Høstens debutanter: Fabulerende Christensen og tørr Conradi

Det kan like godt bli sagt først som sist: Dette er ikke en sak som klager over kjendiser. Cappelen Damm har, blant annet her i Periskop, blitt kritisert for å la en rekke kjendiser få gi ut bøker for barn. Jeg har selv fremmet denne kritikken, det har andre av Periskops kritikere også. Men i denne saken legges den altså bort selv om det er to skuespillere det er snakk om. Grunn en: Det er helt legitimt at Kåre Conradi bekymrer seg over at Henrik Ibsen er blitt valgbar i norsk skole, altså at han kan velges bort, og derfor vil gjøre noe med saken. Grunn to: Fabian Christensen vant Cappelen Damms manuskonkurranse «Nye stemmer» i 2023, og debuterte derfor med boka Kompis i høst.

Spot on 14 år

Fabian Christensens debutroman Kompis starter friskt og lett. Hovedpersonen Jørgen lister opp tre ting han bare ikke får grep om etter å ha gått snart to år på ungdomsskolen.

Kapitteloverskriften på første side, «Den som kommer sist, har heftige psykiske problemer», er også underfundig, og den skal vise seg å være mer rommende enn den muntre tonen åpningskapitlet legger opp til. Samtidig introduseres det allerede her momenter som viser seg ikke å bli fulgt opp i romanen. Jørgens bekymring over klassekameraten Kevins fedme er en av de tre tingene Jørgen lister opp i starten av boken. Det indikerer at Kevin og kroppen hans har en viktig plass i romanen, men det viser seg at Kevin egentlig er en ganske perifer figur i Jørgens liv.

Isolert sett er ikke dette så farlig. Christensen velger å plassere fedme som en tydelig faktor i starten uten at dette følges opp tematisk, men det er samtidig en del av en ganske god karakterbygging. Jørgen er like springende i tanker og fokus som en hvilken som helst fjortenårig gutt, og akkurat i dét klarer Christensen å skrive frem en skikkelig fin hovedperson. Jørgen er virrete, pubertal, dypt alvorlig og ordentlig tullete. I det hele tatt får Christensen til et fint persongalleri.

Mye på hjertet

Handlingen blir dessverre noe sprikende og ufokusert. Det er det flere grunner til. Det er mange tematiske tråder som legges ut og skal nøstes opp i denne ungdomsromanen: Foreldreløse Jørgen bor hos tanta si, og de har dårlig råd. Bestevennen Mikkel, som er alt for Jørgen, kommer fra en skikkelig rik familie, så rik at konfirmasjonsselskapet til Mikkel grenser til det virkelig karikerte når far i huset serverer champagne til fjortenåringene over en lav sko. Jørgen vil dra damer, han vil bli god til å spille gitar, han vil være kul. Kombinert med lav impulskontroll fører dette til mange morsomme og pinlige situasjoner, og til at vennskapet med Mikkel settes på prøve.

I tillegg mobbes Jørgen av klassekameratene, det er Mikkel som er skjoldet hans. Jørgen får ikke med seg at Mikkel soner stadig mer ut. Så forsvinner Mikkel, boken tar en uventet og svært alvorlig vending. Litt for alvorlig, nesten, i forhold til hva den legger opp til ellers. Når alvoret slår inn på slutten, har leseren mange tematiske tråder å nøste i allerede, og det er lett å gå seg bort i den store detaljrikdommen i romanen. Det gir dessverre Kompis et preg av å være ufokusert, og det er synd. Jeg tror flere runder med forlaget kunne gitt den strammingen Christensens historie fortjener. For han har mye på hjertet og stor fortellerglede.

God vennskapsskildring

Innimellom skurrer troverdigheten i det språklige. Det er trolig få fjortenåringer som bruker ordet brunette, men det gjør Jørgen. Tanten hans iler fra det ene til det andre. Uten at det egentlig passer sammen med stilen i språket hans ellers, Christensen legger seg stort sett tett på dagens ungdomsspråk.

Når historien mister retning for leseren, er vennskapet mellom Mikkel og Jørgen det man skal holde seg fast i. Dette vennskapet er godt skildret, og Christensen har som nevnt en fin forståelse av gutt, 14 år. Det er mye i denne romanen som kunne fungert godt på en teaterscene, det er lett å se det spille seg ut fordi det er så rikt og humoristisk beskrevet. Samtidig trenger teksten en større konsentrasjon, leseren trenger å ledes mot kjernen i teksten, men her er den litt vanskelig å finne.

Den samme utfordringen gjelder boka som kom på delt andreplass i Cappelen Damms manuskonkurranse, Balqiis Omar Ali-Hanafs Vær på vakt for gutten i skyggen (Cappelen Damm 2024). Denne ungdomsromanen har noe intenst ved seg, og den har gode tilløp tematisk, men karakterene i boka må leseren jobbe hardt for å få grep om. Kanskje er disse konkurransemanusene gitt ut litt før de egentlig var helt klare for verden? For her er mye som er fint, men samtidig uferdig og delvis uforløst.

