Å lese med de minste

En vordende tispe ligger i sofaen foran den bærbare PC-en. Ved siden av henne står en skål popkorn. Mot henne kommer partneren med en kosepute i munnen. De er spente. De har ventet lenge på å bli foreldre.

Men hvordan skal det gå? Det er så mye de ikke vet om den nye rollen. Vil de klare å lese signalene til valpen sin, vite når den er kald, sulten eller bare vil leke? Kommer den til å like pasta bolognese? Og hva i alle dager skal valpen bli når den blir stor? Spørsmålene strømmer gjennom de nybakte foreldrene, som til slutt innser at de vil elske barnet sitt uansett hvordan det blir.

Bruker egne erfaringer

Den vesle dachsen er skrevet av Tuva Fellman og Ronny Brede Aase, kjent fra en rekke programmer, blant annet hos NRK P3 og TVNorge. Deres bildebokdebut er ment for barn fra 0-3 år, men slik jeg leser både pressemeldingen og bokens innhold, ser jeg ikke en fortelling eller et budskap rettet mot små, nye mennesker. I stedet leser jeg en fortelling myntet på voksne som allerede er godt kjent med TV- og radiopersonlighetene og deres hverdag. Fokuset ligger på de nybakte foreldrene, ikke på barnet.

Boken kan leses som en videreutvikling av podkasten I karantene der de snakket åpent om den store livsendringen det var å bli foreldre til deres nyfødte, som altså fikk kallenavnet «den vesle dachsen».

Desperat bokbransje

Mens jeg leste boken, kom jeg til å tenke på en gammel Robert Stoltenberg-sketsj der han parodierer Anne B. Ragde. Hun er i et lanseringsintervju og forteller om sin siste bok, Mammas dag.  Det er en billedbok for de minste, en flappe-bok der leseren skal lete etter medisiner og vin for å dempe Ragdes hodepine. Sketsjen holder fortsatt i dag, og er et sleivete spark til den mer spekulative delen av det å gi ut bøker.

Den vesle dachsen er, slik jeg tolker det, en smådesperat handling fra en bokbransje som stadig oftere gir ut bøker fra folk med et allerede etablert publikum. Folk som ikke nødvendigvis har et spennende fortellergrep eller nye innsikter, men som trekker med seg mulige kjøpere fra en plattform til en annen. Vi ser det innen kokebøker, selvhjelpsbøker, turbøker og mye annet. Å selge bøker er butikk, det er klart, men jeg mener litteraturen for de aller minste bør gå fri fra det markedspresset. Så små barn er ikke opptatt av etablerte personligheter. De har en direkthet til omverdenen som de siden vil vokse forbi og aldri igjen få tilgang til.

En historie med potensial

Illustrasjonene til Borghild Fallberg løfter fortellingen med troverdige små glimt av kaotisk hverdag i hundenes liv. Men tilfanget av detaljer og fargebruk er også her tilpasset et eldre publikum, da de aller minste foretrekker sterkere kontraster og tydeligere former.

Boken viser hvordan de første ukene i et valpeliv er og hvor nytt alt også er for foreldrene. Det kan tenkes at barn i en litt eldre aldersgruppe, kanskje 3-6 år, kunne hatt større glede av en slik fortelling.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Bildebok for de eldste

Å lese bøker for de aller minste er en verdi i seg selv, det spiller ikke så stor rolle hvorvidt språket er nyskapende og fargerikt, for det er selve settingen, barn i den trygge armkroken som er poenget. Jeg opplever Den vesle dachsen som mer rettet mot de nybakte foreldrene, nærmest som en trøstebok for dem, fordekt som en bildebok for deres små. Ikke noe i veien med det, men da er målgruppen Nybakte foreldre: 0-3 år.