Høstens debutanter: Indre kaos og underfundige merksnodigheter

To nye barnebøker for mellomtrinnet opererer i vidt forskjellige sjangre: Komedien og det magiske eventyret.

«Benny går berserk»: Kampen for normalitet skyr ingen midler

Elleveåringen Benny elsker juletradisjoner. Så høyt at når foreldrene to dager før julaften kunngjør at årets høytid skal feires i Syden, skyr han ingen midler for å forhindre det.

Tom Erik Fures bokdebut, illustrert av Kenneth Larsen, er en mellomtrinnsroman i komediesjangeren som balanserer fint mellom handlingens ytre og hovedpersonens indre kaos.

Gjør det andre tenker

Benny går berserk er full av Bennys halsbrekkende påfunn for å holde familien hjemme slik at alt kan være normalt. Gjennom farseaktige trekk skildrer Fure en ung gutts kamp for normalitet og tradisjon. Han synliggjør en høyst reell følelse for et barn i tweens-alder: Uroen over forandringer som skal komme. Denne uroen lar Fure hovedpersonen Benny ta helt ut når badetøy brennes, flybilletter makuleres, kontoer hackes og kofferter sendes bort med flyttebil – for å nevne noe. Det er som å høre et barns trusler: «Da kaster jeg passene!» «Da brenner jeg billettene!» – og at det faktisk skjer.

Det de fleste bare tenker, det gjør Benny.

Bennys ønske om normalitet henger sammen med hans indre liv. Han opplever at han blir forelsket i gutter heller enn i jenter, og han vet ikke helt hvordan han skal håndtere dette. Der julefarsen kan tendere mot krampaktig ellevill, gis den likevel andre dimensjoner med parallellføringen mellom de to fortvilelsene Benny må håndtere. Kombinert med det klassiske motivet som handler om at verden forandres uten at barnet har noe det skulle ha sagt, er det med på å gjøre Benny til en karakter med en viss dybde. De drastiske grepene han tyr til uttrykker dette, og de korresponderer samtidig med Bennys indre kamp.

Jul: Check

Fure oppretter en klar ramme for normalitet før han bryter den med foreldrenes badetøykledde annonsering av sydenjul. Referansene til hva som er jul er raskt etablert, i alle fall for en voksen leser. Hvor mange 11-åringer som har et forhold til Tre nøtter til Askepott og Sølvguttene på julaften er uvisst, men de finnes på mange voksnes jule-sjekkliste. Og Benny elsker alt dette – i tillegg til delfiakake og brune pinner.

De fleste rundt Benny har karikerte trekk, og han har det selv også. De store kontrastene mellom julekjærlighet og sydenhat, de elleville midlene han tyr til for å forhindre reisen – dette er virkemidler som hører til komedien.

Første unge, homofile hovedperson?

Kenneth Larsens illustrasjoner er fulle av fart, og det fungerer fint når de underbygger og forsterker tekstens absurditeter, situasjonskomikk og karakterenes outrerte trekk. Også i illustrasjonene fremheves karakterenes følelser tydelig.

Ifølge forlaget er boka om Benny den første barneboken som handler om en homofil gutt under 12 år. Det gir forventninger om at Bennys indre floke løses opp i og håndteres klokt – selv i en ellevill fortelling som denne. Benny går berserk er ikke er en alvorstung roman om å komme ut av skapet, og det er fint. Både følelseskaoset han går gjennom og julekrisen han står i beskrives på en lettfattelig og gjenkjennelig måte, jeg vil tro også for en gjennomsnittlig norsk 11-åring.

Fure får til å gi det nødvendige alvoret plass, tross et begrenset refleksjonsrom rundt identitetsproblematikken. Så får det heller være om handlingen i boka noen ganger blir som julen selv: Litt overlesset.

«Gulliver Blitz og mysteriet med professor Uglehus»: Et overflødighetshorn av merksnodigheter

Ragnhild Brochmann lener seg mot klassisk engelsk barnelitteratur i sin snirklete, smått magiske og underfundige debutroman for mellomtrinnet.

Historien om tolv år gamle Gulliver Blitz er et overflødighetshorn av merksnodigheter og artige sammenstillinger. Her skjer mystiske ting i det skjulte, gamle historier trekkes frem i lyset og, ikke minst, selve huset, Uglehuset, blir som en egen karakter i fortellingen. Det minner om hemmelige hager eller herskapshus der man gjennom klesskap kommer inn i andre verdener.

Lunt og trygt

Gulliver sliter med feber over lang tid. Riktignok kun på 38-tallet, men det medfører at han må være hjemme fra skolen, og dermed har han flust av tid til å utforske uglehuset. I denne lune settingen er han det syke, men nysgjerrige barnet som oppdager ugler i mosen og ikke gir seg før gåtene er løst. Det er ingen bloddryppende krimgåte det er snakk om, rammene rundt mysteriet er påfallende trygge.

Brochmann har selv illustrert boken, og det har hun gjort fint. Den snirklete streken kler innholdet og skaper nysgjerrighet, særlig overfor personene. Historien er spennende, den er artig å følge, og den har de riktige ingrediensene: Ufarlig og vågal i en balansert miks. Boken er også uvanlig sanselig. Brochmanns lekende gode beskrivelser av farger, lukter, smaker og utseende er bokens største kvalitet. På sitt beste er fortellingen like visuell som et førsteklasses hørespill.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Detaljrikdom

Samtidig stikker Brochmanns fortellerglede kjepper i hjulene for historiens tilgjengelighet. Introduksjonskapitlet er rett og slett noe kronglete. Et viltert fortellerdriv spretter fra den ene karakteren som bor i huset til den andre, og det er vanskelig å danne seg et bilde av dem. Detaljrikdommen blir innimellom en hemsko. Den bremser historiens gang og lar leseren henge seg opp i bengalske tånegler, kinesiologi og andre viderverdigheter. Det er lett å gå seg vill i karakterene allerede fra starten av, og det tar tid før dette henter seg inn. Det tar også tid før det blir virkelig spennende. Første pageturner-øyeblikk kommer på side 85.

Det får meg til å lure: Står egentlig noe på spill i denne fortellingen? Svaret er vel strengt tatt nei. Gulliver stikker nesen sin borti saker andre helst skulle sett han ikke fikk ferten av, og et etisk problematisk prosjekt spoleres. Men dette virker likevel ikke å være spesielt viktig, i hvert fall ikke viktigere enn gleden over å finne ut av mystiske hemmeligheter. Gullivers vedvarende feber blir heller aldri avgjørende. Verken far eller noen andre rundt ham tar andre grep enn å koke te og buljong for å få ham frisk.

Det barnet som fryder seg over snodige ord, vil likevel finne stor glede i denne boken. Noen ganger snirkler historien seg inn i seg selv med for mange beskrivelser, for mye vilje til detaljer, til det spennende og artige. Men fortellingen om Gulliver Blitz er egnet til å skape fantastiske bilder i leserens hode, og slik sett er den en sanselig fryd av en lesning.