Ferniss av mangfold

Vi opplever en generell strukturell mangel på nysgjerrighet i organisasjonen når det kommer til hvordan ulike perspektiv og erfaringer kan aktiveres og komme til uttrykk. Historien om mangfoldssatsninger ved Nationaltheatret og i kulturfeltet forøvrig er full av tiltak og initiativ som ikke har fått varige konsekvenser. Det er nødvendig å gjentenke institusjonen fra grunnmuren og opp, og analysere strukturene og de normative premissene før det i det hele tatt er mulig å forvalte mangfold.

Dette skriver Maria Utsi og Mathias Danbolt i rapporten Mangfold på Nationaltheatret, som de leverte på bestilling fra teatret i oktober i fjor. Periskop har fått lese rapporten.

Mangfold har vært et tydelig krav til kulturfeltet siden Stortingsmeldingen i 1997. Rapporten peker på hvordan de tre mest brukte strategiene for å øke mangfold: Tidsbegrensede kampanjer, enkeltpersoner som «mangfoldsalibi», og eksterne innspill ikke har skapt langsiktig effekt, men snarere kan bidra til å svekke mangfoldsarbeidet som en form for institusjonell ansvarsfraskrivelse.

«En teaterinstitusjon er i utgangspunktet ikke lagd for å forvalte forskjellighet, og en mer mangfoldig organisasjon vil preges av at rommet for forskjellighet er større og at ulike erfaringer og kompetanser anerkjennes som ressurser og tas i bruk», skriver Utsi og Danbolt i rapporten.

Rom for forbedring

Nationaltheatrets direktør Marta Færevaag Hjelle satte i gang den grundige gjennomgangen i kjølvannet av politidrapet på George Floyd i 2020.

– All utvekslingen i den forbindelse rundt hverdagsrasisme her i Norge var bakgrunnen for initiativet. Jeg tenker at det som skjedde da hadde litt den samme effekten når det gjelder bevisstgjøring som «Me too» i 2017, skriver Hjelle i en e-post til Periskop. 

Rapporten peker på at mangfold og forskjellighet i dag er lite forankret og ivaretatt i institusjonen trass i teatrets Mangfoldsplan for 2008-2012. Hva tenker du er primære årsaker til dette?

– Jeg tenker at bildet er noe mer nyansert, men at det er rom for forbedring fortsatt. Særlig samarbeidet med teatrets husdramatiker Camara Lundestad Joof har gjort det mulig å lage teater ut fra et minoritetsperspektiv formidlet av skuespillere av minoritetsbakgrunn, fortsetter hun.

I tillegg peker Hjelle på et omfattende formidlingsprosjekt rundt vårens oppsetning Døden på Oslo S på Økern-senteret og fjorårets vinner av Den internasjonale Ibsenprisen.

– Ibsenprisvinneren Back to back Theatre, en australsk teatergruppe bestående av skuespillere med funksjonsvariasjoner, viste teater i verdensklasse på scenene våre høsten 2022. I forbindelse med den stedsspesifikke oppsetningen av Døden på Oslo S trekkes ungdom fra nærmiljøet inn i workshops, og enkelte får dessuten mulighet til å arbeide i selve produksjonen.

I glemmeboken

Mangfold på Nationaltheatret beskriver hvordan teatrets tidligere mangfoldsplan synes å ha gått i glemmeboken og at verken representasjonsmetodikk eller eksterne innspill har klart å gjøre noe med den fundamentale strukturelle og normative endringen som må til.

Hva må til for å sikre at nye tiltak inklusive denne rapporten ikke risikerer å havne i den samme sporadiske kategorien, men isteden kan skape varig endring? 

– Vi må snakke om det, mener Hjelle.

– Ansettelsesprosessene våre er gjennomgått på nytt og regler sendt ut til de som står for ansettelser i teatret. En ny organisering skal skape en mer standardisert tilnærming og bedre informasjonsflyt i teatrets plan- og produksjonsarbeid. Poenget er å etablere strukturer for mangfold i teatret slik at mennesker med minoritetsbakgrunn skal søke mot oss som arbeidsplass basert både på det vi gjør på scenene våre og i organisasjonen for øvrig, skriver Hjelle.

