Helikopterforeldre og asfaltunger

Det er vel sant som André Bjerke skrev et sted, at poeten dikter av savn. Countrymusikkens definitive gjennombrudd i USA sammenfalt med tidspunktet der bybefolkningen oversteg den rurale befolkningen – det kan så klart være en tilfeldighet, men det er også lett å se for seg at behovet for heimstaddiktning og åpne landskap steg til værs når flere satt der i nye, trange omgivelser og hadde noe å lengte hjem til. Vi må nesten tro det er noe i det.

I norsk barnemusikk på det nye 20-tallet, i vår egen samtid, er det også lett å få øye på den dominerende lengselen: den handler om en friere, mindre overvåket, mindre regulert oppvekst. To av albumene som omtales i denne teksten er gode eksempler: Énmannsorkesteret The Sverre Sverres Alle lurer på hvor du er og Ikke!, som er laget av Reidar Vinje Stensvold, Jon Kirkebø Rosslund og Olaf Kamfjord, basert på en bok med samme navn av Gro Dahle og Svein Nyhus. Spellemann-vinnerne SaraLy og Unge Oslos nye plate Mer stjerner og fyrverkeri, som er omtalt nederst, finner sine veier inn i lignende temaer og er et resultat av målrettet arbeid for å styrke fellesskap og fritidstilbud for barn.

16 meningsfulle minutter

I albumet Ikke! møter vi jenta Tiki. Hun vil klatre i høye trær, putte ting i nesa, hoppe i sølepytter og klappe hunder. Men moren og faren hennes er helikopterforeldre som løper etter og forsøker å beskytte henne. Dermed mister Tiki evnen til å ta vare på seg selv – verden blir noe hun frykter, som hun isolerer seg fra. Hun havner til alt overmål på sykehus for krymping i surrealistiske «På sykehuset», før hun til slutt klarer å bryte ut av isolasjonen i «Ut av kula» og møter verden på nytt.

Albumet avslutter med «Bli klort av katten», en fest av skrubbsår, katteklør, flis i foten og blåmerker, tonesatt til en lettsindig «La Bamba»-aktig beat (slutten på låta er et muntert nikk til de avsluttende triolene i Beatles-versjonen av «Twist and Shout»). Nå er tonen fra foreldrene annerledes – de oppmuntrer utforskningen, og forsikrer henne om at det nok går bra til slutt. På mange måter handler fortellingen like mye om deres reise som om Tiki.

Trioen Stensvold, Rosslund og Kamfjord er veteraner i barnemusikkgamet, og de har et langvarig samarbeid med Gro Dahle, som også dukker opp som fortellerstemme i noen av låtene. Ikke! er også en musikkforestilling, men albumversjonen står godt på egne bein. Det er en avslappet innspilling hvor de tre musikerne trakterer det som trengs, litt om hverandre, men i utgangspunktet er Rosslund gruppas perkusjonist, Kamfjord er bassisten og Stensvold bidrar med gitar. I tillegg deler de på ekstra instrumenter og vokalistrollen. 

Fra yachten til tretoppen

Gro Dahles fortellerstemme entrer manesjen på platas andre spor, «Ikke», hvor de overbeskyttende foreldrene presenteres. Låta er en smygende, funky sak med gatesmart el-piano og snerten knepping i gitaren, men Dahles fremfører den frustrerte følsomme fortellingen om foreldrene på et nesten litt gammelmodig vis. Det gjør både at teksten hennes, som er helt sentral for plata, kommer godt fram – og det gir omkvedet «Ikke! Ikke! Ikke!» en deilig skakk følelse.

På andre låter, som det korte åpningssporet «Tiki i treet» og den varsomme balladen «Er alt farlig», preges lydbildet av store, luksuriøse kassegitarlyder og kreativt basspill av Kamfjord. På «Det klør» krafser det deilig og nesten klaustrofobisk i perkusjonsavdelingen fra guiroer, mens Rosslunds conga-spill gir arrangementet en åpnere horisont. «På Sykehuset» blipper og blopper det i elektronikk, og uti der kommer det også en deilig aparte synthsolo som høres ut som en elektrisk kålorm som spiser seg gjennom et sprøtt salatblad. En annen utvidelse av lyduniverset kommer i form av Stensvolds banjo, lekent tilstede i vendepunktet «Ut av kula».

