Høstutstillingen 2021: En lavmælt apokalypse

Mellom våningshus og moderne rekkehus pågår et dødelig drama. Noen mennesker står i bakhold med gevær, andre flykter gjennom gjerder. I en galge henger tre døde kropper, mens kvinner voldtas i skogen og på torget. En hær av skjeletter klatrer over murer, noen av dem kaster mennesker fra hustak og andre hugges ned med ljå. En spøkelsesaktig demon brer ut sine svarte vinger på kirkegården, mens et religiøst opptog marsjerer gjennom byen.

Det hele minner om en zombieapokalypse, noe jeg knapt hadde forventet å finne i Valdres. Men tittelen hevder at det er nettopp der dette skjer, i et maleri på årets Høstutstilling.

Detaljrikt

Anders Brennos maleri Dødens triumf (Døden i Valdres) er lett å gå forbi, siden det er av beskjeden størrelse og figurene i mikroformat. Man må helt nær for å se detaljene, men de er til gjengjeld mange, som i en komprimert tegneserie.

Den tilsynelatende beskjedenheten kan synes symptomatisk for årets høstutstilling, der det kunstneriske dramaet ofte ligger gjemt eller latent: Bak distraherende vakre overflater, under formale eksperimenter, i håndskrevne ord på et postkort, gjennom øredøvende lyder fra et mørkt kott – eller rett og slett i kinosalen.

Satirisk vold

En viktig inspirasjonskilde for Anders Brenno er et maleri av den flamske maleren Pieter Bruegel den eldre, også dette kalt Dødens triumf (1562). Allerede hos Bruegel finnes en hær av skjeletter, en satirisk voldsorgie og en skrekkblandet fascinasjon for døden.

Ved å ofre en helhetlig komposisjon, og la bildet bygges opp av et mylder av mindre tablåer, oppnår både Brenno og hans forbilde en overveldende virkning. Foran slike bilder trenger øyet aldri å bli mett, samtidig som man blir fullstendig utmattet.

Symbolske hveteaks

Det er noe ved det urolige og foranderlige 1500-tallet som fascinerer i vår tid. Verden synes nok en gang å være i støpeskjeen, og mange tiltrekkes av apokalyptiske fantasier. Det viser seg at enda en kunstner på Høstutstillingen er inspirert av Bruegel.

Sidsel Bonde har laget en installasjon med hvetestrå, Aks i øyenhøyde, der utgangspunktet er at kornet har blitt lavere, og menneskene høyere de siste fem hundre årene. Hun baserer seg på et maleri av Bruegel, der mann og aks er like høye. Senere har lavere sorter blitt foredlet fram, for å unngå at kornet skulle knekke eller legge seg ned. Spørsmålet er hva som vil skje med oss mennesker. Kommer vi til å knekke under vår overdrevne hang til vekst – både som skapninger og samfunn?

Håpet på veggen

«En mann kan overleve tre uker uten mat, tre dager uten vann og tre minutter uten luft. Uten håp tror jeg ikke han kan overleve ett eneste sekund.»

Dette sier fortelleren i kortfilmen Kantina, Historien, Naturen, Geografien (2019), som vises i utstillingens kinoprogram. Regissør Anne-Liis Kogan gir ordet til ungdommer ved Hersleb skole i Oslo sentrum øst, med innslag fra deres bakgrunn og hverdag.

Filmens spesielle grep er å veve ungdommenes betraktninger sammen med glimt av tre veggmalerier fra skolens faste utsmykning. Bildene er fra mellomkrigstiden (1927) og fyller hver sin vegg i trappehuset. De er malt av henholdsvis Alf Rolfsen (Historien), Per Krogh (Naturen) og Axel Revold (Geografien).

Det er rørende, pussig og oppløftende å høre ungdommenes refleksjoner omkring motivene, som de med sin flerkulturelle bakgrunn åpenbart kan relatere til – enten det handler om kolonialisme eller samfunn av flittige arbeidsmaur under jorda.

Spor etter krigen

Skoleutsmykninger finnes også i filmen Og andre historier (2021), der regissør Birgitte Sigmundstad leter opp spor etter andre verdenskrig i kulturen. Blant personene som opptrer i filmen er Ingeborg Refling Hagen (1895-1989), forfatter og kulturarbeider og grunnlegger av Suttung-bevegelsen. Fra barndommen kjente hun rektoren på Stein folkeskole i Nes, og overtalte ham til å la skolen bli utsmykket av en samtidens største malere. Dette ga senere skolen tilnavnet «Eventyrskolen». Refling Hagen mente at barn ville utvikle seg til gode mennesker ved å møte kunst i ung alder.