Hjelle bekrefter at teatret i det videre vil følge opp rapportens oppfordring om snarest å igangsette en kartlegging av interne minoritetserfaringer på bakgrunn av funn når det gjelder ansattes utfordringer i møtet med Nationaltheatrets tradisjoner, arbeidsmiljø og praksiser.

For å styrke de ansattes plattform for refleksjon og utvikling etterlyser rapporten også et felles refleksjonsrom hvor minoritetserfaringer som tidligere ikke har blitt lyttet til, kan få plass.

– Refleksjonsrom i et teater som produserer teater på fire ulike steder i byen er krevende. Tanken er å jobbe videre med tematikken både inn i produksjonene der det er naturlig og i driften for øvrig. Hvordan minoritetserfaringer skal kanaliseres inn på en måte som gir utvikling og ivaretar kildene, er noe vi ikke har funnet helt ut av ennå, avslutter Hjelle.

Definisjonsmakten

Manglende mangfold i kulturbransjen er sentralt også for Sabina Ticas kommende doktoravhandling ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Avhandlingen omhandler 35 norske kunstnere og kulturarbeidere med synlig minoritetsbakgrunn. De er intervjuet om hvordan de opplever å jobbe innenfor den mer institusjonaliserte delen av norsk kulturliv, slik som teater, TV, film og litteratur.

– Institusjonene kan etterspørre mangfold, men hva skjer når noen først greier å bryte gjennom glasstaket? Rekruttering er viktig, men hvis de som kommer inn opplever forskjellsbehandling, diskriminering, rasisme, eller manglende anerkjennelse av deres kompetanse, kan det minske deres motivasjon for å bli i bransjen, sier Tica til Periskop.

Flere av de som deltar i Ticas studie opplever at ulike tiltak for økt mangfold kan føles overfladisk og til dels begrensende.

– De som sitter med definisjonsmakten av hvordan mangfoldet skal uttrykkes, er hvite majoritetsnordmenn med øvre middelklassebakgrunn. Deres oppfatning av hva som er mangfold eller hva som anerkjennes som gode kunstneriske produkter kan ha innvirkning på det kunstneriske resultatet. Det kan for eksempel være krav om å tematisere minoritetserfaringer eller omskrive historier på en måte som er mer «troverdig» for et majoritetspublikum. Dermed risikerer man å bekrefte stereotypier om både minoriteter og arbeiderklassen, i stedet for å gjøre det mange mener kunsten skal holde på med, nemlig å utfordre det etablerte, sier Tica.

Skjev maktbalanse

Men sosiologen observerer at det kan være en utsatt posisjon å gi uttrykk for misnøye.

– Noen kunstnere velger å tilpasse seg forventningene, andre søker seg vekk fra de etablerte kunstinstitusjonene for å unnslippe disse opplevelsene, men flere sier fra om forskjellsbehandling og rasisme.

Å si fra kan oppleves risikofylt, forteller Tica.

– I møte med såpass homogene institusjoner, er det lett å få følelsen av å stå alene. Maktbalansen er allerede svært skjev, fordi mange er ansatt midlertidig. Hvis man sier ifra, er det en risiko for å bli utstøtt fra «det gode selskap», ved at det blir vanskeligere å få arbeid i fremtiden. Dette er et strukturelt problem. Men hvis man skal skape et større rom for utøvere med minoritetserfaring må man også gjøre noe med hvem som bestemmer hva som skal spilles og er verdt å sette opp. Det må være mangfold rundt det bordet hvor diskusjoner om for eksempel kvalitet foregår, sier Sabina Tica.

Majoritetsblikk

På spørsmål om i hvilken grad kunstnerne hun har snakket med opplever seg direkte utsatt for rasisme, svarer Tica følgende:

– Det er tegn i mitt datamateriale til at noen kunstnere opplever handlinger som kan beskrives som rasistiske, men ettersom jeg ikke er ferdig med å analysere datamaterialet, vil jeg nødig foregripe noe. Derfor er jeg ikke helt komfortabel med å gi et klart svar på det spørsmålet her og nå.

Når det gjelder på hvilken måte de negative erfaringene utspiller seg, så er det for eksempel i møte med folk i maktposisjoner. Altså aktører som har muligheten til å forme karrieren og verkene til kunstnerne Tica har snakket med i sitt arbeid.

