Høstens debutanter: Bæsj og besjeling når kjendiser bokdebuterer

Kristopher Schaus bildebok Den lille redde bæsjen og Ben Adams’ tegneserie Subwoolfer setter startskuddet for to nye bokserier for barn denne høsten. Begge utgivelsene befatter seg med bæsj og besjeling, med vidt forskjellige resultater. Subwoolfer fungerer effektivt som lettbeint underholdning. Den lille redde bæsjen
er nærmest et lite kunstverk.

De to debutantene insisterer på å være umodne og rampete, noe som gir bøkene deres en kjærkommen friskhet. Hoveringen over hvor raskt bøkene er skrevet, fremstår derimot både umusikalsk og barnslig. Like fullt er det de barnslige kvalitetene som hever disse bøkene til noe vellykket.

Eplekjekke debutanter

«Didn’t take too long» heter det i sangteksten til Subwoolfers reklamesang We wrote a book!. Sangen promoterer tegneserien Subwoolfer som spinner videre på musikkuniverset til det norske bandet ved samme navn. Boken er skrevet av det britiske bandmedlemmet Benjamin Adams, alias «Keith». I fortellingen er han en av hovedpersonene.

Musikkvideoen til Subwoolfer – Oppdrag bestemor er lagt ut på Cappelen Damms YouTube-kanal og teller så langt litt over 200 visninger[1]. Da står det bedre til med videopromoteringen av bildeboken Den redde lille bæsjen, med tekst av Kristopher Schau. Holgeir Gjerdes animerte fanart-video fra 2016 har nylig passert én million visninger på YouTube. Kagge forlag starter nå en helt egen barnebokserie med figuren.

«Det tok fort en 20 minutters tid totalt, så barnebok er ikke noe man kan ta lett på» uttaler Schau ironisk om bildebokdebuten sin til Aftenposten og Bergens Tidende. Teksten til Den lille redde bæsjen skrev han opprinnelig til en episode av podkasten Krisemøte i 2015. Her kan vi like gjerne slå fast at det har tatt åtte år å realisere denne idéen til en fullverdig bok.

[1] Subwoolfers egen kanal teller over 1200 visninger av den samme videosnutten.

Schau og Adams reserverer seg mot den hardeste kritikken når de skryter av hvor liten innsats de har lagt ned i arbeidet sitt. Men dette hadde de ikke behøvd å gjøre. Utgivelsene fungerer nemlig godt. Bæsjehumoren som går igjen i bøkene er utvilsomt fengende for målgruppen – og forfatterne evner også å følge opp med tilstrekkelig substans. Begge bøkene tematiserer selvtillit og vennskap.

På sitt beste kommuniserer den tøysete logikken i Subwoolfer i øyehøyde med barns fantasi. Og Schaus tekst om henholdsvis feige og modige bæsjer er ikke bare plump. Fortellingen er også dyp.

«Den lille redde bæsjen»: Plump og genial

Frykten for det ukjente er temaet for Kristopher Schaus bildebok Den lille redde bæsjen. Boken retter seg mot målgruppen 3-6 år, og handlingen kretser rundt overgangssituasjoner som kan oppleves vanskelige. Hovedpersonen i boken er redd for å svømme, men vennene hans oppmuntrer ham til å hoppe uti likevel. «Vet du hva som er så fint med å være en bæsj?» roper de livlig til ham; «Alle bader til slutt enten de tør eller ikke».

Schaus debut som barnebokforfatter speiler også hans debut som voksenbokforfatter. I essaysamlingen På vegne av venner (Oktober forlag 2009) gravde forfatteren i spørsmål rundt døden, og hvordan etablerte begravelsesritualer kommer til kort når mennesker forlater livet i ensomhet. Den redde lille bæsjens ferd gjennom avløpssystemet handler også om overganger, og kan for eksempel tolkes som transformasjonen fra liv til død. En annen mulig tolkning er at det handler om å bli gjenfødt. Boken har uansett et oppmuntrende budskap. Her handler det om å begi seg ut på det store eventyret sammen.

Bæsjen i hovedrollen vegrer seg først for å ta steget ut i den store uvissheten. Så viser det seg at etterlivet både er konkret og livlig. Illustratør Henriette T. Osnes tegner livet etter doskåla som en stor bassengfest.

Eksentrisk nyutgivelse

Boken om den lille redde bæsjen har vært gitt ut før, i dobbeltutgivelsen På nasen / Den lille redde bæsjen (Forlaget Victoria, 2016) av Kyrre Holm Johannessen og Kristopher Schau. I den nye boken er Henriette T. Osnes hanket inn som illustratør, og resultatet er merkbart bedre enn de ukrediterte tegningene fra 2016. Men noe har også gått tapt underveis.

