Festspillene i Bergen: Farlig lek uten intensitet

Festspillene sitt ute- og gratisprogram har gjort en stor oppgradering i år med konseptet Festallmenningen. Festivalen har alltid hatt mange små og store hendelser som dukker opp i bybildet, men ikke i samme skala som i år. Det er gledelig. Midt på Torgallmeningen har de satt opp en tradisjonell scene, men også morsomme møbler, masse grønt og mange forseggjorte, store leker.

Lekeplassen ser ut til å ha vært populær hele festspillperioden med barn og unge i alle aldre vrimlende omkring. Fargerike vimpler har preget byrommet og gitt en fin ramme rundt det hele. Det ble et gøyalt, estetisk gjennomført og inkluderende byrom, som også bar preg av en bevisst tanke rundt gjenbruk. Festspillene har lånt 100 stoler fra ulike vestlands-hjem, blant annet.

Permanent

Jeg har alltid syntes Torgallmenningen har vært et grått byrom, preget av at folk bare går over plassen. De enorme steinbenkene er iskalde og designet for at folk skal kunne sitte og se på andre folk, men kanskje ikke nødvendigvis snakke sammen. Det finnes ikke så mye som et tre, busk eller noe annet grønt her vanligvis. Heller ikke mer tradisjonelt blomstersalg som kan skape liv og farge for den del.

Kommunen bør la seg inspirere av Festallmenningens stil og innføre en del av elementene permanent så fort som mulig. For eksempel få på plass flere grønne lunger, og benker med bord som gjør at folk kan snakke med hverandre eller spise lunsj. Jeg skal ikke bli for pompøs og si jeg etterlyser stemningen fra en italiensk piazza, men om bare Torgallmenningen kan bli en like trivelig hangout som Bragernes torg i Drammen eller Lilla Torg i Malmö, så er jeg fornøyd.

Parkour

Under årets festspill har det både vært konserter, publikumsdeltagende performance, installasjoner, teater og akrobatikk. Forestillingen The Games We Play tilhører sistnevnte sjanger. Helt siden 2013 har denne forestillingen turnert, blant annet i Den kulturelle skolesekken. Så den er, i likhet med det meste på scenekunstprogrammet til Festspillene, ikke ny. Ambisjonene til direktør Lars Petter Hagen bør være høyere enn å tilby noe så gammelt som dette, spesielt siden Festspillene i teorien skal tilby det ypperste innen scenekunst. Parkour og freerunning var ganske nytt i Norge i 2013, og er nok ikke like eksotisk lenger.

I forestillingen kombineres nettopp parkour med mer tradisjonell lek og mime. En liten ball som skifter hender gir assosiasjoner til skoleplassens lek og regler. Forestillingen spilles både inne på Høgskolen på Vestlandet, men også på Festallmeningen. Klatrestativ, tre stoler og et bord brukes som hjelpemidler i denne ordløse forestillingen. De tre utøverne Martine Bentsen, Christian Storgaard og Sofus Engholm-Hansen veksler mellom å styre musikken. Det gir forestillingen dessverre et litt hakkete preg. Forestillingen burde hatt en egen lydperson for profesjonalitetens del, så den unngår dette unødvendig amatørmessige preget.

Bedre inne enn ute

The Games we Play spilles midt på torget. Stoler er plassert litt rundt her og der, men den manglende avgrensingen gir showet et utflytende preg. Til sammenligning regisserer den australske stuntmannen Ernest The Magnifico byrommet i større grad ved å be folk trekke nærmere og viser hvor de bør sitte.

Det finnes ikke noen rød tråd i The Games We Play, her er det hoppene, saltoene og sprettene som står sentralt. Men det er lagt inn en rivaliserende dynamikk mellom de tre utøverne. Alle har en imponerende fysikk og triksene sitter løst, men det er likevel ikke mer enn man kan forvente på et sånt type show. Blant annet viser de en seanse i sakte film og noen klassiske dueller, men det ubestridte høydepunktet uteblir likevel.

Det er også noe med utstrålingen til de tre som blir for svak i det udefinerbare og store byrommet. Ansiktsuttrykkene forsvinner, og antageligvis passer forestillingen bedre til et mindre og tettere innerom. Jeg synes det blir mye virring mellom triksene, og musikkvalget virker dessuten litt personlighetsløst. Forestillingen på Festallmenningen ble spilt en fredag klokken 12, så de store massene med ungt publikum uteble siden dette er midt i skole- og barnehagetid. Det hovedsakelige ganske voksne publikummet virket vanskelig å imponere.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Mangler wow-faktor

Selv om sjangeren i utgangspunktet er spretten og frisk, fremstår The Games We Play ganske uinspirert og blodfattig. Forestillingen mangler den ekstra wow-faktoren slike typer opplevelser trenger. Det er kanskje heller ikke så merkelig når forestillingen har eksistert i ti år.

Festallmenningen har vært et populært tilskudd hele festivalen, til tross for lunefullt bergensvær store deler av perioden, men The Games We Play blir ikke stående igjen som høydepunktet.