Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Fem teaterledere mot én frigruppe

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Meninger,

PUBLISERT

fredag 20. september 2019

Hva får fem teaterledere til å forfatte et hissig leserinnlegg om barneteater? Jo, at Tigerstadsteatret skriver om sitt kunstneriske prosjekt og hva de brenner for.

↑ Tigerbussen kommer! var den første forestillingen i Tigerstadsteatrets oppsøkende teatervirkesomhet, og hadde premiere i april 2018. Foto: Morten Quist Hommersand

To dager tok det fra Tigerstadsteatrets tekst Det oppsøkende teateret er ikke dødt ble publisert til motsvaret Historieløst av Tigerstadsteatret smelles opp på Periskops nettsider, undertegnet fem teaterledere.

Det er ikke ofte det skjer, at hele fem aktører i scenekunstfeltet for barn og unge ser seg nødt til å kaste seg rundt, gripe etter pennen og samles om et motsvar. Men det skjedde altså nå. Så hva er det som står på spill her?

I motsvaret fra Sekkelsten, Mørland, Langaas, Moberg og Svaleng framstår det ikke som særlig viktig hva Tigerstadsteatret helt tydelig vil få fram, nemlig kompleksiteten i forholdet mellom kunstnerisk ideologi og kultur- og skolepolitiske premisser.

Fra debatt til diskreditering

I kronikken trekker Brinchmann, Solvang og Paulsen, de tre kunstnerne bak Tigerstadsteatret, en parallell mellom den oppsøkende teateroppsetningen Spelet om pugg på Nationaltheatret for femti år siden og Tigerstadsteatrets egen visjon om å lage en levende teaterbuss for barn og unge. Tigerstadsteatret skriver engasjert om hva de ønsker å få til kunstnerisk i hovedstadsområdet, og deler sine kunstneriske og ideologiske visjoner – hvor den oppsøkende teaterformen framstår som særlig viktig. Det frie feltets betydning for oppsøkende teater for barn understrekes i teksten. At de tre er utdannet i Sverige, gjør det naturlig at de er inspirert av impulser fra svenske aktører og også referer til disse.

I motsvaret fra Sekkelsten, Mørland, Langaas, Moberg og Svaleng framstår det ikke som særlig viktig hva Tigerstadsteatret helt tydelig vil få fram, nemlig kompleksiteten i forholdet mellom kunstnerisk ideologi og kultur- og skolepolitiske premisser. I stedet føres debatten over på gruppens angivelige diskreditering av resten av feltet og hvorvidt resten av teaterfeltet krediteres tilstrekkelig for sitt oppsøkende teaterarbeid.

Tigerstadsteatret trekker linjen fra en historisk hendelse for femti år siden til sitt eget kunstneriske prosjekt. At de bruker dette som ramme for teksten tilsier ikke at de samtidig bør inkludere en utgreiing av norsk barneteaterhistorie og en navngitt kreditering av samtlige i feltet. Spesielt ikke i en kronikk publisert i et bransjetidsskrift hvor den historiske og samfunnsmessige konteksten er godt kjent for de fleste lesere.

Nils Petter Mørland, Janne Langaas, Kjell Moberg, Ådne Sekkelsten og Vera Krohn Svaleng skrev et tilsvar til Tigerstadsteatrets kronikk "Det oppsøkende teatret er ikke dødt".

Vranglesning

Likevel klarer visst ikke de fem å la anledningen gå fra seg til å sette kunstnerkompaniet på plass. Motsvaret avslører tydelig vranglesning. Hvem er det egentlig som forsøker å diskreditere hvem her?

Retorisk gjøres en genistrek i motsvaret: Ved å navngi kreti og pleti av aktører som noen gang har arbeidet oppsøkende i hele det norske scenekunstfeltet for barn og unge, opplever alle disse å bli sett og løftet fram. I Norge har vi kompanier som har arbeidet hardt for kvalitet i norsk scenekunst for barn i 30-40 år. Når de da gjøres oppmerksomme på at en aktør tilsynelatende ønsker å undergrave dette, skapes umiddelbart et behov for gjenopprettelse. Slik styres de alle mot en felles, konstruert motpart, nemlig Tigerstadsteatret.

Det er flust av ting i Tigerstadsteatrets kronikk man kunne diskutert på mer kunstideologisk og kunstfaglig basis når det gjelder forholdet mellom skolen og scenekunstfeltet. For eksempel hvordan paradigmeskiftet Tigerstadsteatret beskriver kan møtes scenekunstnerisk overfor ungdom. Eller potensialet i scenekunsten som uavhengig demokratisk arena og motvekt til styrket målstyring i skolen.

Selv skulle undertegnede gjerne lest flere kronikker hvor scenekunstnere deler ideologien og filosofien bak sine kunstneriske visjoner i offentligheten, og at disse ble lest og diskutert med et saklig og faglig fokus. Men slike kronikker er sjelden vare, og hvem vil vel forfatte dem når man risikerer en slik respons.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hvem er det egentlig som forsøker å diskreditere hvem her?

Debatten om det oppsøkende teateret for barn er visst ikke død den heller. All ære til Tigerstadsteatret, som våger selv om det koster.

Maktforhold

Det heddaprisvinnende Tigerstadsteatret beskrives i motsvaret som lite originalt, Brinchmann, Solvang og Paulsen som uopplyste: «Det kan rett og slett virke som om de ikke er kjent med hva som utrettes i feltet?» spørres det – om tre kunstnere som arbeider utstrakt som henholdsvis regissør, dramatiker/dramaturg og produsent over hele Norge.

Det stilles også spørsmål ved om de forstår polemikken de bruker. Jeg lurer på om Mørland, Svaleng, Sekkelsten, Moberg og Langaas selv forstår hvordan de bruker makten sin når de velger å mobilisere samlet for å ‘korrigere’ en frigruppe. De, som er i faste sjefsstillinger, noen av dem i portvokterposisjoner, skriver at de ikke ønsker å kneble debatter. Likevel velger de å være fem mot én. Det er betimelig å spørre seg hvorfor.

I sum benyttes anledningen til å undergrave Tigerstadsteatrets kunstneriske prosjekt under den edle fanen om å gjenopprette et ‘skjevt inntrykk’ på vegne av hele barne- og ungdomsteater-Norge, og likesågodt dets historie også, mens man først er igang.

Debatten om det oppsøkende teateret for barn er visst ikke død den heller. All ære til Tigerstadsteatret, som våger selv om det koster.

Annonser
Stikkord:
· · · · · · ·