Osnes er en frisk og original illustratør, som både har gjort seg bemerket med Une og skolestarten (Aschehoug, 2022), og illustrasjonene til brageprisvinneren Ordenes hårreisende hemmeligheter (Aschehoug, 2023) av Ragnhild Holmås. Som illustratør for Den lille redde bæsjen risikerer Osnes dessverre å bli for eksentrisk. Kanskje krever den doble bunnen i teksten en enklere stil?

Bedre uten bart

Sammenligner man de to bøkene er det lettere å følge den første versjonen. Bildene i den nye boken har blitt mer profesjonelle, men samtidig mer innfløkte, med altfor tette utsnitt som gjør det vanskelig å få oversikt over scenene. Osnes kompliserer også fortellingen unødig når bæsjene får på seg solbriller og badering. Alle de nye detaljene tar fokus bort fra situasjonene.

Henriette T. Osnes er så dyktig til å tegne at hun får portrettet av bæsjen til å ligne på forfatteren selv. Den nyanlagte barten er på plass, og nesa og øyenbrynene er også ganske gjenkjennelig. Spørsmålet er hva fortellingen vinner eller taper på en slik sammenstilling av forfatter og fiksjonskarakter? Ved å konkretisere hvem hovedpersonen er, mister også leseren muligheten til å identifisere seg selv med denne. Barten tar rett og slett bort barneaspektet ved fortellingen. Dette valget må kunne kalles uklokt i en barnebok.


Redd bæsj, modig lort

Fortellingen kan virke platt, men ser man nøye etter refererer Schau til noen av de sterkeste verkene vi har i barnelitteraturen. Tittelen på boken er som et ekko fra Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte.

«Ja, våger du det ikke nå» resonnerer hovedpersonen Kavring i den dramatiske sluttsekvensen i Brødrene Løvehjerte, «da er du en liten lort og blir aldri noe annet enn liten lort.» Kavring velger å ta steget ut og kaster seg ut i mørket sammen med broren Jonatan. Storebroren kaller ham «Vesle modige Kavring».

«Den lille redde bæsjen» opplever en lignende transformasjon i boken sin. Etter å ha våget seg utpå dypet blir han plutselig «den modige lille bæsjen».

Redusert originaltekst

Teksten til Den lille redde bæsjen har holdt seg godt, men er likevel justert noen få steder i nyutgivelsen. Fortellingen blir ikke bedre av dette. Den opprinnelige boken sluttet med at bæsjen suste av gårde mot noe nytt og ukjent. Den nye boken slutter antiklimaktisk med at bæsjen strander i kloakken.

Formodentlig er de nye endringene gjort for å legge til rette for fremtidige oppfølgere i serien. Ifølge et intervju i Drammens Tidende er bok nummer to allerede skrevet ferdig, med tittelen Bæsjen som trodde den var en promp. En annen fremtidig tittel som visstnok blir vurdert er Bæsjen med de spisse albuene. Så spørs det da om denne bokserien er en like god idé som den originale teksten. For mange bæsjebøker på rad kan fort komme til å vanne ut hele konseptet.

Kunst eller kommers?

I sin opprinnelige form dirrer fortsatt Schaus originaltekst av kunstnerisk nerve. Og akkurat som god kunst fungerer denne teksten på tre nivåer. I snever forstand er teksten en humoristisk beskrivelse noe små og store kan kjenne seg igjen i, altså det som skjer når man gjør sitt fornødne. På et allegorisk plan utforsker forfatteren følelsen av å være liten og redd. Dypest sett handler teksten om liv og død – og hvordan selv en ussel bæsj kan ta kontroll over sin egen skjebne.

Så langt er det ingen av de illustrerte versjonene som klarer å leve opp til denne tekstens potensial.

«Subwoolfer»: Underholdende ulver

Mens Den lille redde bæsjen handler om livet i do, pågår handlingen i Subwoolfer i det store universet. Men også her flyter det over med bæsj. Tegneserien Subwoolfer skilter med at den har «flere toaletter enn noen annen barnebok». Disse viser seg attpåtil å være levende.

«Velkommen til det ekleste stedet i universet» heter det når romulvene Keith og Jim besøker «Toalettplaneten». Med seg har de et skip bygget av bananer og
en astronaut som de nettopp har forsøkt å drikke urinen til. Tegneserien Subwoolfer er ikke bare barnslig, men faktisk også ganske ekkel. For målgruppen 6-9 år kan det vanskelig slå feil.

