Han skal gjøre om Rikskonsertene til «DKS-etat»

Da Ådne Sekkelsten tiltrådte som fungerende direktør for Rikskonsertene mandag forrige uke, gikk han rett inn i arbeidet med å etablere den nye «Den kulturelle skolesekken-etaten» («DKS-etaten»), i Rikskonsertenes lokaler i Nydalen i Oslo. Noe av det han må ta tak i, er er å finne ut om institusjonen har rett kompetanse til å drive DKS, hva som mangler, og hva som må tilføres.

– Våren 2016 skal vi strukturere og beskrive organisasjonsmodellen for å finne ut hvordan vi skal innerette oss, sørge for at øvrige kunstformer også er med, og få til et bedre samarbeid med skolesektoren, sier han.

Rikskonsertene har siden nyttår hatt ansvaret for den sentrale styringen av skolekonsertprogrammet Den kulturelle skolesekken. I løpet av 2016 skal den 49 år gamle institusjonen omstilles fra å være en av landets største produsenter for barnekonserter, til å bli en etat med nasjonalt ansvar for forvaltningen av DKS over hele landet.

God på nettverksarbeid

Ådne Sekkelsten er satt inn som fungerende direktør i en periode på tre måneder etter tidligere direktør Turid Birkelands bortgang i julen. Åse Ryvarden, som har fungert i rollen siden høsten 2015, fortsetter som assisterende direktør frem til hun begynner som leder for Det norske teater rundt påsketider.

Sekkelsten har hittil vært daglig leder i Scenekunstbruket, som er nasjonal aktør for scenekunst i DKS. Scenekunstbruket produserer ikke forestillinger selv, men kvalitetssikrer og formidler forestillinger til DKS.

– Som leder i Scenekunstbruket har jeg kjent på utfordringene til DKS. Det gjelder særlig samhandlingen mellom skole- og kultursiden, men også å finne engasjementet, å høre de unge, og å bruke nettverket. Jeg kunne se ting på ett teater som burde vært over hele landet, og som kunne vært det, hvis vi hadde brukt nettverkene bedre. Det tar jeg nok med meg fra Scenekunstbruket inn i dette: å få folk til å jobbe gjennom nettverk, sier han.

Det kan nok komme godt med. For hovedoppgaven i den nye etaten blir nettopp å koordinere og være et sentralt samlingspunkt for de aktørene som er involvert i DKS. Og det er mange, fra enkeltkunstnere og produserende enheter til kommuner og skoler.

Skal ikke bli flere ansatte

Og dermed må altså Rikskonsertene gjennom en dramatisk endring. I dag er det omtrent 60 ansatte, og den nye etaten får de samme rammene som før. Det betyr sannsynligvis ingen økninger i staben.

– Vi trenger kompetanse i andre kunstformer enn musikk, men en etat har en del andre typer funksjoner enn det rent kunstneriske. Noe av regnestykket i dette blir å definere hvor stor del av oppgavene som blir forvaltning, rapportering, organisering, sier konsertsjef Scott Rogers, som har fulgt prosessen tett.

Likevel understreker Rogers at den kunstneriske kompetansen knyttet til Rikskonsertene ikke skal bygges ned.

– Vi har et nettverk av kompetente produsenter i alle regioner, det er ingen vits i å ta det som fungerer og demontere det. Rikskonsertene som det var eksisterer ikke lenger, og vi vet ikke helt hvordan den endelige organseringen vil se ut, men vi skal ikke kaste barnet ut med badevannet. Vi skal beholde de gode kvalitetene i DKS og forbedre strukturelle svakheter, sier han.

Arbeidet med å bygge den nye etaten skal foregå gjennom hele året. Sekkelsten avviser ikke at det kan føre til endringer i sammensetningen av medarbeidere.

– Vil det være aktuelt med oppsigelser eller nyansettelser eller andre måter å skifte ut staben på, dersom dere ser behov for noe annet enn det som allerede finnes på huset?