Man kan føle på en distinkt inspirasjon fra velspilt og voksen poprock fra den amerikanske vestkysten, av typen som nye generasjoner fans har døpt yacht rock, på flere av låtene – særlig i syngingen på «Ikke» og «Ut av kula». Men følelsen av studio-overflod som den musikken bar så preg av, er ikke til stede her – Ikke! låter rett og slett hjemmekoselig uten å av den grunn låte hjemmestudio. Den er fundert i et lite og ofte akustisk band som har gitt de ulike låtene få, men distinkte signaturer, snarere enn å smøre alt utover. Det er bemerkelsesverdig hvor godt Dahles fortellerstemme fungerer underveis – det er slett ikke bare på «Ikke» hun er sentral, også «På Sykehuset» kretser rundt hennes beskrivelser.

Formidlingen er tydelig og effektiv. Den bidrar til at Ikke!, som tro det eller ei bare varer i 16 fortettede minutter, føles som et fullverdig album. Det får fortalt en historie med en begynnelse, midtdel og slutt som man faktisk får med seg på første gjennomlytting.

Hikking og skilpadder

Sverre Thorstensen, mannen bak soloorkesteret The Sverre Sverre, er en av disse lune, mildt frika kisene som det er en god del av i den noe retro-orienterte fløyen av norsk barnemusikk. «Jeg har en leilighet som er utrivelig / bur med labrador retriever i / jeg er en fæl fyr / og jeg tror jeg spyr av den personlige hygienen min / jeg gidder aldri klippe plenen min / jeg er en fæl fyr,» synger han i frydefullt forferdelige «Fæl fyr». Tidligere har han traktert keyboard i Snuten, Folk & Røvere og Penthouse Playboys, noe som både bærer bud om referanserikdom og skjelmsk humor. Og jada, albumet Alle lurer på hvor du er, som kom ut på vårparten, byr på begge deler. En litt ujevn plate, javel – men med noen betydelige høydepunkter.

Aller høyest svever det i begynnelsen, på låtene «Skilpadden Guttorm» og «Hikkesang». Førstnevnte åpner ballet med en liten fanfare hvor en stemme roper i en ropert i bakgrunnen, ikke ulikt midtpartiet på «Yellow Submarine». En verdig inngang på det som viser seg å være en dyp kjærlighetserklæring til ulike former for fjong sekstitallspop fra begge sider av Atlanterhavet med hedersprefikser som barokk og psych. Klarinetten til Sofus Sverressønn Finne gir tredimensjonalitet til et slørete orkester av mellotroner, gitarene klimprer og det klirrer i en diskret liten klokke.

Fortellingen om skilpadden Guttorm er en høystemt perle om annerledeshet med et refreng fullt av skakke koringer som kommer i kaskader og snor seg rundt i uventede melodiske vendinger. En liten Æsops fabel som bandet Love kunne drysset ut av ermet en høstdag på sekstitallet. Vi er kanskje tettere enn vanlig på vibben til selve stamfedrene av norsk psykedelisk barnemusikk, Knutsen & Ludvigsen, her. 

Et velplassert hikk

Det samme kan man si om andrelåta «Hikkesang», som tar utgangspunkt i en idé som er så tydelig, og så arketypisk, at det er forbløffende at det ikke finnes flere varianter av den: En sang om å hikke, med hikke. Låta går i fem, en såkalt skjev taktart, og Sverre hikker midt i hver takt. Det er velplassert, og gir virkelig disse versene en hektisk, snublende følelse – som om du blir innhentet av hikket om og om igjen. Dette er et godt sted å nevne den allsidige luringen Birger Mistereggen, som er perkusjonist på plata, og som bekler Thorstensens tankespinn med en rekke distinkte rytmearrangementer.

Etter disse to perlene føles nok furupanel-funken på «Kjærlighetsvise» mer bagatellmessig og voksent inneforstått – selv om Thorstensens lek med keyboardparken kommer mer til sin rett gjennom en henslengt el-pianosolo. På låta «Fire» trakterer han clavinet, et instrument som både kan låte gammelmodig spinett-aktig og som på syttitallet ble signaturinstrumentet til Stevie Wonder – og som sånn sett på mange måter oppsummerer albumets pendelsvinging mellom fjongt og funky.

Mot slutten blir Alle lurer på hvor du er litt mer livlig og rootsy, med noen rocketroll-aktige låter. Melodiene er mindre minneverdige her enn i den skarpe åpningen, men lekenheten vedvarer. På «Vi lever farlig» gjøres leken helt eksplisitt, når barn som ler og skråler (fra 4. trinn ved Steinerskolen i Indre Østfold) entrer lydbildet.  

