammene som er tilgjengelige. Samtidig er det lagt opp til en differensiering med «Flere Farger», som ikke har de samme kravene til en profesjonell forestilling som Fargespill-kompaniene. Vi skalerer også ofte ned formatet og gjør enklere opptredener på eventer og lignende, forteller han.

Se eget intervju med Ole Hamre: – Som voksne må vi tørre å være autoriteter for barna våre

Skattejakt

«Fargespill-metoden» ligger til grunn for all aktivitet i Fargespill, og utgjør også opprinnelsen til Fargespill, fra da Ole Hamre og Sissel Saue først utviklet innslag til festspillforestillingen Mosaikk i 2003 sammen med ungdommer fra en mottaksklasse ved Nygård skole. Underveis i en øvelse begynte en 14 år gammel gutt med en svært traumatisk bakgrunn på flukt fra Saddam Husseins Irak, å synge på en irakisk kvarttonesang inspirert av tonespranget i den norske folketonen Ola, Ola, kua di er dau. «For Ali, som hadde vært vårt største problem, forvandlet seg som ved et trylleslag til å bli vår største ressurs», skriver Hamre i Fargespill-manualen Fargespill (2011).

De siste årene har Fargespill gradvis åpnet opp for mer ny musikk og hip-hop i forestillingene, også på oppfordring fra aktørene. I utformingen av forestillingene pågår det fortløpende diskusjoner om hva som kan utgjøre Fargespill-uttrykket, og som øverste kunstneriske ledere i den nasjonale avdelingen reiser Hamre og Saue rundt i Norge for å kalibrere dette i de ulike avdelingene. Alle kompaniene har en viss grad av lokal egenart, som for eksempel innslag fra nysirkusmiljøet i Fargespill Trondheim.

Arbeidet med å samle inn materialet fra aktørene omtales i Fargespill ofte med metaforer som «skattejakten» og «juveler», og evnen til å hente frem dette materialet fra deltakerne er en sentral del av metoden. Fargespill-grunnlegger Sissel Saue er kjent for å ha en enestående evne her, og hun beskriver det selv slik i Fargespill-manualen: «Når vi starter en øving, har jeg gjerne med en eller annen norsk folketone med en enkelt tekst som utgangspunkt. Så øver vi litt på den, tar det gradvis, gjentar strofene nesten ord for ord, og leker litt med den. Så kan jeg prøve og lokke frem sanger fra de andre.»

Pent pakket inn

Kritikken av kunstargumentet for Fargespill ble først fremført av Thomas Solomon, professor i musikologi ved Universitetet i Bergen, i forbindelse med foredraget The Play of Colors: Staging Multiculturalism in Norway ved konferansen Grieg Research School (2016). Til Periskop sier Solomon:

– Å begrunne Fargespill sitt arbeid med at det handler om kunst er i beste fall en veldig naiv måte å unngå å ta ansvar for at man jobber med sårbare barn og unge på, mange av dem med bakgrunn som flyktninger og fra konfliktområder i verden. Selv om de tilsynelatende medvirker og blir lyttet til, vil ikke barn egentlig kunne stille spørsmål ved forutsetningene de voksne har bestemt. Grunnpremissene er allerede definert av de voksne, og for de som står bak, er Fargespill nærmest som et evangelium. Å bruke barn i en slik kunstnerisk sammenheng som forestillingen representerer er derfor høyst problematisk. Man gjemmer seg bak kunstargumentet som skjuler et tydelig ideologisk narrativ, sier Solomon.

Dette er også bakgrunnen for at politikere elsker Fargespill, fortsetter han:

– Det er pent pakket inn og med en flott sløyfe på toppen som tilsynelatende ikke levner rom for kritikk. Det er også slik ideologi virker; den skjules på en måte slik at folk ikke ser alternativer, og fremstår som nærmest udiskutabel. Å jobbe med barn og unge på en mer lavterskel-måte hvor de ikke blir appropriert inn i de voksnes prangende forestilling og fortelling er for meg et langt mer etisk alternativ, sier Solomon.

