Høstens debutanter: Myldrende moro

Mye er likt i tegneseriedebutene Rino – reisen til de dødes øy av Regine Toften Holst og Une og skolestarten av Henriette T. Osnes. Begge er laget av profesjonelle illustratører – som begge formidler med overskudd og fantasi. Hovedpersonenes innfall får også styre showet i de to bøkene. Slikt blir det både moro og spenning av.

Både boken om Une og boken om Rino handler om å følge sin egen driv. Avstikkerne i historiene bærer dessuten langt til havs. Som leser får man opplevelsen av at hva som helst kan skje.

Stil og virkemidler er til gjengjeld svært ulike hos de to debutantene. Holst viderefører et profesjonelt, men trygt og konvensjonelt formspråk med inspirasjon hentet fra Walt Disneys produksjoner. Osnes er mer original, og leker friskt med form og innhold.

«Rino – reisen til de dødes øy»: Helproff tegneseriedebut

Mennene er slemme og barna snille i tegneserien Rino. Men ett har de felles. Eventyrlysten styrer dem. Regine Toften Holsts tegneseriedebut Rino er den første boken i en ny spenningsdrevet tegneserie for barn. Historien pågår i kongeriket Felos hvor kattegutten Rino er tronarving. Faren hans, kong Lucius Lynks, hersker med streng hånd. Rino er ikke imponert.

Historien starter med et tilbakeblikk til den gang hunder regjerte kongeriket. Skipet deres er fanget i en storm i den første ruten, og like etterpå strander på en øde øy hvor de finner en diger rubin. «Må vi bli her for alltid?» undrer hundeprinsessen Kess og snart går det troll i ord. Det hviler nemlig en forbannelse over rubinen.

Rinos verden befinner seg langt unna øya, både i tid og rom, men ryktene om skatten når dem likevel. Kong Lucius er selvsagt oppsatt på å få tak i rubinen. Det samme gjelder en skokk sjørøverrotter – kalt pirotter.

Eventyrlysten prins

Fortellingen om Rino har en klar konflikt: prinsen drømmer om et liv fritt for kongelige plikter. Når Rino får sneket seg til å leke med gatebarna, er han i sitt ess.

I det første bildet hvor Rino introduseres, kommer han løpende ut av tegneserieruten. Det samme grepet gjentas utover i historien. Slik forsterkes følelsen av en hovedperson som vil bryte fri.

Rino vil heller leke på gata enn å føye seg etter faren. Kongen kaller ham en «utakknemlig kjøter» – og sender hundene etter ham.

Sosial urettferdighet

Hunder har svært lav status i katteriket, noe som gjenspeiler seg i det sosiale hierarkiet i boken. «Vaskebikkjene» får eksempelvis ikke vise seg i kongens nærvær – til tross for at det er de som holder det nye museet hans skinnende rent.

Museet brukes av Holst til å forklare de historiske linjene innad i fortellingen. Gjennom en serie malerier møter vi både snille og slemme forgjengere, inkludert kong Avidus som tok seg av foreldreløse barn, og kong Barbaros som seiret over hundene for 400 år siden. Når et maleri med den kongelige hundeslekten dukker opp på museet, blir kong Lucius rasende, og samtlige hunder sies opp. Maleriet kaller han regelrett propaganda.

Kongens poeng med det nyåpnede museet er tydelig å fronte sin egen foretrukne fortelling. Rino derimot er nysgjerrig på den egentlige forhistorien kan være. Her speiler ikke bare Holst en aktuell parallell i samtiden. Hun og gir oss dessuten et håp om at nye generasjoner kan motarbeide maktmisbruk og urett.

Rinos forgjenger Griskus Lynks ligner for øvrig på prins Johan fra animasjonsfilmen Robin Hood (Walt Disney, 1973). Referansen harmonerer godt med Holsts stil ellers i boken, og tilfører det hele en klang av nostalgi.

Velkjent stil

Debutant Regine Toften Holst har illustrert barnebøker før, deriblant serien Dyrenes detektivbyrå (Cappelen Damm) av Endre Lund Eriksen og Gisle Normann Melhus. Som tegneserieskaper har hun også tusjet og fargelagt avleggerserien Bjørnar – en historie fra Nordlys (Egmont, 2019) av Malin Falch. Profesjonaliteten i uttrykket hennes er høy, også i hennes egen tegneseriedebut. Graden av egenart er derimot mer begrenset.

For målgruppen kan den velkjente stilen fra Disney være en kvalitet i seg selv. Den nostalgiske virkningen vil også eldre lesere kunne verdsette. Holsts digitale fargelegging gjør samtidig uttrykket mer moderne.

Detaljrikdommen er stor i boken, nesten så det blir vanskelig å vite hvor man skal hvile blikket. Men ved å lysne de mindre viktige delene styrer Holst oppmerksomheten til leseren.

Maktens språk

Kongen besvarer flere ganger Rinos ulydigheter med fysisk straff, eksempelvis slår han sønnen med flat hånd. Rinos ugjerning i dette tilfellet er å ha kalt faren sin pappa istedenfor å tiltale ham konge. Smerten vises som en gul stjerne over Rinos hode.

Holst viser frem både konsekvensen at Rino blir lei seg, men også effekten av at han deretter følger ordre. Volden er tilsynelatende virkningsfull. Heldigvis lar ikke Rino seg stanse, noe som også er bokens viktigste budskap. Frihetstrangen og eventyrlysten trumfer motgangen.

