Historieløst fra Tigerstadsteatret

Tigerstadsteatret viser god energi i arbeidet for et sterkt scenekunsttilbud for barn og unge. Gjennom en rekke utspill reiser de flere viktige spørsmål og har løftet frem tema det norske scenekunstfeltet trenger å diskutere. Men i teksten «Det oppsøkende teatret er ikke dødt» fremstiller de sine egne visjoner som løsningen på et problem vi ikke kjenner oss igjen i. De posisjonerer seg som i en kampsituasjon, men slår inn åpne dører.

Teksten etterlater et inntrykk av et gammelmodig og traust teaterfelt som verken jobber oppsøkende ei heller bryr seg om barn som et kompetent publikum. Det er vanskelig å la dette stå uimotsagt.

Selvfølgelig er ikke det oppsøkende teatret dødt – hvem trodde det? Sannheten er at det lages en masse oppsøkende teater for barn og unge i dette landet med et svært oppdatert blikk på barnepublikummet. Budskapet om et kompetent ungt publikum er blitt løftet frem i en årrekke av både institusjoner og frie grupper – og vunnet hevd!

Ikke bare Riksteatret

For det første: i tillegg til Riksteatret er det en rekke regionteatre i Norge som primært jobber oppsøkende. Sogn og Fjordane Teater, Teater Innlandet, Turnéteatret i Trøndelag, Haugesund Teater, Teater Manu, Teater Ibsen, Akershus Teater, Hordaland Teater, Nordland Teater, Beaivváš, Scenekunst Østfold, Teatret Vårt og flere turnerer til samfunnshus, skoler, idrettshaller og kulturhus over hele landet. Brageteatret (som er regionteater i Buskerud) har i snart 20 år turnert skoler og en rekke andre arenaer nesten utelukkende for et ungt publikum med en ruvende liste nyskrevet dramatikk. En tung og stor aktør som Det Norske Teatret har etablert seg på Rommen Scene med et sterkt fokus på et ungt publikum som også inviteres inn som medskapende aktører. Akershus Teater driver skriveverksteder for ungdom. Teateret Vårt har i snart ti år hatt en egen avdeling for barn og unge i Ålesund med banebrytende scenekunst i både form, formidlingsform og innhold. I tillegg kommer altså frie grupper som, både innenfor og utenfor Den kulturelle skolesekken (DKS), også har drevet oppsøkende teaterarbeid med barn og ungdom som premissleverandører i godt over 20 år. Cirka Teater, Teater NIE, Teater Joker, Teater Grimsborken, Panta Rei Danseteater, Odd Johan Fritzøe, Hege Haagenrud og mange, mange flere er og har vært ledende på dette arbeidet i Norge.

Også andre scener som Cornerteatret i Bergen, Det Andre Teatret i Oslo, Rosendal teater i Trondheim – og ikke minst den kommende scenen for et ungt publikum i Oslo, Kloden teater som åpner dørene til neste år – har vist utrettelig innsats for barn og unge som et kompetent publikum.

I tillegg har Norsk scenekunstbruk siden 1994 bygd opp et formidlingssystem og et kompetansenettverk for scenekunst over hele landet, satt fokus på kvalitet, medvirkning, status og arbeidsvilkår – og ikke minst initiert og bidratt til fagutvikling av scenekunstfeltet for de unge. Dette er ikke gjort i et vakuum, men i tett samarbeid med både scenekunstinstitusjonene og scenekunstkompaniene som alle formidles rundt om i hele Norge – også i Oslo. Det er kvaliteten som er viktig, ikke hvem som står bak produksjonen. Og DKS er antakelig verdens beste ordning for oppsøkende teater. Hvor også flere institusjonsteatre bidrar med forestillinger. Sverige misunner oss den fantastiske ordningen. ASSITEJ har også vært til stede i Norge i en årrekke med blant annet en internasjonal teaterfestival for barn og unge i Kristiansand.