I filmen finnes mange historier som berører kampen mot nazisme og fascisme. Sigmundstad er opptatt av både stort og smått, enten det handler om et besøk i skrivestua til Knut Hamsun på Nørholm, eller fortellingen om regissørens grandtante Laura, som skal ha vært stenograf under Nürnbergprosessene, men som ingen i familien husker annet om, enn at hun verken var gift eller fikk barn.

Vi får også vite at den norske designeren av nazipropagandaplakater, Olav Damsleth, etter krigen gikk over til å tegne glansbilder. Filmen viser dessuten et fotografi av Mick Jagger sammen med Hitlers yndlingsfotograf Leni Riefenstahl.

Ydmyk motstand

Et sterkt og minimalistisk videoverk er laget av Victoria Lopez, og handler om å samle mot til å fortelle om seksuelle overgrep til sin mor. Det rulles ut en fortelling over sju år, fra jenta er 11 til hun er 17. Visuelt ser vi kun tablåer av en kvinne som står stille i høstlige og vinterlige landskap, med enkle undertekster. Stillheten i det ytre understreker volden i det indre, like tydelig som om den skulle vært kommunisert gjennom et høylydt skrik.

Behovet for å yte motstand mot en subtil, men reelt opplevd vold, er like tydelig i Meera Manjit Kaur postkortinstallasjon Til India Fra Norge. På forsiden vises turistmotiver fra India, på baksiden finnes håndskrevne anekdoter om hverdagsrasisme. Det er ikke vanskelig å skjønne at det kan være vanskelig å forsvare seg mot utsagn hvor utseendet gjør deg til en utenforstående, selv om du er oppvokst i Norge:

«Hva gjorde du i ferien?»
«Jeg var på hyttetur.»
«Åh, men det var vel en DNT-hytte, det da!»

Meera Manjit Kaur vant Den franske pris for verket «Til India fra Norge».

Identiteten som speil

Det er gledelig at årets Høstutstilling har et våkent øye for mangfold, både blant kunstnere og motiver. Spesielt gjelder dette etnisitet og kjønn, som later til å stå i fokus for identitetspolitikken i mange kunstnerskap for tiden.

Nicole Rafiki har akademisk bakgrunn fra utviklingsstudier og samfunnskommunikasjon, og var festivalkunstner under Oslo World 2020. Hun er representert med selvportrettet Samtaler om identitetspolitikk, som utfordrer det multietniske med sin blanding av norske og afrikanske tekstiler, og kaster et postkolonialt feministisk blikk på objektiveringen av den afrikanske kroppen.

Beslektet, men mindre eksplisitt, er selvportrettet til Duy Nguyen, også kjent under pseudonymet Vitaboy. Han har plassert seg midt i naturen, med underkroppen skjult av vegetasjon, som om han selv var plantet midt i åkeren. I tillegg bærer han på et speil som vender mot betrakteren, slik at enda mer av kroppen dekkes av det grønne. Motivet virker både opplagt og kryptisk, som om både handler om å speile naturen, og å føle seg fremmedgjort i den.

Å beskytte naturen

Flere av kunstnerne tar for seg ødeleggelser av naturen, og retter pekefingeren mot menneskenes fiendtlighet mot andre arter – som fugler. Karin Augusta Nogva har skapt seg selv om til en performativ menneskefugl, Fuglevokteren. Irene Kaltenborn forsvarer fuglenes rett til et hjem gjennom plakaten This is my home, inspirert av en hendelse hvor Hammerfest kommune spylte bort hundrevis av krykkje-reir fra et tak. Begrunnelsen var at reirene ikke kunne regnes som hjem, før fuglene hadde lagt egg i dem.

Med sin svarte triumfbue av oppblåsbare hester, som faktisk trekker pusten med jevne mellomrom, sender Einar Grinde et velrettet dobbeltspark mot plastforsøpling og dårlig dyrevelferd. Tidligere var hesten vår trofaste venn, vårt beste transportmiddel og vårt uovertrufne middel til maskinell trekkraft. Idag har vi mistet interessen, og hesten lever i beste fall lever videre som hobby for de velstående. Tittelen Triumf framstår bitende ironisk: Vi har temmet hesten slik at den knapt lever i frihet lenger, noe som gjør den til et passende symbol på vår tvilsomme triumf over naturen.

Einar Grinde vant Høstutstillingsprisen for verket Triumf.

