Hallo? Bøker må være relevante!

I en debatt om fremtidens lesere registrerer jeg at Foreningen !les bruker sine ressurser på å fortelle alle at ungdom leser mer enn nok og at de ikke trenger digitale valgmuligheter. Da dukker det umiddelbart opp noen presserende spørsmål:

Hvordan ble mitt innlegg om framtidens lesevaner blant de yngste leserne til en debatt om hvordan ungdom leser i dag? Hvordan begynte en diskusjon om litteratur å handle om at ungdom også leser andre ting på Instagram og TikTok? Hvordan kan landets eneste leselystorganisasjon gå god for PISA-tallet om at 49% av norsk ungdom leser skjønnlitteratur på fritiden, når absolutt alle erfaringer ute i felten tilsier at dette tallet er altfor høyt? Hvordan kan Foreningen !les se det som et frontalangrep på ungdomsboka av papir at de yngste leserne bør ha valgmuligheter av digital art – med illustrasjoner? Og har virkelig Foreningen !les sett i sin glasskule og funnet ut at papirboka kommer til å overleve alt i uoverskuelig framtid?

Når bøkene ikke finnes

Det finnes ingen forfattere eller formidlere som er uenige i at barn og unge trenger langlesing som en positiv del av sin oppvekst og utvikling. Men jeg synes barn og unge undervurderes kraftig når selveste leselystorganisasjonen påstår at dette ikke er mulig på en skjerm. Ikke bare er menneskers preferanser forskjellige, men barn vokser opp i alle varianter av hjem, en god del av dem helt frie for papirbøker. Men det er en ting vi vet at de har – en skjerm.

Det betyr ikke at jeg er noen stor tilhenger av digitale bøker. Jeg er tilhenger av at lesere skal finne bøker. At alle skal kunne bli ekte bokelskere som reiser med oss videre oppover i alder. For at de skal finne relevant og spennende litteratur, må bøkene være lett tilgjengelige. Hadde hver eneste skole hatt et fantastisk skolebibliotek, hadde det kanskje ikke vært noe problem. Men slik er ikke virkeligheten.

Nedadgående trend

Lydbøkene og gode strømmeapper har gjort mange til bokfans, og det varmer et forfatterhjerte. Men de blir ikke nødvendigvis gode lesere av å ha en bok på øret. En del av vår jobb er faktisk å få dem til å kunne stave seg gjennom vanskelige ord og etter hvert bruke dem selv ute i det virkelige livet. For mange unge er det å komme seg gjennom en hel bok en av barndommens store seire.

La oss likevel snakke om ungdommene et øyeblikk: Ifølge statistikken til norske folkebibliotek fantes det 78.985 aktive lånere mellom 14-18 år i 2017, 73.757 i 2018, 65.541 i 2019 og 53.582 i 2020. Selv om det siste året er et pandemiår, er trenden utvilsomt tydelig nedadgående. Det hjelper ikke at det kommer ut 40-50 nye romaner for unge skrevet av norske forfattere hvert år. Mange av dem når aldri sine lesere, verken gjennom bokhandel eller bibliotek. Ungdom leste lite litteratur før, og de leser mindre nå.

De som aldri leser

Det mest forunderlige er nok likevel at leselystorganisasjonen vår synes å være mest opptatt av de som allerede leser. Burde de ikke satt inn det største støtet mot alle de som aldri eller sjelden plukker opp en bok – uansett format? De hjelper ikke at man finner små glimt av håp i enkelte undersøkelser, det er ikke tvil om at mange potensielle boklesere glipper for oss. Men om vi gjør ting riktig, er jeg faktisk sikker på at vi kan hanke inn tusenvis av nye lesere. Og blant de som burde være mest skikket til å finne dem, er jo Foreningen !les.

Kanskje må vi gjøre noen radikale grep for å gjøre bøkene relevante igjen. Mitt første forslag er at vi begynner med de yngste. Det er vanen som gjør mennesker til ekte lesere. Bøker kan ikke bare være skoledrevne leseprosjekter og julepresanger fra bestemor. Bøkene må velges aktivt. Ungene må selv få aha-opplevelsen av å bli dratt inn i en bok der fantasien samspiller med de utroligste historier i form av tekst og tegninger.

For mitt utgangspunkt er at jeg ikke vil miste en eneste leser. Så jeg vil være der leserne er. Selv om det iblant betyr et format som verken er ideelt for meg eller boka.