Ungdomsroman som begrensende kategori

For en drøy måned siden vant islandske Arnar Már Arngrímsson Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for sin debutroman Sölvasaga unglings («Sølvi, sagaen om et ungt menneske»).

Boken forteller historien om en islandsk gutt på femten, som blir sendt avgårde til farmoren sin på landet i flere uker. Han skal på avvenning fra sin digitale avhengighet, og blir tvunget til å være tilstede i livet.

Det blir en oppvåkning på flere plan, og leseren blir kjent med en tenåring full av motsetninger. Sölvi er i opposisjon til det meste, men er også en stillfarende drømmer. Han er både en nettavhengig nerd med lav selvtillit og en filosofisk kunstnersjel med poetiske årer.

Bygget på sagatradisjon og æresbegrepet

– Romanens tittel «Sölvasaga unglings» refererer til saga-formen. Ønsket du å skrive en form for moderne saga?

– Jeg hadde det absolutt i tankene, sier Arnar Már Arngrimsson, på Skype mellom Island og Norge.

– Ideen, som jeg etter hvert forkastet, var å skrive historien som en kort islendigesaga i gammel stil. Likevel har jeg beholdt selve grunnmotivet fra sagaene, nemlig fortellingen om en ung hovedperson som reiser utenlands for å vise seg verdig. På en måte er det jo dette Sölvi gjør, bortsett fra at han blir sendt bort på landet i stedet. Det har blitt slik i dag at foreldrene må tvinge barna til å bli voksne, gjerne ved å sende dem bort. Jeg tenkte også mye på æresbegrepet, hvordan han gradvis lærer å stå på egne ben og ta hederlige beslutninger.

Følg Periskop på Facebook og få med deg debatten om kunst for barn og unge.

Det konstante bråket fra internett

– Historien fremstår også som en dannelsesreise, der Sölvi må tilbringe tiden på landet hos sin farmor – uten tilgang til internett. I stedet blir han tvunget til å lese og arbeide. Hva er dine tanker om dette?

– Det har skjedd store sosiale endringer på Island de siste 20-30 årene. Frem til midten av 80-tallet var de to viktigste interessene å arbeide og drikke. Folk begynte å jobbe svært tidlig, helt ned i tolvårsalderen. Man ble tvunget til å vokse opp brutalt raskt og stiftet tidlig familie. Litt etter litt har vi beveget oss bort fra denne modellen. Men det har gått for langt i motsatt retning, til utelukkende fritid og underholdning.

– I likhet med så mange barn og unge, befinner Sölvi seg i det konstante bråket fra internett. Jeg tror det blir en forstyrrende stemme som leder til avmakt og spørsmål som «hvorfor i all verden skal jeg velge akkurat denne retningen når det er så uendelig mange muligheter?» Mange av dagens tenåringer aner ikke hvor de skal begynne eller hvorfor de skal begynne med noe.

«Döda tiden med datorn tills du dör»

Denne avmakten kommer tydelig til uttrykk i boken, når Sölvi forsøker å forandre seg til det bedre (Sölvi heter «Hannes» i den svenske oversettelsen. Boken er ennå ikke kommet på norsk).

Jag vill inte längre vara jag. Äntligen gör jag slut på alltihop eller förandras. Hannes, jag är trött på dig. Gör nåt, jag börjar tycka du är jävligt jobbig. Imorgon är det en ny dag, imorgon ska jag börja ett nytt liv: läsa, träna, jogga, göra situps, sköta jobbet, äta nyttig (ja, nåt annat står ju inte till buds), dikta.

Når morgendagen kommer, har han ikke gjennomført noen av ambisjonene. I stedet resignerer han i dyp selvforakt:

Han hadde helt enkelt ingen disciplin. Mähä, förbannade mähä, det här är ingen idé. Du kan inte förandras, du är dum i hovudet och lat, stick hem til din dator; det är där du hör hemma. Döda tiden med datorn tills du dör.

Mener «ungdomsroman» er en begrensende kategori

– Jeg er litt forbauset over at boken er definert som en ungdomsroman. Historien virker like relevant for en voksen leser. Tenkte du selv på boken som en ungdomsroman?

