Fjorten på dusinet

Siden oppstarten i 2010 har NRKs inkluderingskampanje BlimE vokst seg større enn noen kunne forventet. Hvert år produserer statskanalen en ny sang med tilhørende musikkvideo og dans, i tillegg til undervisningsmateriell relatert til vennskap og inkludering. I september markeres BlimE-dagen – i år faller den på den 20. – hvor flere hundretusener av barn og voksne deltar. Maskineriet blir bare større og større, men når jeg nå har hørt på de siste 14 årene med BlimE, lurer jeg på hva musikkens plass er oppi alt dette.

Et enormt inkluderingsarbeid

Det er tydelig at NRK har gjort en enorm innsats når det gjelder BlimE og inkludering, på mange plan. Siden 2020 har sangene blitt gitt ut i egne samiske utgaver – ikke bare på nordsamisk, det mest utbredte av de samiske språkene i Norge, men også sør- og lulesamisk, i henholdsvis 2022 og 2024. I 2023 ble den samiske versjonen sunget på alle tre språk. I tillegg finnes det også egne tegnspråkversjoner.

Årets sang heter «Ferdig snakka» på norsk, og synges av Newton-programleder Ane Norum Kvistad. P3-programleder og DJ Ailo Thomassen står for versjonen på lulesamisk, med navnet «Jupptsagárre». I tillegg til norsk (både bokmål, nynorsk og trøndersk) og lulesamisk, finnes teksten på kvensk og nordsamisk, samt en versjon tilrettelagt for brukere av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). De siste årene har NRK også laget undervisningsmateriell knyttet til årets sang og tematikk, tilpasset ulike skoletrinn, gjerne med utgangspunkt i egne programmer.

Årets BlimE-sang på norsk:

Musikken havner i bakgrunnen

Det at NRK gjennom BlimE bidrar til å øke synligheten til norske minoritetsspråk er både bra og viktig. Samtidig sitter jeg igjen med følelsen av at alt dette inkluderingsarbeidet gjør at selve sangen havner i bakgrunnen. Alt som omgir BlimE-låtene er så grundig og omfattende gjort, men selve låtene høres mest ut som en tilsynelatende lemfeldig sammenrasking av moderne pop-klisjeer.

Alt er slående likt. Låtene høres til forveksling ut som det meste annen generisk samlebåndspop, og de siste årene har sangene blitt stadig mer gjennomproduserte og glattstriglet. Alt virker liksom så planlagt og blottet for spontanitet. Den datagenererte bassen dunker i vei, og melodien ligger og vaker i et begrenset tilfang med korte, repetitive fraser. De eneste melodiske utsvingene kommer når et kort lite løp, gjerne sunget på en vilkårlig valgt vokal, løfter melodien opp i et marginalt mer barnesangvennlig leie.

Årets BlimE-sang på lulesamisk:

Kanskje er det fordi dansen står i sentrum, men jeg savner en større bevissthet rundt det sanglige. Det er voksne artister som synger, og ofte kan det høres ut som om toneart og leie har blitt valgt ut til å passe dem – dette til tross for at dette er sanger som barn kommer til å synge med på. Barns stemmer ligger mye høyere og innenfor et mer begrenset leie enn voksnes.

Årets sang (i den norske versjonen) ligger innenfor det toneomfanget som anbefales for barn ned i 5-6-årsalderen, men likevel i det lavere sjiktet. Spesielt refrenget kan fort høres ganske grumsete ut. Den lulesamiske versjonen er lagt opp en kvart, og er dermed i et leie som hjelper mer med å strekke på stemmen. Til sammenlikning opplever jeg fjorårets låt som mer vellykket enn årets når det gjelder å finne et barnevennlig leie, noe som illustreres godt av barna som synger i den østerrikske versjonen av sangen.

Musikalsk loff med sirup på

For noen uker siden skrev Hilde Halvorsrød en kommentar på Scenekunst.no om ensrettingen av norsk barnemusikk. «Hvorfor skal musikk for barn på død og liv etterligne den såpeglatte, lettfordøyelige estetikken som ellers forbindes med afterski, russebusser og bargater i Magaluf?», spør hun i ingressen. Det er vanskelig å ikke se BlimE, med NRKs fortsatt sterke posisjon og enorme nedslagsfelt i ryggen, som en av de fremste pådriverne for dette.

Det er for så vidt lett å skjønne at BlimE må treffe bredt, spesielt med tanke på hvor stor kampanjen har blitt. Ifølge NRK selv er over 400 000 barn og voksne med og danser på BlimE-dagen. Samtidig kan man også tenke at det store nedslagsfeltet også betyr at man kan slippe til flere typer musikalske uttrykk. Det finnes, skulle man håpe, flere sjangre som kan fenge mange, og som ikke bare høres ut som musikalsk loff med sirup på.

Dette høres kanskje surmaget ut, men problemet er ikke at de enkelte sangene høres ut som de gjør; det er at de er så påfallende like og oppholder seg i det samme musikalske landskapet. Det er fengende som bare det, men det er også motstandsløst og gjennomprosessert inntil det parodiske. Sanger som skal inspirere til dans – og formodentlig allsang – hos barn trenger kanskje fart og rytme for å slå an, men det finnes også i andre sjangre enn russelåt- og afterski-segmentet. Grupper som Rasmus og verdens beste band og Meg og kammeraten min klarer helt fint å lage fengende og variert musikk for akkurat samme målgruppe som BlimE.

Internasjonal suksess

Kanskje er det også vanskeligere enn noen gang å få gjort noe med BlimE-sangenes tilsynelatende fastfrosne lydbilde. Som tidligere nevnt finnes det ulike internasjonale versjoner av disse sangene, og de siste årene har Den europeiske kringkastingsunionen EBU kastet seg på bølgen og laget sin egen vennskapskampanje, #SayHi. Den tar utgangspunkt i BlimE, og oppfordrer europeiske TV-kanaler til å lage sin egen versjon av årets låt, med den samme dansen til. I november arrangerer de deltakende landene sin egen «#SayHi Week» med ulike programmer og arrangementer rundt årets sang og den tematikken den tar opp.

I 2022 var ti land med, sju i fjor – da ble det også laget en egen internasjonal musikkvideo. Så langt i år har kringkastere i Tyskland, Litauen, Spania og Sveits meldt sin interesse. En kan jo spørre seg hvor mye spillerom det finnes når sangene og vennskaps- og inkluderingskampanjen spres over hele kontinentet.

Musikk som middel?

Den internasjonale rekkevidden er kanskje én årsak til at låtene høres ut som de gjør. Samtidig er det kanskje også en mer generell holdning til musikk som råder. I kronikken sin beskriver Halvorsrød en tilnærming til musikk «som om det er én ensartet ting, og som om tid, sted, anledning og type musikk bare ikke spiller noen rolle.» Når BlimE fortsetter år etter år i samme tralten, med sanger det går minst fjorten på dusinet av, er det lett å tenke at musikken har blitt redusert til et middel.

Det er mye å berømme BlimE for. NRK har å etablere en årlig hendelse som fremmer ulike former for inkludering, både språklig og i skolegården. Det er helt tydelig at det legges en hel masse ressurser inn i dette arbeidet. Det gjør det enda mer frustrerende at sangene – det man skulle tro var selve midtpunktet i det hele – ikke er mer interessante.