Løsning på et ikke-eksisterende problem

At Tigerstadsteatret skriver en kronikk om utviklingen av oppsøkende teater for barn og unge i Norge, uten å nevne et eneste av de kompaniene og teatrene som gjør og har gjort denne jobben på daglig basis i mange, mange år, er problematisk. De lanserer sin egen praksis som en løsning på et problem som i liten grad eksisterer. Det kan rett og slett virke som om de ikke er kjent med hva som utrettes i feltet? Tigerstadsteatret er jo ikke ledende i dette arbeidet. Tigerbussen er så vidt oss bekjent deres eneste oppsøkende produksjon så langt. At dette er en helt ny måte å drive oppsøkende teater på er i beste fall en overdrivelse. Dansekompaniet Landing gjorde det samme for kun få år siden med Utosafari. Akershus Teater har en egen teaterbil for besøk i barnehager. Og en rekke produksjoner har reist med egne trailere, campingvogner og andre kjøretøy opp gjennom årene. Hvorfor Tigerstadsteatret ser ut til å ville mane frem et så forenklet bilde av teaterfeltets innsats og holdninger er vanskelig for oss å forstå.

Spennende produksjoner fra Norge har vekket oppmerksomhet og høstet priser i inn- og utland. Oppsøkende produksjoner der målgruppen har fått være deltagende i prøver, tekstutvelgelse, tekstproduksjon, formproduksjon, formidlingsopplegg har vært sentralt. Nesten ingenting har stått uprøvd i dette arbeidet. Og nye strategier og metoder utforskes til stadighet. Norske barn tas på alvor av de aller fremste aktørene i norsk scenekunst. De blir ikke sett på som kun et fremtidig publikum, selv om de også er det.

Kort sagt – i dag har vi altså en bredde og aktivitet i scenekunst for barn og unge i Norge med internasjonal anerkjennelse. I kontrast til det bildet Tigerstadsteatrets kronikk tegner.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kunstig dikotomi

Tigerstadsteatret har som uttalt mål å spille kun i Oslo, og det er bare gledelig at en frigruppe ønsker å satse på barn og unge i hovedstaden. Retorikken de bruker gir et inntrykk av at de er de eneste i Oslo som har fokus på scenekunst for barn og unge av høy kvalitet. Det er viktig for oss å korrigere. 70 til 80 prosent av de frie sceniske kompaniene i Norge, som også har fokus på denne målgruppen, befinner seg i Oslo og Østlandsområdet hvor de spiller jevnlig. Flere av disse kompaniene har i tillegg et nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt.

Tigerstadsteatret tegner også opp en helt kunstig dikotomi mellom frie grupper og institusjoner. Avstanden som skal ha oppstått på grunn av diskusjonen rundt «Et spill om pugg» i 1969 er i praksis bygget ned over mange år allerede. Og vi kan virkelig ikke se hvordan denne hendelsen preger dagens scenekunstfelt for barn og unge. Det foregår samarbeid i alle mulige former mellom kompanier og institusjoner til det beste for barnepublikummet over hele Norge. Teater Innlandet har som eksempel samprodusert 20 forestillinger for DKS med ulike frie kompanier i løpet av ni år. Også Tigerstadsteatret selv har nytt godt av denne typen samarbeid med Oslo Nye Teater.

Det er mulig Tigerstadsteatret ikke forstår effekten av polemikken de benytter. Det er fint at de ønsker å slå et slag for oppsøkende teater og barn som et kompetent publikum, men dette er allerede grunnfjellet for nær sagt all teaterproduksjon for barn og unge blant seriøse aktører i Norge i dag. Deres polemikk virker usynliggjørende for et svært aktivt og progressivt teaterfelt for barn og unge.

Vi har ingen ønsker om å kneble debatter, dempe engasjement, eller å messe om at «alt er gjort før». Men når Tigerstadsteatrets tekst etterlater et så feilaktig inntrykk, mister vi muligheten til å bygge videre på det arbeidet som allerede er gjort. Det er ingenting galt ved å presentere sine visjoner, men dette gir et inntrykk av at Tigerstadsteatret kommer for å rydde opp, når arbeidet allerede er i full gang og foregår kontinuerlig over hele landet.