Subwoolfer – Oppdrag bestemor er en tegneserie for småskoletrinnet om rockeulvene Jim og Keith. Bandet Subwoolfer er kjent fra Melodi Grand Prix, men strengt tatt trenger man ikke vite hvem de er fra før. Transformasjonen fra musikkunivers til tegneserieunivers skjer ukomplisert i boken, med like og lignende ingredienser begge steder. Her går det i sultne ulver, bestemødre og bananer.

Den debuterende forfatteren Ben Adams er selv til stede som tegneseriefigur i boken, som den minste av ulvene, Keith. Forskjellen på de to ulvene er hovedsakelig høyden. Utover dette er begge rampete, gule og «kule», med et sjarmerende vesen og et bedårende blikk som, mot all logikk, synes utenpå solbrillene. At alt føles så lettvint er en av de store styrkene i denne tegneserien. Boken er dustete, men samtidig gøy.

De selvtilfredse ulvene i hovedrollene er ikke bare verdenskjente – som tegneseriefigurer blir de også viden kjente i universet. At de dermed sagt er tilfredse, stemmer derimot ikke. Romulvene er stadig sultne på mer. Slikt blir det underholdning av.

Ikke for bestemødre

«Ingen bestemødre ble skadet under arbeidet med denne boka» står det på baksideteksten. Sjansen er derimot stor for at bestemødre kan komme til å føle seg uvel hvis de leser boken. Hovedpersonene Jim og Keith drømmer nemlig om å spise seg mette på gamle damer.

Handlingen i boken kretser rundt hvordan de to ulvene skal få spist. Begge har rukket å bli «dritlei bananer», som er det de lever av på hjemplaneten sin månen. Heldigvis kommer det en jordboer til unnsetning.

Ulvenes egen oppsummering på side 143 gir en god oversikt over den surrete handlingen i boken: En astronaut krasjlander på månen hvor han møter to sultne ulver. Vrakrestene er spredt over flere planeter, men Keith og Jim hjelper ham å finne disse, slik at han kan gjenbygge romskipet sitt. Deretter reiser de til jorden for å spise astronautens bestemor – uten at «nautet» Astro selv har forstått planen.
Men akkurat som i eventyret om lille Rødhette ender det annerledes.

Inspirert av folkeeventyrene

For å kunne reise rundt i verdensrommet bygger ulvene en båt av bananer. Og akkurat som i eventyret om Askeladden og de gode hjelperne kan skipet fly. «Selvfølgelig flyr det», sier den ene ulven, «… det er et skip».

Helt god er likevel båten ikke. Astronauten frykter at bananskipet skal brenne opp når de nærmer seg jordas atmosfære. Derfor kan den kun brukes til å besøke de andre omkringliggende planetene. Turene går fra den nevnte Toalettplaneten til Juleplaneten og Grøsserplaneten.

Historien er lett å følge, med konkret handling og kronologisk rekkefølge. Innholdet kan fort virke surrealistisk, men alt er logisk innenfor sitt eget univers. Noe av æren for at teksten og fortellingen flyter så godt bør tilskrives illustratøren. Martin Aas tilfører farger, liv og klarhet til fortellingen.

Serieskaperne benytter seg flere steder av det som må kunne kalles tegnefilmlogikk. Ulvenes klesskifte skjer eksempelvis brått fra en rute til den andre, uten at man behøver å tenke over det. «Vi er Subwoolfer» slår ulvene fast: «Ting ordner seg alltid.» Humoren ligger i blikkutvekslingene mellom ulvene, og de lange tagningene hvor de stirrer tomt ut i luften.

Anmeldelsene fortsetter etter annonsene.

Barnlig fantasi

Et høydepunkt i fortellingen skjer når et T-banetog blir omformet til en levende slange som spiser passasjerer. Adams spiller på lag med barns fantasi når han drar denne idéen ut i sin ytterste konsekvens. Ulvene tar opp jakten på «slangen», men slangeskinnet viser seg å være hardt som metall når de biter det. Leken er reell, men metalltoget skifter ikke form av den grunn.

Hvis man skal forsøke å lese en moral ut av fortellingen, handler det hele om vennskap, lojalitet og gjensidig hjelp. Gitt at målet er å spre leseglede, funker boken som bare det. Men hovedpoenget er nok heller å underholde. Her ser vi rett og slett en heldig konsekvens av at noen har hatt det gøy på jobben.