Elitelag og breddetilbud

Den stolte fremheiingskulturen og det aldersblandede samholdet i Fargespill Bergen, er legendarisk og til å ta og føle på en lørdag i januar når Periskop får besøke en øvelse til jubileumsforestillingen. De rause klemmene er overalt, og flere av aktørene i begynnelsen av 20-årene har vokst med Fargespill siden de kom hit som flyktninger da de var barn. De forteller at de opplever Fargespill som en storfamilie, med lederne som viktige tillitspersoner i livene deres. Noen av fargespillerne har også egne musikalske prosjekter ved siden av.

I dag er om lag 90 barn og unge med i dette opprinnelige og største Fargespill-kompaniet, mens det i henhold til årsrapporten for 2018 var 105 aktører, og 106 i 2014. I Bergen venter over 100 barn og unge på interesselisten, og det blir først plass til nye deltakere når aktørene når «pensjonsalderen» på 25 år eller slutter av andre grunner.

Nettopp for å kunne nå flere og en bredere gruppe som «kulturell brobygger i lokalsamfunnet», valgte de i Fargespill Østfold i 2021 å etablere organisasjonen Verdensbro, som den store Fargespill-forestillingen er en del av.

– Vi opplevde at vi ikke klarte å nå alle og valgte derfor å starte Verdensbro med flere lavterskel-aktiviteter som når ut til hele familien og også til de aller yngste barna. Det profesjonelle Fargespill-konseptet er veldig flott, men det skal holde et veldig høyt nivå. Det ligger mye arbeid bak for barna, og passer ikke for alle. Samtidig er arbeidet med forestillingen et unikt tilbud for dem det passer for i et område der mange ikke har råd til å gå på kulturskolen. Det blir nesten som å ha en fotballklubb med et elitelag for de som vil satse og mer lavterskel tilbud for andre, sier Dina Billington, kunstnerisk leder i Fargespill Østfold.

Ressursbasert metode

Flere Fargespill-avdelinger rekrutterer aktører direkte fra mottaksklasser i kommunene og har utviklet omfattende skolesamarbeid, som også er definert som et videre satsningsområde for stiftelsen i henhold til et notat i forbindelse med statsbudsjettet for 2025. Ved Høgskulen på Vestlandet tilbød de fra 2015 frem til 2021 studieemnet Interkulturell pedagogikk og fargespillmetodikk for lærere, og tidligere emneansvarlig Tjalve Gj. Madsen har den siste tiden samarbeidet med Hamre og Saue om utviklingen av en lærebok, som det involverte fagbokforlaget nylig valgte ikke å gå videre med.

– Det er ulike syn på hva som er en god lærebok for lærerstudenter, og dette berører blant annet debatten om erfaringsbasert kunnskap i lærerutdanningen. Boken bygger på praktiske erfaringer fra lærere som har jobbet med det vi har valgt å kalle «Fargespill-pedagogikk». Vi jobber nå med å isteden koble den til audiovisuelt materiale for å skape en nettressurs for lærere og lærerstudenter. Fargespillpedagogikken er viktig fordi den kan bidra til å gi barna troen på seg selv og opplevelsen av at deres egen erfaring og miljøet de kommer fra, er en viktig ressurs for arbeidet på skolen, mener Madsen.

Personlig erfaring

Dette er også førsteamanuensis ved Høgskulen, Vibeke Solbue, opptatt av, i tilknytning til det tidligere studieemnet hvor hun underviste, og som kritisk leser i utviklingen av lærebokprosjektet.

– Utfordringen med en mulig lærebok i Fargespills metode har vært å formalisere faglig en metode som bygger på en veldig personlig erfaring i Fargespill Bergen. Metoden handler mye om en bevisstgjøring av hvor langt man kan komme med å se ressursene i elevene, mens man i skolen isteden lett blir oppslukt av læreplanen. Det er fantastiske muligheter i metoden hvis man bruker den bevisst, mener hun.

– Ved Høgskulen har vi derimot nedskalert opplegget med å skulle lage en forestilling til fordel for å ha mest mulig fokus på elevenes ressurser. Vi har også erfart at det i et elevperspektiv er viktig med et interkulturelt fokus på den enkeltes ressurser uavhengig av etnisitet. Det store fokuset på Fargespill-forestillingen og det eksotifiserende ved denne er utfordrende sett fra et pedagogisk perspektiv. Når man sier at Fargespill er et kunstprosjekt, oppstår det en viss krasj med det pedagogiske, sier Vibeke Solbue.

