«Favn»: Forførende, frydefulle frynser

De heftigste kunstopplevelsene er gjerne de som tar oss litt på senga, de vi ikke så komme. Slik tror jeg det er for mange som ramler inn i Munchmuseets babyforestilling Favn.

Informasjonen om Favn på museets nettsider er nemlig både godt gjemt og ganske sparsommelig. En museumsvert forteller meg at det er mange foreldre i permisjon som bruker dagen på museet. Mens de er der, oppdager de at det også spilles ei forestilling for babyer i alderen 6-9 måneder som det går an å hive seg med på.

Og vips – så befinner både babyer, de voksne følgepersonene deres og de andre museumsgjestene seg plutselig midt en nydelig stund hvor babyenes intense kunstopplevelse nær overstråler det gigantiske Solen-maleriet i Edvard Munch monumental-utstillinga på Munchmuseet.

Som penselstrøk

Favn er utviklet av danser Loan Ha og scenograf og kostymedesigner Camilla Wexels Riser. Begge har lang erfaring med de yngste som publikum. Det merkes.

Sett utenfra er det ei enkel forestilling. Den består av at Ha utfører en dans i samspill med babyene og foreldrenes kropper og reaksjoner. Men forestillinga er også i samspill med Munchs enorme malerier. Has kostyme er inspirert av penselstrøkene i Solen, og består av lange frynser i blått og grått. Når hun beveger seg, rasler det mildt eller voldsomt i frynsene, noe som gir meg mange assosiasjoner – som jeg skal komme tilbake til.

Først møter Ha foreldrene og de ti babyene (mange hengende i bæreseler) utenfor Monumental-salen i 6. etasje på museet. Med et åpent og vennlig ansikt informerer hun kort om at babyene gjerne må røre på seg, lage lyd og bevege seg rundt når vi går inn i salen – men at vi ikke må ta på bildene.

Så pauser hun og hopper litt opp og ned så det rasler forsiktig i frynsene. Flere babyer møter blikket hennes og vifter energisk med hender og føtter der de henger framovervendt på magen til sin følgeperson.

Bilvaskehall-børste

Deretter flytter vi oss sammen inn i salen. Vel inne beveger Ha seg først rundt oss der vi står oppreist og babyene fortsatt henger i bæresele eller nettopp i en favn, før et mykt, blått teppe brettes ut på gulvet. Vi blir oppfordra til å sette oss, og babyene slippes løs.

Det sentrale i kunsthendelsen Favn er Has oppmerksomme nærvær og samspill med babyene. Bevegelsesmønsteret veksler mellom røft og mildt – men hele tiden i samtale med de andre kroppene og materialene i rommet.

Frynsene på kostymet er et viktig taktilt og flersanselig element. Når Ha utfører voldsomme, svingende bevegelser, er det som om frynsene får det til å blåse mildt rundt oss. Når hun lener seg over utvalgte publikummere, skapes det små rom inni frynsene – som om publikum befinner seg blant sveipende børster inni bilvaskehaller, eller kanskje ligger i høyt, mykt gress? Når danseren drar seg langs gulvet, henger frynsene etter henne og er svært forlokkende å gripe tak i.

Alle som har holdt en frisk baby i hånda vet hvilken kraft som ligger i grepet deres. Når Ha merker at hun liksom har fått «babyer på kroken», rykker hun ikke frynsene ut av jerngrepene. Hun vender seg bare vennlig mot dem, møter blikket deres – og trekker forsiktig i frynsene. Her og flere andre steder i forestillinga oppleves det som at utøveren og babyene mimisk finner en felles aksept og forståelse for det som skjer.

Måpende

Typisk for babyer i denne aldersgruppa er en enorm interesse for andre mennesker. Dette vises tydelig hos publikumsgruppa jeg var en del av i Favn. De yngste henvender seg nysgjerrig både til andre babyer og voksne i kunsthendelsen, og flere små gledesstrålende møter med jevnaldrende utspiller seg på teppet.

Likeså vekker også de ikke-levende omgivelsene oppmerksomheten deres. Med jevne mellomrom retter enkeltbabyer blikket ut av sirkelen og ser ut til nesten å ramle måpende bakover når de oppdager menneskene og fargespillet i Munchs enorme maleri Forskerne.

Forsker og scenekunster Lise Hovik har forsket på betydningen av affekt i scenekunst for de yngste barna. «Affekt handler om hvordan vi opplever verden direkte, uten det fortolkende, intellektuelle og rasjonelle filteret vi tilegner oss gjennom oppvekst og utdanning (…). Det affektive i kunstopplevelsen er der noe «treffer oss i magen» uten at vi kan forklare hvorfor, men som uansett danner viktige og ofte avgjørende erfaringer i livet» skriver hun.

Ha virker tydelig å få med seg alt som skjer også utenom det direkte samspillet med henne, men styrer klokelig nok ikke babyenes interesse vekk fra dette. Dette er i tråd med en nyere konvensjon i scenekunst for de yngste der man ikke bare forholder seg til det interaktive, men også det intraaktive: Det vil si at ikke bare menneskelige aktører, men alt både materielt og ikke-materielt påvirker og virker i kunstmøtet.