Kåre Conradi skriver Ibsen for barn

Henrik Ibsen er ikke lenger pensum i norsk skole. Det vil si, tekstene hans kan godt bli brukt i skolen. Men han kan også velges bort. Det har fått skuespiller og Ibsen-entusiast Kåre Conradi til å se rødt. Eller rettere: Til å gå til litteraturen.

Denne høsten debuterte Conradi som barnebokforfatter med det som skal bli en Ibsen-serie. Målgruppen er barn mellom seks og 12 år. I bøkene gjenforteller han Ibsens skuespill på 40 rikt illustrerte sider. I gjenfortellingen tar Conradi seg overraskende få friheter. Lekenheten ligger ikke i teksten i seriens første utgivelse: En folkefiende. Den ligger i illustrasjonene. Men så er kanskje ikke Conradi forfatter sånn sett, dette er (som alle vet) ikke en tekst han har funnet på helt av seg selv.

Politikk og ansvar

Å gi ut En folkefiende (1882) som første bok i serien er kanskje ikke så dumt med tanke på USA-valget i fjor høst og det kommende stortingsvalget i år. Det er en fortelling om demokrati, løgn, sannhet, økonomi og ansvar. En fortelling om miljø og menneskeverd. Ibsen er virkelig stappende full av tematiske godbiter!

Sunniva Fluge Hole, som blant annet har gjort karakterdesign på animasjonsfilmene Titina og Kvitebjørn, og som også illustrerte Egmonts nyutgivelse av eventyret «Reveenka» på tampen av fjoråret, levendegjør fortellingen på lekende og teatralsk vis. Boken åpner med en visuell presentasjon av alle karakterene fra En folkefiende, og det er en livlig og outrert forsamling. «Dette blir spennende!» er det lett å tenke. Jeg mener, med så mange artige folk som spiller ut handlingen i denne fortellingen. Bare se:

Badeanstalt og fanetog

Men så blir det litt kjedelig likevel, i hvert fall i starten. For dette er jo en fortelling om voksne – og egentlig for voksne – selv om illustrasjonen i første oppslag byr på noe annet. Der drømmer Tomas Stockmanns barn om det fantastiske bassenget med fargerike fisker svømmende rundt i vannet og sommerfugler flaksende oppunder taket. Men selve teksten starter med beskrivelsen av et middagsselskap, hvem som er der og hvem som kommer og går: byens avisredaktør og boktrykker er inviterte, og byens dommer, Stockmanns bror, stikker kjapt innom før han drar igjen. Alle snakker godt om den nye badeanstalten. En særlig spennende intro kan det vel knapt kalles, i alle fall ikke tekstlig.

På neste side kommer brevet med nyheten om det pestbefengte badevannet. Tomas hylles i middagsselskapet, og han drømmer om et fanetog. På neste oppslag starter motgangen.

Inn og ut

Utfordringen er formspråket, gjenfortellingen av dramatikken. Det kan bli ganske tørt lesestoff med nye karakterer som kommer inn, sier det de skal si, og deretter går igjen. Språket er heller ikke veldig spenstig med noen klønete gjentakelser av typen: «Vi setter i gang straks!» sier Hovstad. Han setter i gang (…)».

Men det som er mest overraskende, er at teksten i liten grad lar leseren komme på innsiden av karakterene. I teateret kan innsiden spilles ut, og mange lag av betydninger kan komme til. I gjenfortellings-prosaen må teksten utgjøre disse lagene i samspill med illustrasjonene. Det er her jeg savner en frihet i den tekstlige gjenfortellingen. Hva tenker Katrine Stockmann når teksten sier at hun er bekymret? Hvordan er egentlig forholdet mellom brødrene Peter og Tomas Stockmann, hva er det vi ikke vet om dem? Hva slags pappa er Tomas for Eilif og Morten? Conradi fokuserer på handlingens gang, det gir teksten et tørt preg, særlig i starten. Det hjelper på når fortellingen blir virkelig dramatisk etter hvert, men leseren blir aldri invitert på innsiden av handlingen. Det hadde vært spennende å se hva det kunne utviklet seg til.

Saken fortsetter etter bildet og annonsene.

Litt tørt

Hårreisende ting skjer med den lille familien Stockmann ettersom Tomas velger å stå på sitt. Byens befolkning kaster stein og knuser vinduene i huset deres, men det er lite redsel å spore hos de voksne i familien. Hva foregår inni hodet til Stockmann, som virker som han alltid vet hva som er det riktige å gjøre og hva som er det rette å velge? Har han ikke noen svake punkt?

Stockmann kjemper aldri med seg selv i denne fortellingen. Burde Conradi tillatt ham å gjøre det? Jeg tror det kunne blitt mer spennende for barneleseren. Conradi er regissør og dramaturg for denne boken, og han velger selv hvilke friheter han vil ta seg. Mest av alt har han valgt å være tro mot Ibsens tekst. Det er nok både fornuftig og riktig i forhold til Ibsen-prosjektet han ønsker å gjennomføre. Men samtidig – som litteratur – litt tørt.