Voksendrøm?

Samtlige forskere som Periskop har snakket med, mener Fargespill-forestillingens profesjonelle format og de voksnes forventninger her affiserer barnas reelle påvirkning vesentlig.

– Desto mer man satser på profesjonelle Fargespill-forestillinger, risikerer man at barna og ungdommene mister noe av eierskapet til dem. Profesjonaliseringen rundt de store forestillingene lar de voksne kvalitetssikre sluttproduktet fra sitt perspektiv, slik at resultatet på scenen blir stort og flott. Men det kan gå ut over barnas medvirkning. Samtidig blir deltakerne gjerne veldig fornøyde med forestillingen, selv om de kan ha hatt innvendinger underveis, men vi vet jo at barn er gode til å tilpasse seg de voksnes forventninger, sier Hildegunn Marie Tønnessen Seip, førsteamanuensis i psykologi og interkulturelle studier ved Ansgar høyskole i Kristiansand. Hun involverte over 200 fargespillere i Bergen, Larvik, Kristiansand og Trondheim i forskningsarbeidet med sin avhandling Playing our way: Participation, recognition and creativity as resources for growing up across cultures (2020).

I artikkelen Fargesterke arenaer for mangfoldig deltakelse: Erfaringer fra Fargespill deler hun en episode som illustrerer hvordan Fargespill-metoden kan utløse bestemte forventninger hos barna:

Under en oppstartssamling med Fargespill, spurte lederne barnegruppa om de visste hva vi skal gjøre nå. En hånd skjøt straks i været i klasserommet: «Dere vil vi skal gjøre sånne utlendingsting», sa han. Latteren spredte seg i rommet, blant både barn og voksne. Lederne lo også, og svarte med å igjen fortelle hva de var der for – for å skape noe vakkert sammen, noe vi bare kan skape fordi vi er forskjellige. Denne lille episoden illustrerer at barna raskt kjenner på forventningene til å komme med en bestemt type bidrag, fordi grunnpremisset er at de er interessante i kraft av sin annerledes bakgrunn.

– Jeg tror den viktigste anerkjennelsen skjer bak kulissene. Det handler om at man blir invitert inn i Fargespill-gruppen og i arbeidsprosessen underveis, og det å bli sett og ha tilgang på en sånn hverdagsarena. Det er jo et høydepunkt når man står på scenen, men det viktigste har skjedd mye før, gjennom den lyttingen som ligger i metoden og i opplevelsen av det fellesskapet som leder opp til en forestilling; at noen venter på deg en gang i uka og gir deg en klem når du kommer. Selvfølgelig er det gøy å få danse med Kringkastingsorkesteret, men det er ikke sikkert at det egentlig er barnas drøm, kanskje det er mer en voksendrøm? I sosialpsykologisk forstand har forestillingen en samlende funksjon som et felles mål, men det avhenger ikke nødvendigvis av at den legges på et så høyt profesjonelt nivå, mener Seip.

Publikums gunst

Førsteamanuensis Camilla Kvaal ved Høgskolen i Innlandet er opptatt av publikumsappellens betydning og de affektive betingelsene som ligger til grunn for anerkjennelsen barna opplever i Fargespill.

– Når forestillingen skal treffe et visst publikum, kan ikke hva som helst bringes inn på scenen. Det må være ingredienser som for dette publikummet markerer et mangfold, men det må ikke oppleves som altfor fremmedartet. Det innebærer at aktørenes forslag ikke nødvendigvis blir tatt til følge og at aspekter som er viktige i deres utøvelse av musikk og dans, ikke slipper til. Noe av det aktørene i Bergen satte mest pris på, var den gode stemningen og energien de opplevde gjennom samarbeidet bak scenen og i møte med publikum, forteller hun og fortsetter:

– Ofte kan det være sånn at det er viktigere å opprettholde den verdifulle stemningen enn å komme med innvendinger. Utgangspunktet for deltakernes bidrag er at de skal vise fram seg selv og sin kultur, men når et av premissene er å begeistre et stort antall publikummere som er disponert for visse følelsesmessige reaksjoner, kommer anerkjennelsen innenfor denne rammen. Det er grunn til å være skeptisk til en grunntanke om at barn må by på seg selv på en scene som et premiss for tilhørighet og inkludering. Den interkulturelle utvekslingen og utforskingen som er så sentral i Fargespill, vil kunne ha bedre vilkår uten denne formen for publikum. En kan gjerne lage forestillinger som løfter fram ulike former for tradisjonsmusikk, men det er ikke ensbetydende med å anerkjenne barn og ungdom fra ulike kanter av verden, sier Kvaal.

Emosjonell etikk

Hun setter det emosjonelle innholdet i Fargespill-konseptet i sammenheng med en bekjennelseskultur i samfunnet som sådan, relatert til iscenesetting av mangfold.

– Vi lever i en tid hvor bekjennende kulturuttrykk er svært gangbar valuta. Det er forventet at en forteller sin historie til følelsesladet opplevelse og lærdom for dem som hører på. Ifølge retorikken som omgir Fargespill, betraktes effekten av forestillingen som en følelsesmessig sterk opplevelse av mangfoldets velsignelse. Det er en sentimentalitet som knyttes til forholdet mellom aktørenes levde liv og publikums anerkjennelse ved begeistret applaus. Jeg er skeptisk til antakelsen om at det å bli beveget av noe innebærer en innsikt i hvordan ting henger sammen. Å bruke sine egne følelsesmessige reaksjoner som etisk kompass på vegne av andre er risikabelt, sier hun, og utdyper:

– Med tanke på de uttalte og uuttalte forhandlingene det innebærer å øve inn og tilpasse musikk og dans til et show som passer i en Fargespill-sammenheng, kan en ikke uten videre bruke emosjonelle reaksjoner til å forstå menneskene på scenen. Samtidig er den emosjonelle kraften et bindeledd mellom publikum og de som er på scenen, og de kan oppleve et fellesskap i begeistringen. Det er verdifullt i seg selv, men en bør ikke gå ut fra at det er en direkte sammenheng mellom egne følelser og andres situasjon.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Sårbart for ekskludering

På spørsmål om utfordringen med at flertallet av de som lager Fargespill-forestillingene representerer den norske majoritetskulturen, sier Fargespill-forskeren:

­– Det å inkludere mangfold er ikke bare et spørsmål om en vilje til eller interesse for «andres kultur», men et spørsmål om hvorvidt en lar stemmer med erfaring i andre praksiser være med og prege det som står på spill i virksomheten. I så fall må en være villig til, og ha rammevilkår for, å gi avkall på noen av de kulturelle og kunstneriske verdiene som styrer de profesjonelle kravene til forestillingen. Profesjonalitet dreier seg gjerne i Fargespill-sammenheng om å ha kompetanse til å vite hva som treffer et hvitt, norsk publikum med høyere utdanning og interesse for offentlige kulturinstitusjoner, og annen kompetanse blir ikke gjenkjennbar som profesjonalitet, sier Kvaal.

Arbeidet blir sårbart for ekskludering når forvaltningen av nye uttrykk og ny kunnskap ivaretas av noen andre enn dem som bringer det på banen, som har «lisens» til å løfte fram andre stemmer, mener hun.

­– Derfor er det også diskutabelt hva publikum kan lære om mangfold i møte med en slik forestilling. Fargespill ønsker å vise folk at mennesker med bakgrunn fra kulturer som føles fremmede, kan bidra på en positiv måte, og at mangfold beriker. Med en slik målsetting er det tydelig at forestillingen henvender seg til «de som var her fra før». «De som er kommet hit» trenger jo ikke en slik forestilling for å forstå at de har mye å bidra med. Det er ikke sikkert Fargespills forestillinger bidrar til å omvende noen, men fellesskapet blant dem som tror på slike verdier, eller ønsker å tro på dem, blir antakelig styrket. Reell medvirkning i barnas hverdag, derimot, handler om noe annet, avslutter Camilla Kvaal.