Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Hva skjer når en konsert går fra «vanlig» konsert til «skolesekk»-produksjon?

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 1. oktober 2018

Å se Christine Sandtorv både på Bajazzfestivalen og på skolesekk-turné med kun et par ukers mellomrom, er en god anledning til å konfrontere egne forventninger til skolekonsertformatet.

↑ Christine Sandtorv i konsert. Foto: Emil Weatherhead Breistein.

– Nå er det nok tull og tøys her, sier trommis Iver Sandøy til elevene på Telavåg skule.

­

– Det er på tide med litt tøys og tull i stedet.

 

– Nå kommer det, tenker jeg og blar opp på en blank side i blokken min, klar for seriøs notering.

– Nå kommer den undervisende delen.

Etter å ha fulgt konserter i Den kulturelle skolesekken (DKS) i to og et halvt år, tar jeg meg selv i å forvente kunnskapskorn som klart og tydelig kan spores tilbake til en læreplan. En rein musikalsk opplevelse der læringen ikke er «skolsk», men snarere inntreffer på samme måte som i kunst for voksne, mer som en subtil innsikt en ikke kan forklare, hører liksom andre konsertarenaer til, har jeg blitt vant til å tenke.

Når jeg leser at Christine Sandtorv skal turnere med Stjerneteller-prosjektet sitt i Den kulturelle skolesekken i Hordaland, går jeg automatisk ut fra at konserten har vært gjennom en komplisert DKS-kvern. Siden den første platen kom i 2009 har Sandtorvs finurlige pop for barn vært en suksess blant både små lyttere, foreldre og kritikere. To av platene har gitt henne Spellemannspriser, og Stjerneteller-universet har hittil blitt til fire plater og en lang rekke konserter og turneer.

Men hva skjer når et konsertprosjekt som lever sitt eget liv helt andre steder enn i gymsalene, skal tilpasses de strenge rammene i en skolekonsertturné?

Christine Sandtorv: Stjerneteller


Konsert på USF Verftet, Bergen

Søndag 2. september kl. 14.00

Bajazz-festivalen

 

Konsert på Telavåg skule, Sund

Tirsdag 18. september kl. 12.15

Sandtorv har et usedvanlig rolig scenenærvær, og overlater det meste av klovningen til de tre bandmedlemmene.

Publikumsmagneten Sandtorv

Etter noen år som gjest på andre scener i byen er jazzfestivalen for barn, Bajazz, tilbake i Bergen Jazzforums hovedkvarter, kulturhuset USF Verftet. Med fjorårets klaustrofobiske tendenser på Cornerteateret friskt i minnet er det godt å være tilbake på et spillested som har den tumleplassen et barnearrangement krever. Om lørdagen har konsertene funnet sted i de mindre salene på huset, men når jeg besøker Bajazz om søndagen fyller festivalen Røkeriet, den største konsertsalen.

Mens fjorårets Bajazz-festival hadde et nyskrevet bestillingsverk på plakaten, er årets program preget av gjenbruk. Noen av utøverne har spilt på Bajazz så seint som i fjor. Selv søndagens store trekkplaster, Christine Sandtorv, er en gjenganger. Musikken til Sandtorv og Stjerneteller-bandet hennes er ikke akkurat improvisasjonsbasert, kanskje ikke en gang jazz, men antallet besøkende i Røkeriet kan tyde på at publikum ikke er så nøye med sjangerinndelinger eller definisjoner av jazz.

Konserten innledes med den lille snutten «Opptatt», der teksten handler om et barn som henvender seg til en forelder som er «opptatt med en dings». Denne introen synes nødvendig: Både foran, bak og ved siden av meg sitter en forelder med nesen i mobilen. Sandtorv, med bakgrunn som låtskriver fra Ephemera, skriver sangtekster for nåtidens barn, og viser ofte en beundringsverdig innsikt i barnas følelsesliv. Et eksempel er «Blåse på», med poetiske skildringer av de ulike følelsene barnet kan oppleve når det bærer på en hemmelighet eller når det nærmer seg leggetid.

I «Litt om litt» får hun frem begeistringen over de små fremskrittene i alt et barn gjerne er opptatt av å lære seg, som å klatre, spå eller plystre. Akkurat som sangene har god balanse mellom tøysing og fine betraktninger av et barn som vokser opp, bærer fremføringen preg av en bevisst og velfungerende blanding av tøys og trygghet. Sandtorv har et usedvanlig rolig scenenærvær, og overlater det meste av klovningen til de tre bandmedlemmene. Iblant undrer jeg meg over at hun nesten titter mer ned på gitaren enn på publikum, samtidig som det føles godt med en musiker som ikke helt skifter personlighet mellom barne- og voksenkonserter.

Etter hvert kommer Stjernetellerkoret – bestående utelukkende av barn – opp på scenen. Noen av koristene får være solister og noen danser eller spiller ulike roller, som Louis Lus eller detektivene i «Smauets detektivbyrå». Når en håndfull modige fedre tar Sandtorvs utfordring om å komme opp på scenen og danse, blir hitten «Pappa danser disko» et nydelig avslutningsnummer.

Christine Sandtorv var ett av trekkplastrene på årets Bajazz. Foto: Emil Weatherhead Breistein.