Stjålet krone

Vendepunktet kommer når prinsens krone blir stjålet av rottegutten Kekko. Rino tar opp jakten og følger ham over hustak og kirketårn til de ankommer en sjørøverskute. Mannskapet er i ferd med å kaste loss og plutselig befinner de seg til havs. Herfra tar historien en ny retning.

Kekko er alt Rino vil være; snedig, rask, handlekraftig og morsom. På skipet blir de venner. Faren til Kekko er sjørøverkaptein, og vil først kaste Rino på havet. Moren hans, som er den egentlige sjefen, sørger for at Rino får innpass blant piratene.

Øya fra introen viser seg å være skipets destinasjon, men først må de gjennom et myldrende sjøslag. Når de endelig ankommer øya, er stranden overlesset med knokler. Akkurat her, på det mest spennende stedet, stanser den første boken. Holst holder leseren på pinebenken ved å ikke forklare de mystiske hendelsene på øya. Slik settes fantasien i sving til neste bok.

«Une og skolestarten»: Friske fraspark

Une og skolestarten er en tegneserie for de minste skolebarna, og den er sprekkfull av fantasi og ablegøyer. Humoren er frisk og uventet – og velegnet til å vekke refleksjon.

Boken handler om seks år gamle Une som bor i Komlevik og har fått seg ny sykkel. Hun er proppfull av selvtillit og gleder seg til å begynne på skolen. Hvor enn hun går ledsages hun av en begeistret gnager.

Debutant Henriette T. Osnes er ikke bare kunstutdannet illustratør, men også utdannet barnehagelærer. Denne kombinasjonen gir henne et ekstra fortrinn som barnebokskaper. Barneperspektivet har tydelig forrang i boken.

Fortellingen om Une har en herlig anarkistisk grunntone som gyldiggjør barnets perspektiv over de voksnes. Tegningene sier også noe annet enn teksten. Ut ifra den fulle tittelen Une og skolestarten som ikke går helt etter planen grunnet store doser uhell, alvorlige sykkelproblemer og et enormt dyr som egentlig ikke hører til på land kan man lese at boken handler om planer som feiler, sykler og uflaks. Det selvfornøyde gliset til hovedpersonen på forsiden dementerer at noe som helst av dette er problematisk.

Frykten for å si unnskyld

I fjor debuterte Osnes som voksenforfatter med bildeboken Den lille boken om den store døden (Træsh forlag, 2021). Osnes kvier seg ikke for å ta tak i vanskelige temaer, heller ikke i barnebokformat.

Une og skolestarten handler ikke primært om skolestart, slik tittelen antyder. Bokens motiv er riktignok skolegården, hvor Une gleder seg til å bli sett og anerkjent. Men temaet er angsten for å måtte si unnskyld.

Starten av boken følger Une på vei til sin aller første skoledag. Før det i det hele tatt rekker å ringe inn, krasjer hun den splitter nye sykkelen sin rett i ansiktet på rektor. Sykkelsporene fester seg momentant. En ivrig mus følger med på boksidene og kommenterer alt som skjer. «Dette er det verste krasjet jeg noen gang har vært vitne til!» roper den.

Faren til Une har knapt tid til å trøste, men mener at det hele vil bli glemt om noen dager. «Husk å si unnskyld til rektor, da» roper han før han freser videre på sykkelen. «Og at to pluss to er nesten fem.» For dem som måtte kjenne referansen, er dette velrettet humor på de voksnes bekostning. Froland kommune droppet et lignende slagord i 2008, etter å ha først spandert en million kroner på å utvikle det.

Ingen vits å si unnskyld

Som pedagog vet selvsagt Osnes at det er viktigere å trøste et forurettet barn enn å skulle hale ut en unnskyldning fra den som angivelig har gjort noe feil. Når den forurettede, som i tilfellet med rektor, også er pedagog, burde det ikke være noe problem. Likevel handler resten av boken om hvordan Une skal få bedt om forlatelse. Verbal kommunikasjon er som kjent det mest gyldige i skolesammenheng.

Med kroppsspråket Une utviser etter ulykken burde det være unødvendig å si unnskyld. Alle kan se at hun er lei seg for det som hendte.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Humoristisk grunntone

Osnes’ sans for humoristisk timing gjør at vi holder ut Unes prøvelser. Både sykkelkrasjet og etterspillet er skildret så overdrevent og karikert at det snarere får leseren til å ville le enn å gråte. Slik får man anledning til å se det hele utenfra og sette hendelsene i perspektiv.

Unes litt feige forslag til løsning er å formidle unnskyldningen sin i brevform. Når hun møter en blåhval, blir denne løsningen mer praktisk komplisert, men samtidig enklere å gjennomføre mentalt. Une og blåhvalen blir venner og hjelper hverandre.

Et høydepunkt er når Une maler seg som blåhval, og blåhvalen kler seg ut som henne. «Krise!» utbryter musa når Une hopper i havet. Vannmalingen tåler nemlig ikke vann – og «Une ser ikke lenger ut som en naturtro hval!». Metahumoren er herlig dustete, ikke ulikt Camilla Kuhns bøker.

«Hva i alle dager gjør en blåhval i en menneskegarderobe?» spør Une når de to først møtes. Svaret er at hvalen skammer seg for å si unnskyld og har flyktet fra vennene i havet. Osnes formidler her at skammen over å måtte si unnskyld er rimelig universell.

Budskapet i boken er at det er helt lov å tabbe seg ut og gjøre feil. Forfatteren går foran som et godt eksempel og tar store sjanser med en fortelling som stadig sklir ut i nonsens og lek. Og dette vinner hun stort på.