– Nei, jeg misliker når noe blir satt i en bås. I dette tilfellet var det tittelens referanse til «ungdom» som ble utslagsgivende. Folk har en tendens til å se litt ned på denne kategorien. Anmeldelsene av boken her på Island bærer også preg av en annen tone enn den som vies generell skjønnlitteratur. Det kan virke som om ungdomskategorien begrenser mottakelsen av boken. Det er for eksempel ingen anmeldere som har trukket frem at romanen har flere lag.

– Det er et relativt nytt fenomen på Island, og sikkert i resten av verden, at man skriver på boken hvilken aldersgruppe den er beregnet på. Selv er jeg født i 1972 og blant min generasjon var det vanlig å lese bøker som handlet om ungdom, uten at de ble regnet som barne- eller ungdomsbøker, for eksempel av Halldor Laxness.

Generasjonskløften som ble større med internett

– Du har også jobbet som lærer. I hvilken grad har dine erfaringer derfra påvirket ideen til denne boken?

– Jeg vet ikke hvor bevisst jeg har vært på det, men det har definitivt vært til hjelp. Det viktigste var nok at jeg hadde tilgang til elevenes språk og ideer ved å lese stilene deres. Det har også vært verdifullt å høre hvordan de prater. Vi har alltid hatt et ungdomsspråk, men etter internett har generasjonskløften vokst dramatisk. Det er ikke bare en romantisk idé at boken hadde en sentral posisjon på Island før internett. Da jeg gikk på videregående hadde vi forfattere som leste bøkene sine høyt for fulle hus, men slik er det ikke lenger. Elever i dag kan ikke tenke seg noe mindre underholdende enn høytlesning.

– Det er også flere interessante krysninger mellom generasjonene i din roman. Under oppholdet på landet oppdager Sölvi sin fars gamle musikkidoler, som The Cure og Joy Division, og blir introdusert for eldre islandsk litteratur av sin farmor. Var det et bevisst valg å smelte sammen preferansene for det nye og det gamle?

– Jeg ignorerte mesteparten av den musikken mine foreldre lyttet til, men likevel sjekket jeg ut platesamlingen deres og oppdaget Neil Young, Jimi Hendrix og the Stones. Det er et relevant spørsmål nå til dags: Hvorfor skal barna gi gamle ting en sjanse når det er så mye nytt og skinnende? I romanen er Sölvi tvunget til å gi fortiden en sjanse. Det er ikke noe annet å gjøre.

Konflikten mellom det introverte og det ekstroverte

– Sölvis tilværelse fremstår som en berg- og dalbane, med stadige humørskiftninger. Er det en eksistensiell konflikt mellom hans introverte side og behovet for å delta?

– Ja, dette er nok ganske selvbiografisk, jeg er akkurat sånn selv. Ganske humørsyk og introvert, samtidig som jeg kjenner en dragning mot scenen. Jeg tror egentlig ikke at det er så uvanlig, tilføyer han.

– Det er som om man lærer seg noen knep med alderen, selv om sjenansen alltid er der. Litt sånn «fake it till you make it»?

– Ja, det forandrer seg egentlig ikke. Man blir bare bedre til å spille. Da jeg startet som lærer var jeg livredd. Det var grusomt å være i sentrum for alles oppmerksomhet, og det tok meg mange år med undervisning før jeg ble bekvem med den rollen.

Planlegger ny bok

– Underveis i romanen ser vi at Sölvi får noen oppturer som kan forandre livet hans, men så tar de negative tankene overhånd. Avslutningen er ikke spesielt oppmuntrende.

– Nei, men jeg var så glad for at jeg fant den tonen mot slutten. Det rimet godt med min egen erfaring. Når man tar et stort skritt fremover og innser at det var for stort, må man bare spole tilbake. Begynne å gå før man begynner å løpe.

– Man blir jo spent på hvordan det vil gå med gutten…

– Ja, jeg jobber med en oppfølger nå. Sölvis indre konflikter vil fortsette, han er ikke klar for å komme ut av skapet. Hvis han fortsetter å skrive og ser det som en mulig vei, kan det gå bra. For er man mentalt forstyrret, er det bare som kunstner man blir akseptert av samfunnet.

– Skapet?

– Skapet, ja. Ettersom Sölvi er en veldig privat og sta person, vil han ikke ta del i «legge-alt-på-bordet» mentaliteten. Noe handler om arroganse, men det er også en del av hans atferdsmønster. Han erkjenner viktigheten av det som står mellom linjene i litteraturen og alt det usagte, og slik er han også som menneske.