Asfalteskapisme

Ved hjelp av en lengtende bottleneck-gitar, lavmælte hoi og sitrende perkusjon skaper «Vi lever farlig» et nesten Morricone-aktig western-tablå fra start. Teksten føles også på mange måter som en ode til en tid der det var langt vanligere å leke cowboy blant norske barn. Når Thorstensen for eksempel synger «spelle fotball i gata / der er nesten ikke biltrafikk» ser jeg ikke for meg at årsaken er MDG-politikk, jeg får snarere et bilde av tiårene etter krigen hvor det ikke var så mange biler ennå i Norge – og hvor vi ennå ikke hadde bygget ballbinger og andre dertil egnede aktivitetssoner.

Andre deler av teksten er litt vanskeligere å plassere i en spesifikk tidsalder: «Vi lever farlig / vi klatrer høyt / vi gjør ting andre syns er drøyt / og vi tar sykkelen / og vi stikker av / hvis vi ikke får lov å dra / vi skal opp på det taket / og du kan bli med / det er ikke farlig / før du faller ned.» Dette kunne jo vært i dag. Men det er nok ikke det. Denne formen for fri og risikofylt barndom dukker ofte opp i barnemusikken nesten som et tankeeksperiment, på lik linje med å være en sjøhest på havets bunn eller et romvesen.

Dette er også ofte det nærmeste vi kommer tydelige formaninger og oppdragende tendenser i denne musikken nå til dags. For godt over hundre år siden forsøkte Bolteløkkas store hitmaker, Margrethe Munthe, å få barna til å ta av seg luen, stå rett og være presise gjennom sine sanger. Om skoleklokka klinger i en ny norsk barnelåt, kan låta like fort handle om gledene ved å komme seg ut i friminuttet.

Direkte ny er nok ikke frykten for den beskyttede barndom – det sier jo sitt at Thorstensen i «Vi lever farlig» kan synge om leking i bilfrie gateløp, som også for en generasjon eller to siden var noe voksne snakket om med lengsel (Jeg har for eksempel ofte hørt at det skal ha vært særskilt gode forhold for snøballkrig i indre Oslo under oljekrisen i 1973). Det vil kanskje alltid være en trang til å se på skrubbsårene som forlengst har grodd som langt mer autentiske og organiske enn de barn får i dag.

Men det holder heller ikke å slå seg til ro med at disse tankene har romstert i kulturen en stund, for bekymringen for hva oppvekst er i dag, har nådd et helt annet, eksistensielt nivå. Det handler om redselen for teknologiens grep over livene våre, om bortfallet av praktiske kunnskaper, om en virkelighet hvor urolige barn – ofte gutter – faller utenfor. Diskusjonen blir ekstra ubehagelig fordi den i mye større grad enn tidligere diskusjoner om oppdragelse og oppvekst innebærer en rammende selvkritikk. For så homeopatisk tynt er skillet mellom barnelivet og voksenlivet, når det for eksempel kommer til teknologibruk. Vi lever farlig alle sammen. 

Eventyr for voksne

Perspektivene i Ikke! og Alle lurer på hvor du er, er forskjellige. Ikke! handler om en jente som blir så preget av de voksnes formaninger at hun synker inn i seg selv, blir redd for omverdenen. I «Vi lever farlig», er fortellerstemmen det store barne-vi, en livsbekreftende pådriver for harmløse pek og fysisk aktivitet. Ikke! handler om at også foreldre må sette grenser for sin egen beskyttelsestrang, mens Thorstensen forsøker å minne lytteren på at det fremdeles går an å oppsøke soner som er utenfor de voksnes kontrollsfære – for eksempel på et tak, ute i gata eller ved leiligheten til en litt skummel nabo.

Men i likhet med de aller fleste barneplater jeg har lyttet til for Periskop de siste årene, glimrer for eksempel skjermene med sitt fravær. Det er i stor grad helt analoge fortellinger om oppvekst. Jeg sier ikke at dette er en svakhet – ipad og lesebrett er fundamentalt uinspirerende ord som jeg ikke savner i en eneste sangtekst. Men på samme måte som den lekne musikalske retro-innpakningen til album som Ikke! og Alle lurer på hvor du er sikkert kan gå rett hjem hos musikkelskende foreldre som kjenner seg i utakt med sin egen samtid, slår det meg at denne typen tekster også er eventyr av og for folk som kan huske en annen oppvekst.

