Hva er godt teater for barn?

Barneteater er et viktig, men forsømt tema i media. Men nå har Dagsavisen gjennom flere veldokumenterte artikler de siste ukene rettet søkelyset mot barneteatertilbudet, spesielt i hovedstaden der byens nye kulturbyråd, Arbeiderpartiets Rina Mariann Hansen, er opptatt av teatertilbudet til barn. Det er nye toner: Det forrige blå byrådet var så opptatt av at Oslo Nye Teater skulle bli prosjekt-teater at de ikke ville nølt med å legge ned Trikkestallen, Oslos eneste barneteaterscene. Det er for øvrig interessant at Rina M. Hansen vil trekke inn de frie gruppene. Institusjonsteatrenes tilbud til barn og unge er nemlig radikalt annerledes enn de frie gruppenes tilbud til samme målgruppe. Den frie scenekunsten henvender seg direkte til barn og unge, og i hovedsak bare til dem, mens institusjonsteatrene i tillegg tar sikte på å underholde de voksne som tar med barna på teater, derav betegnelsen «familieforestillinger». Dette innebærer at barneproduksjonene krydres med en rekke ordspill, vitser og satiriske kommentarer som er myntet på de voksne, og som stort sett går over hodet til den egentlige målgruppen.

I 2009 ble denne satsingen åpent formulert av sjefen for Rogaland Barne- og ungdomsteater, Bjørn Ravn Carlsen. I anledning premieren på teatrets sommeroppsetning av «Robin Hood» uttalte han til Stavanger Aftenblad at «vi vil i år, som tidligere, lage en familieforestilling hvor humoren ligger på to plan. Humor for de voksne – og humor for de små. På den måten blir det en forestilling som både barna og de voksne får utbytte av. Barn hygger seg ekstra når de ser at foreldrene virkelig ler av en forestilling, derfor er dette en viktig ingrediens (min utheving)». Hvor en erfaren teatermann som Bjørn Ravn Carlsen har fått det fra at «barn hygger seg ekstra» når de voksne ler av noe barna ikke skjønner, begriper jeg ikke. Jeg har tvert imot ofte sett barn bli ganske forvirret og miste konsentrasjonen om det som skjer på scenen når de voksne morer seg over noe ungene selv ikke forstår et kvekk av. Bjørn Ravn Carlsen er langt fra alene om sitt syn på hva som er godt familieteater. I store deler av institusjonsteater-Norge ser det ut til å være nærmest opplest og vedtatt at for å være skikkelig vellykket, må barneteater ikke bare underholde målgruppen, men også fornøye deres voksne ledsagere.

Det er forskjell mellom institusjonene: I Oslo skiller Det Norske Teatret seg ut, og jeg kan ikke huske å ha blitt pinlig berørt av voksenvitser under noen av deres forestillinger for barn. På Nationaltheatret finnes det derimot alltid enkelte vokseninnslag, men heldigvis tar de sjelden overhånd – det som virkelig forbauset meg var at da frigruppen Fabula Rasa samarbeidet med Nationaltheatret hadde «Istialia» to personer som bare henvendte seg til de voksne: «Å få de voksne til å le slik at de også skal få noe ut av en familieforestilling, er en typisk institusjonsteatertradisjon. Jeg hadde ikke ventet at den skulle følges opp av Fabula Rasa», skrev jeg i Klassekampen den gangen.

Blant de verste jeg har opplevd er «Doktor Proktors prompepulver» på Riksteatret i forfjor. I en omtale på Periskop beskrev jeg forestillingen som «… en halvgod dramatisering av en virkelig morsom bok, og en dramatisering med plagsomt mange dumme og flaue vitser som tydeligvis var beregnet på de voksne som måtte følge ungene på teater, og som overhodet ikke moret det publikum forestillingen var beregnet på.».  Riksteatrets nye sjef, Tom Remlov, ser ut til å ha samme syn som forgjengeren på hva som er en god «familieforestilling»: Hans «Pinocchio» som nå turnerer over hele landet i en dramatisering signert regissør Teodor Janson, overoppfyller kravene om at en familieforestilling skal utspille seg på to plan, ett voksent, og ett barnlig: Her tar det voksne planet faktisk overhånd. Mesteparten av replikkene henvender seg til de voksnes språkforståelse, ikke til barnas.

Merkelig nok opptar dette ikke anmelderne i større grad. I VG skriver Borghild Maaland riktignok at «når for eksempel de to sleske kompisene, reven og katten, lager munterheter om renter, avkastning og moms, er det definitivt myntet på et mer tilårskommet publikum enn en gjennomsnittlig femåring», mens Mona Levin i Aftenposten skriver at en del grep «antagelig [er] morsomst for voksne». Men i Dagbladet slår Lillian Bikset fast at «barnetilskueren trenger ikke vite hva det betyr når katten og reven bruker ord som «spesialkompetanse», «kapital» og «investering» for å se at de er slemme lurendreiere», mens Dagavisens Inger Marie Kjølstadmyr ikke ser en eneste svakhet ved oppsetningen, som hun mener er «både rørende og rasende festlig teater … til å ta av seg hatten for, både en gang og en gang til». Når oppsto dette kravet til en god familieforestilling? Det er ikke godt å si, men det ser ut til å være forholdsvis nytt.

Våre tre store barneteater-klassikere – Sverre Brandts «Reisen til Julestjernen» (1924) og Thorbjørn Egners «Hakkebakkeskogen» (1962) og «Folk og røvere» (1956) – henvendte seg til barna, og bare til dem. Men i dag er det visst ingen tvil om at familieteater bør tilfredsstille to høyst ulike målgrupper – ja, barneforestillingene til Teaterhøgskolens 2. klasse kan tyde på at kravet er blitt en del av pensum. I 2013 hadde Trøndelag Teater premiere på en ny versjon av «Nøtteknekkeren». Den gangen mente Periskops anmelder Eivind Haugland at oppsetningen var altfor opptatt av «å tilfredsstille de voksne» blant annet med «referanser, ordspill og vitser… som for det meste går over hodet på barna». Til og med Adresseavisens egen anmelder, Ole Jacob Hoel, streifet problemstillingen da han kalte forestillingen en «påkostet sjarmbombe som vil glede barna, og kanskje spesielt deres foreldre». Nylig hadde denne «Nøtteknekkeren» nypremiere, og Adresseavisens journalist konfronterte ensemblet bak forestillingen med Hauglands kritikk. Kritikken ble blankt avvist. Til avisen uttaler Mads Bones, en av de tre forfatterne bak denne utgaven av «Nøtteknekkeren», at «hele poenget med en familieforestilling er at den skal underholde både voksne og barn». Dette er jeg helt enig med ham i. Men for å underholde de voksne trenger ikke en god barneteaterforestilling å ha en voksen dimensjon. En gjennomført kvalitetsoppsetning basert på barns premisser er godt teater – for alle årsgrupper. Rett og slett.