– I og med at dette er en underliggende statsetat, så gjelder de avtaler og regler som styrer omstillinger i staten. Hvilke endringer som kommer i organisasjonen som følge av det nye oppdraget, er det alt for tidlig å si noe om. Men vi kan love at alle ansatte vil bli ivaretatt på en god måte, sier han.

Tett på departementene

Til høsten skal et fagråd utnevnt av Kultur- og Kunnskapsdepartementene settes ned. Ifølge Kulturdepartementet er rådets rolle ennå ikke fastlagt.

– Det pågår et arbeid i begge departementer nå med å fastlegge retningslinjer og sammensetning av det nye fagrådet. Arbeidet er ikke ferdigstilt ennå, forteller Øystein Strand, fungerende ekspedisjonssjef i kunst- og museumsavdelingen i Kulturdepartementet, som svarer på spørsmålene per epost:

– Hvor tett på skal departementene være på DKS-etaten?

– Kulturdepartementet skal fortsatt ha ansvaret for etaten, og vil følge standard etatsstyringsprinsipper i dette arbeidet. I tillegg jobber vi frem et formalisert samarbeid mellom de to departementene hvor Kunnskapsdepartementet vil være involvert i styringen av etaten. Men det formelle styringsansvaret ligger til Kulturdepartementet.

– De fleste peker på kommunikasjonen mellom kultur- og skolesektoren som hovedutfordringen i DKS. Er forvaltningen i seg selv en brems i å bedre samarbeidet mellom kunstfeltet og skolesektoren?

– Det er store forskjeller i struktur og forvaltning av de to sektorene, så her ligger det utfordringer i å få til et velfungerende samarbeid på alle forvaltningsnivåer. Men nå har de to statsrådene gitt uttrykk for en ambisjon om å lykkes bedre med dette samarbeidet, og da jobber vi målrettet med det i tett dialog mellom de to departementer og med relevante aktører i begge sektorer.

Vil ikke tvangsprogrammere

Noe av DKS’ utfordringer har vært å sørge for at alle kommuner får forestillinger av tilstrekkelig høy kvalitet. Rogers er opptatt av at den nye etaten ikke blir et «DKS-diktatur».

– Hvor stor makt vil den nye DKS-etaten få? Kan den pålegge kommuner og fylkeskommuner å ta inn bestemte forestillinger for å sørge for et minimumsnivå av kvalitet?

– Det er ikke en slik etat vi har lyst til å være. Vårt viktigste anliggende som etat er å ta dialogen rundt hva som er god programmering. Hvilket program settes opp i kommunene, er det riktig? Hva er bra for barna, og hvordan vet vi det? Ved å samle erfaringer fra nettverket og initiere forskning og evalueringsrutiner skaper vi et grunnlag for de som programmerer til å ta velbegrunnede beslutninger, sier han.

Sekkelsten er enig.

– Vår oppgave er ikke å bestemme programmene rundt omkring, men å tørre å snakke om og jobbe for kvalitet. Målet er å kunne gi alle involverte et felles språk om kvalitet, og ta dialogen rundt hva som er god programmering. Det kompetansestedet som etaten skal bli, kan være til hjelp for andre, sier han.

– En tydelig politisk linje

2016 er definert som et omstillingsår for Rikskonsertene. Innen året er omme skal den nye etaten og fagrådet være på plass, samt nytt navn, og nye arbeidsoppgaver for mange av de ansatte.

– Hvordan vil de som jobber med DKS ute i lokalmiljøene merke omorganiseringen?

– Forhåpentligvis vil de føle seg mer involvert. For kunstnerne er dette ikke en dårlig ting, regjeringen økte spillemidlene og har en tydelig politisk linje som satser på dette, så ressursene til kunstproduksjon er tilstede, sier Sekkelsten.

– For lærere og skoleeiere håper jeg at de vil oppleve at kunsten som kommer til skolen er viktig, og at de får mulighet til å påvirke hvordan de kan ta det i bruk. Det er i kommunene at DKS skal foregå, og det er egentlig ganske vakkert at mange har så sterkt eieforhold til det. Det engasjementet skal vi holde på og styrke. Det endelige målet er å berøre barn og ungdom med kunstopplevelser.

Teksten er utviklet i samarbeid med Ballade.no.