Høstens debutanter: Lekende hallingkast og alvorstung sorg

Bildebøkene Nattklubben og Superbror er to vidt forskjellige debutbøker, både i språk, innhold og visuelt uttrykk. Der Superbror bidrar med en pedagogisk bearbeiding av en vanskelig situasjon, er Nattklubben en leken historie om hva som kan skje om man nekter å legge seg.

«Nattklubben»: Oppfinnsom nattklubb-jakt med helnorsk bakteppe

Mona Vetrhus og Sebastian Meschenmosers bildebokdebut Nattklubben er en besynderlig, men morsom bok med diskokuler og hallingdans som ingredienser. Boka tar i bruk flere velkjente barnelitterære konvensjoner; snakkende dyr, kule bestemødre og barnet som ikke vil legge seg.

Som i så mange fortellinger for barn, følger handlingen i Nattklubben en variant av en hjemme-borte-hjemme-struktur. Hovedpersonen Veslebjørn rykkes ut av sitt vante miljø og gjør seg nye erfaringer på reise, for dernest å vende tilbake til trygge omgivelser, litt klokere enn før reisen.

Ein siste (disko)dans

Nattklubben handler om Veslebjørn som skal legge seg og sove for vinteren. Rett før Veslebjørn legger seg, snakker han og Besta om å gå på nattklubb, og at Besta så gjerne ønsker seg «ein siste dans». Og da tida er kommet for å gå til sengs, får ikke Veslebjørn sove. Bestas drøm om en siste dans før sin lange søvn har muligens en litt dyster klangbunn, uten at teksten gjør noe nummer ut av det. Siden Veslebjørn ikke får sove, inviterer han med seg Besta ut for å lete etter en nattklubb, og Besta blir villig med.

De to reisekameratene reiser ut i verden, vandrer over heiene, over fjell, skog og myr, gjennom et landskap som er ubestridelig norsk, på jakt etter nattklubben. I løpet av ferden nikkes det både til nasjonalromantisk visuell estetikk og til folkeeventyrets gjenkjennelige motiver, som for eksempel den lange vandringen. Blandingen av de helnorske elementene og nattklubb- temaet er originalt, og setter norsk tradisjonskultur inn i en moderne kontekst.

Gøyal handling, lavmælte illustrasjoner

Det er først og fremst i handlingselementene og de merkelige innfallene, som Bestas insistering på å danse hattedans, at spenningen i boka ligger. I illustrasjonene og samspillet mellom tekst og bilde er det ikke like mange overraskelser. Bokas handling speiles i illustrasjonene, og tegningene er koselige og detaljerte. Men de sprelske ideene til Besta, og det litt underlige premisset for boka, kunne godt ha vært representert i større grad i det visuelle uttrykket. Noen morsomme visuelle detaljer er det likevel. Som piggsvinene som har tredd bær på piggene sine, og huset til beverne som er konstruert som en blanding av et trehus og et beverhi.

Selv om boka mangler litt visuell piff, tilfører den likevel noe nytt i valg av de noe besynderlige motivene. Det er unektelig fiffig og morsomt å kombinere hallingdans med disko og nattklubb. Og diskokula fungerer som en slags hellig gral Besta og Veslebjørn høytidelig bærer med seg på reisen. Samtidig opplever jeg både diskokula og nattklubben som litt umotiverte elementer. Besta kunne vel ha fått sin siste hattedans uten nattklubb og diskokule som innramming? Dette er heller ikke referanser som barneleseren umiddelbart plukker opp, dermed blir stående som litt malplasserte momenter.

Det er mange morsomme og oppfinnsomme ideer i sving i Nattklubben, men boka føles likevel litt uforløst. Den vitale bestemora, hallingdansen midt på natta og den glitrende diskokula som hellig gral gjør boka artig og spenstig, men helhetlig sett mangler det noen tydelige forbindelser mellom enkelte av elementene.

«Superbror»: Navigerer stødig i krevende farvann

Det er skrevet en mengde bildebøker om å få småsøsken og hva det kan medføre av forventning, glede, stolthet og sjalusi. Jag vill också ha ett syskon (1954) av Astrid Lindgren er en velkjent klassiker, og temaet dukker stadig opp i nye varianter. Boka om å få søsken av Maria Frensborg (Omnipax 2020) er et populært eksempel som også ble utgitt samme året som Ida Jacksons versjon av Brillebjørn ble storebror (Gyldendal 2020).

Bildebøker om søsken som ikke kommer likevel, finnes det imidlertid færre eksempler på. Og det er dette vanskelige temaet, et søsken som dør i magen til mamma, forfatter Cathrine Finstad og illustratør Karoline Førsund tar for seg i Superbror.

