Festspillene i Nord-Norge: Påskrudd orkesterforestilling

Tittelen på Tonje Unstads nye familiekonsert er besnærende: Kloakksymfonier. To ganske ulike ting settes sammen: Den skjulte og kanskje litt ekle kloakken kombineres med noe som oppleves storslagent, et symfoniorkester. Det er en morsom kombinasjon – ispedd en slags oppgitt frykt, kanskje: Enda mer tiss, bæsj, promp. Men den som er lei av doprodukter i kultur for barn, trenger ikke bekymre seg her. Ikke så mye som et flak av en dorullremse opptrer i Kloakksymfonier.

Det er ikke første gang Unstad samarbeider med Arktisk Filharmoni. Også hennes forrige plate, Musling med melk, ble til familiekonsert sammen med orkesteret. Kombinasjonen mellom de to aktørene fungerer godt. Kloakksymfonier er en skikkelig fin familie-konsertopplevelse.

Lydhørt ensemble

Tonje Unstad er durkdreven innenfor norsk barnemusikk, og i tillegg har hun et nært forhold til Festspillene i Nord-Norge (FiNN), der premieren på Kloakksymfonier finner sted. I mange år har hun vært en del av ungdomskulturfestivalen NUK under Festspillene, først som deltaker på låtskriververksted, siden som instruktør. Det gir honnør til det langsiktige arbeidet FiNN driver blant unge. Unstad er visesanger, og har mottatt Spellemann flere ganger. Hun har også jobbet med tekster til filmer og Barne-TV.

Det merkes. Unstad er god til å beskrive. Allerede fra starten maler hun et tydelig landskap for konsertpublikummet der hun beskriver en by med bratte gater og mange bakker før hun zoomer inn på byens lille lekebutikk, og den helt spesielle kosebamsen som står i vinduet der, kosedyret med den lille, rosa nesa som alle barna vil ha. Og som en dag er borte. Henvendelsen er fin, den er konkret og billedskapende og passer barnepublikummet godt.

Arktisk filharmoni er plassert bak Unstad på scenen. På bakveggen projiseres fargebilder som er med på å sette stemningen, og lysstaver er plassert som en slags scenedekorasjon som rammer inn orkesteret. Totalt er det 20 musikere på jobb denne dagen. De er plassert og lyssatt slik at det er lett å se enkeltmusikeren, og jeg opplever orkesteret som påskrudd barnepublikummet, lyttende ut mot responsen som kommer fra salen. De er lydhøre både overfor barna, Unstad og historien uten at det blir overdrevet. Selv om det er avstand mellom scene og sal, blir orkestermusikerne mer enn en masse et sted bak på scenen.

Komplisert og tynn historie

Men så var det historien, da. Den er dessverre tynn. Det starter fint i den lille byen med lekebutikken med det søte kosedyret i – og en dag rømmer dette kosedyret ned i nærmeste kumlokk. Som forteller vet Unstad dette, og hun vil ned i kloakken for å se etter kosedyret. Allerede her har historien en utfordring: Hvorfor vil et supersøtt kosedyr rømme ned i kloakken?

Der nede venter en ny og spennende verden. Noen har laget riper i en vegg som viser hvor mange dager vedkommende har vært der nede – kan det være et spor? Den steppende kakerlakken Klakk introduseres uten å ha noen funksjon for fortellingen. Like etterpå dukker en magisk boks opp hos pianisten Yegor. Boksen har påskriften «Heksa sin boks» – altså introduseres et nytt element – kloakkheksa. Er hun snill? Slem? Ingen vet. Har hun tatt kosedyret? Det kan hun vel ikke ha gjort, for kosedyret rømte jo frivillig? Boksen er like fullt magisk. Når Unstad banker på den, vokser en skog frem der nede i kloakkmørket.

I neste sangnummer flimrer et lys over scenen, og det viser seg at det er kosedyret som leker med orkesteret og Unstad. Når hun så finner kosedyret (som er veldig, veldig søtt med den rosa nesa si), er det svært sjenert. Etter at kosedyret har vist henne at heksa sin boks egentlig er en spilledåse, vender de to tilbake til den lille byen med de bratte bakkene, og sammen gleder de seg til å oppleve alt det verden har å by på.

