Hørespill: Gode intensjoner, men bommer

Kronprins Esse heter egentlig Steinar, og er et følsomt naturbarn som elsker å danse. Han bor i et slott med foreldrene sine, Dronning Pipestilk og Kong Mage. Dagene tilbringer han i skogen med bestevennen prinsessen. Hun vil helst ha på seg bukse av praktiske årsaker, mens Steinar elsker den rosa prinsessekjolen hennes, så de bytter. Det fungerer utmerket. Men Steinar møter fordommer og latter når han i andre sammenhenger gjør og sier ting som er lite maskulint.

Den voksne lytteren forstår raskt at dette er et eventyr som vil tematisere kjønnsstereotypier. Men ikke bare det. Etter hvert hører vi at det også handler om kjønnsinkongruens. Alle som har små barn, vet at gutter kan elske å kle seg ut med kjole uten at de har noen identitetskrise. Og at barn prøver en rekke ulike identiteter daglig: prinsesse, astronaut, troll og katt. Men Steinar vil være venninne, ikke venn, og han vil være kronprinsesse, ikke kronprins. Og han sier etter hvert han ikke føler seg som en gutt. Etter dette omtales han som hen av fortelleren.

Inn i en polariserende debatt

Kronprins Esse er skrevet og fortalt av musiker og skuespiller Rasmus Rohde. Bjørn Marius Hegge har skrevet musikken som fremføres av samtidsmusikerne i Alpaca Ensemble. Trioen med Rohde i spissen skal ha honnør for sitt mot. Er det noe som er mer polariserende i det offentlige ordskiftet enn transdebatter? Ja. Debatter om kjønnsinkongruens hos barn.

Hvordan vi skal forholde oss til fenomenet, deler seg ganske greit langs politiske skillelinjer for øvrig. På venstrefløyen har vi de som ønsker å presentere og debattere sakskomplekset med barna. Utpå høyre flanke har vi de som mener en slik tilnærming er styrt av de voksnes behov, og indoktrinerer barna i en radikal politikk.

Hvem som har rett, skal ikke kritikeren mene noe om. Men å lage hørespill som handler om kjønnsinkongruens med barn som målgruppe, signaliserer en tro på barnas evne til å fordøye problemstillingen. Det signaliserer dessuten at man mener det er behov for det; at barn med kjønnsinkongruens trenger representasjon på samme måte som andre marginaliserte grupper. Det er en underliggende premiss.

Et konservativt univers

Motoren i historien er konflikten mellom Kronprins Esse og omgivelsene. Han vil ikke bygge trehytte. Han vil ikke ta av seg kjolen. Han vil ikke delta i ridderturneringen. Med å velge seg eventyret som genre, har Rohde plassert Kronprins Esse i et univers der det er enkelt å få frem kontrastene mellom det feminine og det maskuline. Prinsesser og riddere blir arketypiske representanter for dette. Det er dessuten et konservativt univers. Vi skal ikke lenger enn til vårt eget kongehus før vi støter på aktuelle debatter rundt hva som passer og ikke passer seg for prinser og prinsesser. Men de snevre rollene er også historiens svakhet. Det hele blir stilisert og kunstig.

Det er vanskelig å forestille seg transpersoner, det være seg barn eller voksne, finne noen gjenkjennelse hos Kronprins Esse. Det er for eksempel liten ambivalens eller skam å spore hos figuren. Hen krysser stort sett over i den feminine sfæren med den største selvfølgelighet.

Historien byr på mye tøys og fjas som absolutt kan ha en verdi i seg selv. Men Rohde makter ikke å sy det sammen med den underliggende tematikken. Så kunne man innvende at eventyr ikke er genren for å utforske komplekse figurer. Men kjønnsinkongruens hos barn er komplekst og komplisert. Fortellingen fremstår derfor i beste fall som lite troverdig, i verste fall som karikert.

På grensen til parodi

Et eksempel er en sluttscene der Dronning Pipestilk og Kong Mage har invitert til bankett. Kronprins Esse har nettopp vunnet ridderturneringen med dans fremfor sverdkamp. Iført prinsessekjole. Og nå føler alle seg fri til å ikle seg nøyaktig hva de føler for på feiringen. Inn kommer Kong Mage med verdens største rosa dronningkjole. «Er jeg ikke fin, kanskje?» sier han. «Dette har jeg drømt om hele mitt liv!»
Det skal opplagt være morsomt, en slags comic relief. Men hvorfor er det morsomt? Fordi Kong Mage har på seg kjole? Han som er så stor og tykk og skjeggete? Ler vi ikke i så fall av den sammenstillingen av mann og kvinne som er så sår for Kronprins Esse? Eller mener kongen faktisk at han også er en transperson? Er ikke det i så fall mer trist enn morsomt?

Det er selvfølgelig ikke meningen man skal sitte og analysere humoren på denne måten. Trolig kommer barna ikke til å gjøre det. Men dette viser hvordan narrativet ikke henger sammen. Et annet poeng er at det ikke gis noen logisk forklaring på Steinars kallenavn, Kronprins Esse, og når han kalles det ene eller det andre. Det forventer man som lytter å få klargjort når dette både er hovedfiguren og tittelen på hørespillet. Det fremstår etter endt lytting bare som et litt dårlig ordspill eller en fiks idé.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Godt lydbilde

Det er ikke bare narrativet som skal vurderes i et hørespill. Også lydbilde og kontentum spiller en stor rolle. Komponist Bjørn Marius Hegge og musikerne i Alpaca Ensemble har spesialskrevet musikk og lyd. Hørespillet består av elleve spor som er titulert etter handlingen i fortellingen. Det er likevel et par meta-hint om musikernes deltakelse i titlene: «Ædda bædda bluesen» og «Hjemme på slottet (The Soldier’s Tale)». Alpaca Ensemble er et fleksibelt ensemble for samtidsmusikk som har spesialisert seg på genrebrytende samtidsmusikk. Selv om hørespill er en etablert genre, bryter Kronprins Esse med lydformatet dagens barn i dag er storkonsumenter av, nemlig lydbok.

I dette hørespillet spiller musikken en nesten like stor rolle som fortellerstemmen. Og selv om mange av elementene er klassiske, som dype strykertoner når historien er skummel, fløyte når det er dans, trompet på slottet, så er det likevel et mer utfordrende lydbilde enn hva mange barn er vant med. Dette er en kvalitet ved produksjonen. Det er en flott måte å presentere samtidsmusikk for barn på.

Til tross for disse kvalitetene opplever jeg dessverre ikke prosjektet vellykket som helhet. Når historien ikke bærer, står den også i veien for opplevelsen av musikken. Kronprins Esse er et hørespill som helt sikkert er laget med de beste intensjoner, men det redder ikke prosjektet. Marginaliserte grupper trenger ikke bare historier om seg selv, de trenger gode historier.