Å sørge

Boka handler om Hilmar som skal bli storebror. Mamma er høygravid og spenningen knytta til det nye barnets ankomst, er stor. Hilmar får ei T-skjorte av mamma med påskriften «Forfremmet til storebror», som Hilmar har på seg gjennom første del av boka. T-skjorta fungerer godt som fortellergrep som formidler Hilmars, og til dels mors spenning og forventning, uten at det blir kommunisert for eksplisitt i verbalteksten.

En dag skal mamma på kontroll på sykehuset, og da er det mammas venninne Solveig som leverer Hilmar. Når Solveig, og ikke mamma, henter Hilmar igjen på ettermiddagen, aner Hilmar at noe ikke er som det skal. Det viser seg at lillesøsters hjerte har slutta å slå, det kommer ingen lillesøster likevel. Hjemme i huset er mamma trist, og Hilmar har lyst til å slå i gulvet og skrike høyt.

I samlingsstunden i barnehagen snakker de voksne og barnegruppa om hvorfor Hilmar er trist, og Hilmar gis rom til å sørge. Når han klarer å pusle det store puslespillet i barnehagen sammen med vennene sine, føler han seg litt bedre. Og etter en stund, det er litt uklart hvor lang tid det er snakk om, kommer mamma igjen og henter i barnehagen. På det siste oppslaget snakker Hilmar og mamma om det å være trist, og om at det går over. Og boka avsluttes forsonlig med at mamma sier at hun er glad for at hun har Hilmar.

Sorg og realisme

At temaet i Superbror er viktig, og at det mangler litteratur på feltet, er det ingen tvil om.

For meg som voksen leser er beskjeden om at lillesøster er død, uendelig trist. Så trist at boka nesten blir vanskelig å lese høyt for barn. For en barneleser vil antagelig tematikken tas inn med varierende oppmerksomhet og intensitet, og det kan like gjerne være andre momenter enn handlingen som vekker interesse, som for eksempel legofigurene som gjemmer seg i karsejungelen på sjette oppslag. Dette er en fin visuell detalj som utvider opplevelsen av fortellingen. Blant annet fordi den illustrerer hvordan livets opplevelser, store og små, inntreffer og må navigeres i samtidig.

Denne typen detaljer i illustrasjonene skulle jeg gjerne sett mer av. Det er ofte ganske mye overlapp mellom verbaltekst og illustrasjoner i boka, noe som gjør at den tenderer mot det overforklarende. Tegningene er veldig uttrykksfulle, særlig ansiktene, og noen ganger åpner de i litt for liten grad for leserens egen fortolkning av sorg. Men boka har også flere fine realistiske scener som ligger tett på mange barns hverdagsliv. Visuelt gir disse illustrasjonene overblikk over de ulike hverdagssituasjonene Hilmar befinner seg i, noe som fungerer godt og passer med det jeg oppfatter som bokas informative og lett pedagogiske prosjekt.

Mer friksjon

Boka kunne også ha tjent på å utforske bearbeiding av sorgen mer. Morens reaksjon på dødfødselen får vi bare tilgang til gjennom Hilmars perspektiv, og hennes følelser skyves litt i bakgrunnen. Morens litt kulisseaktige tilstedeværelse gjør riktignok at Hilmar, som jo er bokas hovedperson, trer tydeligere fram. Men noe mer friksjon eller uavklarthet hos mor i denne nokså uutholdelige situasjonen, kunne boka godt ha formidlet. Her blir de følelsesmessige etterdønningene av dødfødselen ikke viet særlig mye plass. Det er forståelig ut fra bokas målgruppe, men litt mer problematisering av hva sorg innebærer og kan bety i en familie, ville nok ha utvidet bokas nedslagsfelt.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

En god samtalepartner

Men boka har mer enn nok styrker til å veie opp for disse innvendingene. Først og fremst er det viktig å ta tak i denne vanskelige tematikken i ei bildebok, noe forfatter og illustratør helhetlig sett lykkes med. Tematikken behandles følsomt og tett på Hilmars opplevelse av situasjonen. Jeg synes også at det aspektet at moren tilsynelatende er enslig, er en betydelig detalj i boka. At mor er alene blir indirekte tematisert, noe som også et godt grep. Når babyen i magen dør, er det venninnen Solveig, og ikke en partner, som kommer mamma til unnsetning. Boka viser fram en litt uvanlig familiekonstellasjon uten å gjøre et poeng ut av det, og åpner på den måten for samtale mellom barn og voksen.

Jeg vil tro at det er god bruk for denne boka, både som samtalepartner for de barna som opplever en lignende situasjon selv, og for barnehageansatte som lurer på hvordan de skal nærme seg et barn som har mistet et søsken. Superbror er ei bok som navigerer stødig i en vanskelig og sår tematikk.