Naturens hevn

I et lydverk av Kim Hankyui får naturen ta hevn, gjennom buldrende lyder og blinkende lys under tittelen The Tempest (Stormen). Et batteri av kinetiske maskiner setter stålplater i sving, og skaper en stilisert versjon av et tre minutters tordenvær. Det blir ikke fullt så dramatisk som i opptaket nedenfor, som er filmet i et større lokale på Ekkofestivalen i Bergen. Men det blir nok dramatikk til å fylle et mørkt og klaustrofobisk rom, selv uten altfor sterke slag og vindeffekter.

Kim Hankyui fikk Høstutstillingens Kistefos-pris for verket Stormen.

Ingen angst for skjønnhet

Et slående trekk ved årets Høstutstilling er at juryen ikke har vært redd for skjønnhet. Noen verker er så estetisk tiltalende at bare små nyanser skiller dem fra kitschen. Videoverket The Atmospherics 11 av Jeremy Welsh og Trond Lossius viser norske landskap som kunne ha passet i en reklamefilm, men bildene ledsages av realitetsorienterende innslag som en redningsbøye foran et solflekket fjell, og trafikkstøy bak en vestlandsfjord med frukttrær.

Skyggespill

Ingebjørg Une Hagen står bak en florlett installasjon av grafisk trykk på silkepapir, med tittelen Punktert likevekt. Formene minner om to skapninger festet til veggen, og mønstrene er inspirert av insekters kamuflasje, som for oss kan minne om kompleks ornamentikk. Flere flak henger foran hverandre og skaper en enkel tredimensjonalitet. Iblant løfter papiret seg av luftens bevegelser, som i et skyggespill.

Røff japansk inspirasjon

En røffere skjønnhet finnes i Asbjørn Andresens helfigurportrett av den japanske kunstneren Hokusai (1760-1849), mest kjent for sitt grafiske verk av en blå tsunamibølge. Andresen har snekret sin egen versjon av Hokusais selvportrett, men til forskjell fra originalen, som henger i Louvre, er bare hode, føtter og hender realistisk modellert. Resten av kroppen kan minne om en luftig oppbygd vedstabel.

Potteblå politikk

At det ikke trenger å være noen motsetning mellom det formale og det politiske vises i Veslemøy Lilleengens veggarbeid av t-skjorter i ulike blånyanser. Innfargingen har skjedd ved å blande indigo med urin fra en rekke kvinnelige kunstnere, som har fått navnene sine trykt på den aktuelle t-skjorten.

Fargen «potteblått» er velkjent i tekstilkunsten, blant annet gjennom arbeidene til Hannah Ryggen (1894-1970). Urin har helt fra vikingtiden blitt brukt for å fiksere farge til tekstil, før ammoniakk kunne framstilles kjemisk. Samtidig har det eksistert en myte om at urin fra menn er det eneste som duger, noe Lilleengen har satt seg fore å motbevise. Prosjektet hennes viser hvor ulike resultatene kan bli, og at faktorer som kosthold, helse og alder spiller inn. Verket kan tolkes både som et argument mot sexisme og et forsvar for individualiteten – som trolig preger en person minst like mye som kjønnet.

Korona og minimalisme

Også mange av de mer formale arbeidene preges av en søken etter skjønnhet. Det går an å spekulere i om koronatiden har skylden for årets slagside mot det minimalistiske, selv om langt fra alle nok har opplevd perioden som rolig og kontemplativ – midt i alle hektiske og trange familiesituasjoner.

Det kan hevdes at norsk kunstliv alltid har hatt en kontemplativ side, og at det innadvendte preger mye kunst produsert i trygge, velstående samfunn. Det skal gjerne mer politisk prekære omgivelser til for å gi kunsten en raskere puls og mer høylytte budskap. Uansett er det tydelig at mange på årets Høstutstilling utforsker nyanser og forskyvninger, med tydelige referanser til kunsthistorien. Noen vil synes at dette er tiltalende, andre vil savne det spektakulære.

Et argument for sprengkraften i det beskjedne finnes i en kinetisk skulptur av Philipp Dommen, Liten hårreisende. Ved hjelp av tre, metall og en motor, får vi se tre hårstrå reise seg fra en virtuell hud, når betrakteren nærmer seg og utløser en sensor. Det må gå en viss tid mellom hver gang sensoren kan utløses, som om kunstneren har sikret seg mot konstante sjokkeffekter. For den som besøker Høstutstillingen utfra ønsket om å se hårreisende kunst, framstår verket som en smart spøk og en underfundig protest.