Usammenhengende univers

Både i Musling med melk og Kloakksymfonier tar Unstad publikum med nedover. Enten til havets bunn eller, som nå, ned i kloakksystemene. Begge steder er spennende, underlige og gåtefulle på hver sine vis. Men skuffende nok utforsker ikke Kloakksymfonier det som finnes i kloakken. Det gjør tittelen misvisende. I stedet tas det dramaturgiske sprang som innebærer en heks, en skog, en steppende kakerlakk og en spilledåse.

Fortellingen kunne vært plassert i et hvilket som helst univers, tilfeldigvis ble det kloakken. Mange kunstnere har gjort det samme i universer de har laget for barn – Jo Nesbø i Doktor Proktors prompepulver, Marit Nicolaysen i Kloakkturen med Svein og rotta, Kristopher Schaus Den lille redde bæsjen (ok, da er vi i tiss/bæsj/promp-land, men Schaus utgivelse er en hit), eller Anders Totlands Nattmannen. Dessverre utnytter ikke Unstad kloakkens potensial i fortellingen sin. Heller ikke motivasjonen og de tilfeldige hendelsene (kakerlakk, heks) gjør dette til et godt narrativ. Hun har plukket morsomme momenter som fungerer i mange fortellinger for barn, men som gir liten substans og sammenheng her.

Helstøpt fra hele ensemblet

Likevel er dette en god konsert. Det er fordi Tonje Unstad er en entusiastisk og lydhør formidler. Hun gjør barna trygge, hun synger bra, hun er åpen for improvisasjon. Sangene er varierte, morsomme, spenstige og fine, og ikke minst utnyttes kapasiteten i orkesteret godt. Lydbildet er ikke for stort eller skremmende, samtidig får alle instrumentene vist seg frem i løpet av konserten, alle har en fortellende funksjon i forestillingen. Kanskje bortsett fra bratsjen, når jeg tenker meg om. Jeg er usikker på om den fikk skinne.

Det er en styrke ved denne konserten at lydbildene som skapes, fremhever enkeltinstrumenter – enten det som skildres er dryppende kloakk, stjernehimmel, steppende kakerlakker eller ting som flyter forbi. Selvsagt har perkusjonistene en viktig rolle her. Drivet og lekenheten finnes likevel i hvert eneste instrument.

Avslappet konsertkonsept

Konserten i Kulturhuset i Harstad er en såkalt Relæxt-konsert, altså en konsert tilrettelagt for barn som trenger pusterom, som ikke er så glad i høye lyder eller mørke saler. Slike konserter er hysjfri sone: Barna får interagere med det som skjer på scenen, lage lyd, gå ut for å ta en pause. Før konserten blir det forklart hva som skjer, og det gis informasjon om hvilke sanger som har høyrere volum og tempo enn de andre. Konserten er tilrettelagt for alle skal ha en god opplevelse.

Det fungerer den godt som. Jeg synes likevel salslyset kunne vært en anelse mer dempet, ikke minst fordi det som skjer på scenen, projiseringen på skjermene og lyseffektene da får komme tydeligere frem. Når Unstad går ned i kloakken for å lete etter kosedyret, blinker orkesteret med lommelykter for å vise de selvlysende øynene nede i kloakken. Det er et morsomt grep som ikke utnyttes godt nok, verken i historien eller i scenerommet. Samtidig er det et element som er lett å utforske og utvikle. Men da må det passe sammen med historien, ellers blir det bare artige effekter.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Tapte muligheter

Potensialet som ligger i en familiekonsert med Tonje Unstad og Arktisk Filharmoni, er nærmest ubegrenset med et så dyktig lag på scenen. Det som mangler, er en tydelig fortelling der alt drar i samme retning. Det gir rom for større musikalsk utforsking.

Musikken får fortelle mye av historien her, og det er så fint å oppleve hvor lett det kan gjøres om man bare setter de riktige folka sammen. Tenk hva denne gjengen kunne fått til med en skikkelig, skikkelig spennende historie fra kloakkens kriker og kroker og hulrom. Hvis jeg kunne ønske meg noe, ville jeg heller enn å få en historie med begynnelse, midte og slutt, der kosedyret kommer hjem og alt går bra, være med på utforsking av et univers der alt kan skje innenfor kloakkens faktiske rammer.