I barnelitteratur og barnemusikk er det eksotiserte besøket på landet, hvor man nesten trer inn i en annen tid, lærer om naturen og dyra og håndverk, en veletablert trope som forsåvidt lever i beste velgående – Hekla Stålstrengas Skravla Gård og Aslak Brimis Huldra Hildur er to relativt nye norske barneplater som begge drar veksler på denne fortellingen. Men som byfast lytter til Ikke! Og Alle lurer på hvor du er, slår det meg at dette kanskje er å gå over bekken etter vann – det frie, uutforskede bylandskapet kan være like gåtefullt som setra. Du trenger ikke nødvendigvis en budeie eller en snill, gammal bestefar for å fortelle historier om gamle dager med patos og patina. Noen ganger holder det lenge med en nostalgisk skatepappa.

Sanger om lesehester og gamere

Men om du allikevel skulle ønske å høre fra en bestefar, kan SaraLy og Unge Oslo hjelpe deg. På albumet Mer stjerner og fyrverkeri får vi nemlig høre låta «Bestefars vise», som forteller om en slik Tobias-aktig ur-gubbe som har seilt over alle verdenshav og lært alle verdens sanger. En melankolsk liten snutt med en vakker melodi, full av sørgmodig lengsel, men også øyeblikk av lys og forløsning. Sara Lydiksen akkompagneres av bløtt piano og cello – en god inngang til det snille og lekre lydbildet som preger mye av Mer stjerner og fyrverkeri. Arrangementene er beherskede – her er det melodienes essens og allsangen som står i fokus. Det lykkes den med.

SaraLy har holdt på i godt over ti år. Plata er del av et pågående musikalsk prosjekt som har sprunget ut av grasrotkultur – kanskje man til og med skal kalle det motkultur – ved Gamlebyen skole i Oslo, der noen lærere i 2012 ønsket å bekjempe utenforskap ved å arrangere ulike fritidstilbud og som i dag går under fanen KIGO – Kultur i Gamle Oslo. SaraLy og Unge Oslo vant Spellemann i kategorien barnemusikk for albumet Stjerner og fyrverkeri i fjor. Det var dem vel unt.

Selv om tittelen på årets påfyll mer enn antyder at dette ikke handler om å finne opp kruttet på nytt, er det på ingen måte hastverksarbeid. Mer stjerner og fyrverkeri er musikk som er lagd for å brukes, den er også sluppet i instrumentalversjoner slik at barn og voksne kan synge dem selv. Tekstene til låtene, som er skrevet av Kardemommestipend-mottaker Kaja Vardøen i samarbeid med soloartist, saksofonist og produsent Bendik Brænne, ligger også ute på KIGOs nettsider.

Tankene får fly i «Kino i hodet», på en lodden sky av diskret perkusjon, smektende piano, strengeplukk og fiolin-luftspeilinger. Den handler om leseglede – om å kjempe mot drager, fly i luftskip og å møte venner: «Det er en kino inni hodet mitt / Og jeg, jeg glemmer verden litt». Det er ikke den mest originale vrien på lesehestens indre liv, kanskje – men den er fin, og passer godt inn i platas intime stemningsleie. Stort sett legger ikke Mer stjerner og fyrverkeri opp til veldig rølpete allsang à la det vi hører på Alle lurer på hvor du er – det finnes tilløp til det på poppa «Din Tur», med groovy barytonsaksofonstøt og frekke pophooks, men jevnt over føles det som en plate som henvender seg til litt mer stille, forsiktige barn. 

Ibelins univers

«Alle Farger» er en interessant låt i så måte. På slutten synger SaraLy og ungene «Ibelin / Ooo / Ibelin», og låta er ganske åpenbart inspirert av dokumentarfilmen Ibelin. Den handler om Mats Steen, som døde i 2014 av en sjelden muskelsykdom – filmen nøster opp vennene han fikk gjennom aktiv World of Warcraft-spilling. Og det er jo rett og slett det teksten også handler om, selv om den er strippet for konkrete referanser og like gjerne kan leses allegorisk, om all slags type fantasivirksomhet: «Velg deg en drakt / Og velg et navn å bære / Bygg deg en borg / Slipp noen inn / Når dag blir natt kan natt bli dag tilbake / Du vil aldri forstå hvis du ikke blir med.»

En svært forsiktig tilnærmelse, naturligvis – det finnes mange andre deler av barnekulturen hvor man har en langt mer inneforstått omgang med gaming nå til dags. Men i denne formen for poetisk, «tidløs» barnemusikk, føles det allikevel betydelig. Det finnes nok stoff for flere lignende forsøk i denne verdenen – den er jo der, og det å anerkjenne det i en og annen forseggjort barnelåt kan skape gjenkjennelse og nye forbindelser – og om ikke annet kan det hende at noen flere voksne venner seg til tanken.