– Noen opplever for eksempel at deres minoritetsbakgrunn, gjør at de kun blir castet til stereotypiske roller. Andre kan oppleve at de blir møtt med andre forventninger enn majoritetskunstnere, for eksempel ved å bli bedt om å fremheve stereotypier om folk med synlig minoritetsbakgrunn. Hvis historiene til kunstnerne bryter med stereotypiske forestillinger, kan det bli stilt spørsmål ved historiens «troverdighet». Deres kunst må på en eller annen måte tilfredsstille et «majoritetsblikk» som i noen tilfeller kan oppleves begrensende.

Men, påpeker Tica:

– Selv om disse erfaringene er et gjennomgående mønster i materialet, er det samtidig viktig å påpeke at ikke alle opplever at deres minoritetsbakgrunn blir fremhevet på en negativ måte.

Ny profesjonsutdanning

Rapporten Mangfold på Nationaltheatret peker ikke minst på behovet for nye nasjonale utdannings- og utviklingsprogrammer som en avgjørende del av en nødvendig strukturell tilnærming for å skape reell, bærekraftig endring når det gjelder mangfold innenfor teaterinstitusjonene. Det Norske Teatret, Riksteatret, Hålogaland Teater og Teater Manu vil endre dette landskapet når de høsten 2024 lanserer den nye profesjonsutdanningen for kandidater med minoritetserfaring innenfor regi og scenografi. Utdanningen starter opp med fire studenter.

– Ved å øke mangfoldet når det gjelder hvem som er kunstneriske premissleverandører til institusjonsteatrene ønsker vi å høyne den kunstneriske kvaliteten i scenekunstfeltet og å gi historiene vi forteller et større spekter. Eksempler på hva vi mener med minoritetserfaring er flerkulturell bakgrunn, innvandrerbakgrunn, nasjonale minoriteter og de med funksjonsvariasjon, forteller Emnet Kebreab. Hun er prosjektleder for utviklingen av utdanningen på vegne av de fire teaterinstitusjonene.

Utdanningen bygger videre på Det Norske Teatrets skuespillerutdanning Det Multinorske. Fra 2012 til 2022 ble det utdannet tre kull skuespillere med familiebakgrunn utenfor Europa, for å kunne «spegle det moderne Noreg», som det heter på teatrets hjemmeside.

Den nye utdanningen innenfor regi og scenografi skal finansieres gjennom Kulturdepartementet og gjennomføres ved hjelp av lærerkrefter, materialer, lokaler og andre ressurser fra de fire teatrene, samt i samarbeid med andre institusjonsteatre.

– Vi opplever at hele teaterfeltet er veldig begeistret og støtter utdanningen, forteller Kebreab, som for tiden arbeider med utviklingen av studieplanen og den formelle forankringen av utdanningen i Norge og i et internasjonalt perspektiv.

Går ikke fort nok

Ambisjonen er å utvikle et tilbud som kan inspirere og supplere de allerede etablerte statlige regi- og scenografi-utdanningene.

– Slik jeg oppfatter det, så er det ønske og et behov for denne inkluderingen i de allerede etablerte regi- og scenografi-utdannelsene, men det dreier seg om kapasitet og ressurser. Når vi som arbeidsgivere og kunstneriske institusjoner etablererer vår egen utdannelse, synliggjør vi tydelig dette behovet og påpeker at detikke går fort nok. At vi nå lager vår egen utdannelse skal ikke være i konkurranse med det som allerede eksisterer, men for å supplere slik at vi kan inspirere og påvirke hverandre i en retning som vil gavne feltet og samlet øke den kunstneriske kvaliteten, sier prosjektleder Kebreab.

Saken fortsetter etter annonsene. 

Demokratisk problem

Både Maria Utsi og Sabina Tica applauderer den nye utdanningen og kvotering for kommende regissører og scenografer med minoritetserfaring.

– Kvotering er helt nødvendig for å kunne fasilitere for nye stemmer som kan bli operative i scenekunstfeltet, selv om representasjon ikke kan være en alenestående strategi for å skape økt mangfold, mener Utsi. Hun får støtte av Sabina Tica:

– Kvotering er ofte et tveegget sverd, fordi folk tenker det går på bekostning av kompetanse. Det er en feilslutning. Kvotering og kompetanse er ikke motstridende, men et forsøk på å fremme like muligheter og utvikle fagfeltet. Det er et demokratisk problem dersom kunsten er forbeholdt en snever del av befolkningen, avslutter Tica.