Frynsers forførende kraft

Kostymer med frynser har vært å se på dansekostymer fra mange kulturer og stilepoker – ofte forbundet med frigjorthet. Tenk charleston, forskjellige ballroom-danser, burlesque, linedance eller de «skandaløse» kjolene til Josephine Baker. Eller så blir frynser brukt for å skape et nær utenomjordisk inntrykk,som i sluttnummeret til Jesus Christ Superstar (1973) eller Solanges nyere musikkvideo til Things i Imagined. Flapper-stilen på 20-tallet symboliserte en markant frigjøring fra tidligere tiders kontroll av kvinnekroppen.

Frynser på kostymer understreker danserens bevegelser visuelt, de skaper mer flytende overganger og omformer også kroppens silhuett. Når frynsene kolliderer inn i hverandre under ville bevegelser kan det skape et inntrykk av at utøveren «flyr». Denne effekten har også det frynse-fulle kostymet til Loan Ha i Favn. Av og til oppleves hun nesten som en levende cheerleader-dusk.

Det frynsete og litt ukontrollerte skaper både en fin kontrast til og dialog med de aller største bildene Edvard Munch malte, som ruver på veggene i Monumental-salen.

Forsker-barna

De sentrale arbeidene i salen er en versjon av Solen – et motiv som er godt kjent for de fleste. Og Alma Mater/Forskerne – som viser en ammende kvinne på en strand, omringet av lekende, utforskende barn. Versjonen som henger på Munchmuseet måler hele 4,3 ganger 11 meter.

Forskerne er kanskje ikke er like allment kjent som Solen (iallfall for dem som ikke har tilbrakt mye tid i Universitetets aula i Oslo), men det har virkelig en helt særegen kraft i rommet. Den ammende moren i bildet stirrer rett mot oss og utstråler et slags majestetisk kraftpunkt. Hun kan «vekke assosiasjoner til Jomfru Maria i kristen visuell kultur» men «tolkes imidlertid gjerne som et symbol på universitetets mor, som gir næring og kraft til nye generasjoner, eller til og med på universets: Maleriet ble omtalt som «Moder jord» både i avisartikler og i intervjuer med Munch,» skriver Munchmuseet selv på sine nettsider. At moren blir symbolet som beskytter av de lekende barnas utforsking, står ekstra sterkt til Favn – der det nettopp er barnas naturlige utforsking som oppfordres, møtes og anerkjennes.

Alderes utforsking

Samtidig viser altså bildet barn i forskjellige alderes utforsking. Dette spiller fint opp mot det som utspilte seg i salen den dagen jeg så forestillinga: Først kom en ungdomsskoleklasse på guidet museumsrunde inn i rommet underveis mens Favn ble spilt (muligens deltok de på DKS-tilbudet I hodet på Munch?). Deretter kom noe som så ut som en førsteklasse hånd-i-hånd på tur gjennom museet.

Begge gruppene var tydelig grepet av danseren Has møte med babyene. Ungdomsskoleelevene rettet ofte blikket vekk fra guiden for å følge med på dansen, mens seksåringene heldigvis «fikk lov» av læreren sin (godt veiledet av en museumsguide, så vidt jeg fikk med meg) til å ta en pause og sette seg ned på kne i Monumentalsalen og observere Favn de også – litt bortenfor det blå teppet.

Tilsynelatende uanfektet henvender Ha seg også mot disse publikumsgruppene i sin dans.

Ingen er så trygg i fare

Daglig ser vi nå bilder av ekstremt utsatte barn. Leken deres er satt på vent. Det tror jeg preger alle som nå får anledning til å komme tett på friske, glade barn i lengre eller kortere stunder.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan gode tilpassa scenekunstopplevelser gjerne får de voksne omsorgspersonene til å se de små barna sine i helt nytt lys; få dem til å se hvor avanserte kunstuttrykk de små kan ha stor glede av. Slik blir ideer som «det kompetente barnet» noe mer enn bare fraser, det blir virkelig erkjennelse. Jeg mener dette kan være med på å operasjonalisere nyere barnesyn i samfunnet.

Denne funksjonen forsterkes i Favn, siden det ikke er bare babyenes omsorgspersoner som får oppleve babyene i møte med kunsten. Når Favn foregår i et åpent gallerirom hvor også «vanlige» museumsgjester kan gå fritt til og fra, får også disse erfare babyenes merkbare glede og engasjement i kunstmøtet. Det er tydelig å merke at dette både overrasker, berører og engasjerer museumsgjestene.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Kunstglede

«Vi ser tydelig både i kunst- og pedagogikkfeltet at hvilke forestillinger og ideer pedagogen og kunstneren har om de yngste barna, påvirker både hva slags kunst de får møte, og hva slags pedagogikk de tilbys,» skriver redaktørene Øystein Elle og Mette Røe Nyhus i Kunstmøter og estetiske prosesser med de yngste barna (Fagbokforlaget 2021). Snart 25 år etter at den kunstneriske utforskinga i Klangfugl-prosjektet gjorde kunst for de aller yngste mer utbredt og slik også fikk en større forståelse, møtes fortsatt kunstprosjekter for de aller yngste ofte med skepsis. Dermed er det av betydning at også andre enn bare babyers nære omsorgspersoner eller andre spesielt interesserte får oppleve dem som kunstkonsumenter.

Konseptet Munch arbeidet med da han lagde Solen, var «opplysning». Det er fint i tråd med at Favn opplyser Munchmuseets besøkende om hvilken enorm glede babyer har av avanserte samtidskunstopplevelser.