Samme konsert puttet i skolesekk

Et par uker seinere ser jeg Christine Sandtorv og bandet på DKS-konsert ved Telavåg skule en time utenfor Bergen. De eldste barnehagebarna i Telavåg, som holder til i samme bygg, får også være med på konserten. Når jeg ankommer skolen, står Sandtorv utenfor bakinngangen, halvveis omringet av nysgjerrige elever – det er tydelig at hun er blitt Youtube-kjendis, slik bandmedlemmene også spøker om når de introduserer henne i gymsalen litt seinere.

Settlisten er ganske lik som på Bajazz, om enn litt kortere. De små sketsj-innslagene funker fint i forenklet versjon med bandmedlemmene i rollene istedenfor barna. Jeg blir positivt overrasket over at konserten har noenlunde samme format som på festivalen, og ikke er blitt altfor «skolesekkifisert», slik jeg iblant har opplevd, med integrering av overdrevent tydelige læringsmål, forklaring av sjangeren eller en påtvungen, samfunnsaktuell kontekst – sånt som en god del musikere etter min erfaring ikke virker helt bekvemme med å skulle ha ansvaret for å formidle, og som skolene ideelt sett skulle behandlet i undervisningen i forkant og etterkant, slik at produksjonene ikke blir overpedagogiske og kommer i veien for elevenes kunsterfaring.

I og med at Stjernetellerkoret ikke er med, oppfordres de ulike skolene turneen er innom til å øve inn noen av sangene på forhånd, slik at de elevene som vil kan være med på en kort øving med bandet under lydsjekken og utgjøre dagens kor. Noen elever får også være solister. Her blir gymsalakustikken som så ofte problematiseres i anmeldelser av DKS-konserter et ekstra stort problem: Hadde ikke barna kunnet sangene utenat fra før, hadde de nok hatt vansker med å oppfatte tekstene allerede når de voksne synger – når lyden fra bandet er unødvendig høy, drukner barnestemmene nærmest helt. Dersom elevene skal medvirke, burde teknikken tilpasses bedre.

Jeg blir positivt overrasket over at konserten har noenlunde samme format som på festivalen, og ikke er blitt altfor «skolesekkifisert».

For meg blir DKS-versjonen av Stjerneteller faktisk en større opplevelse enn Bajazz-versjonen.

Tidstyv eller unntakstilstand?

Jeg blir alltid litt nervøs når jeg ser på nettsidene for en DKS-produksjon at oppfordringene til skolen om forberedelser er mange. Dermed blir jeg tilsvarende lettet over at engasjementet for konserten blant lærerne på denne skolen synes å være stort. Selv om Telavåg skule er så liten at den skal legges ned neste år, trenger publikum i gymsalen mindre oppfordring enn Bajazz-publikummet når det skal klappes, viftes med armer eller synges med. Interaksjonen er gjennomgående, og ikke påklistret de siste fem minuttene av konserten slik jeg dessverre har opplevd altfor ofte i DKS-sammenheng. På nettsidene er det også en oppfordring om at noen av de eldste guttene på skolen kan øve inn en diskodans og fremføre den til «Pappa danser disko». Kanskje litt vel høye ambisjoner for hva flaue sjette- og syvendeklassegutter går med på, tenker jeg kynisk og venter i spenning på hvordan avslutningsnummeret skal reddes uten tvang.

Min erfaring er at jo mindre skolen er, desto lettere er det å skape den positive unntakstilstanden i forbindelse med et DKS-besøk som jeg ofte har savnet. Før jeg engang har kommet inn døren til skolebygget, kommer et par elever bort til meg for å vise veien til gymsalen og stolt fortelle at de skal være med på scenen og synge. Alle elevene i korridoren vet tydeligvis nøyaktig hva som står på programmet.

For meg blir DKS-versjonen av Stjerneteller faktisk en større opplevelse enn Bajazz-versjonen, selv om den er tjue minutter kortere. Kanskje gir den intime stemningen på en skole der alle kjenner hverandre iblant et bedre utgangspunkt for gode kunstopplevelser enn en stor festival. En DKS-konsert trenger ikke være en «fattigmannsutgave» av en konsert fra en kommersiell arena. I dette tilfellet får elevene nyte godt av at Sandtorv har lang erfaring med å spille for barn og har utviklet en konsert med mye interaksjon som lett lar seg overføre til en skolesammenheng.

Positiv medvirkning

Forrige uke arrangerte Kulturtanken en konferanse om elevmedvirkning i Bergen. Det blir spennende å følge med på hvordan elever får bidra til å forme innholdet i skolesekken i årene som kommer. Kanskje kan økt påvirkning fra elevene både i planlegging og gjennomføring lede til en økt følelse av positiv unntakstilstand ved skolene.

Når konserten nærmer seg slutten og de første, forsiktige tonene av disko-introen høres, spør Christine Sandtorv om noen av de eldste elevene kunne tenke seg å komme frem og danse litt. Idet samtlige elever og lærere ved Telavåg skule kaster seg ut på gymsalgulvet i elleville pappadiskobevegelser før hun har fullført setningen sin, får jeg en følelse av at ting er på rett vei.

Annonser
Stikkord:
· · · ·