Hva var best i 2024? Våre kritikere svarer!

Det beste på scenen: fengsel, babyer og mannsrollen

Hedda Fredly har lang fartstid som anmelder hos Periskop. Hun er også førstelektor i drama ved Høgskolen i Innlandet. Her er hennes beste scene-minner fra 2024:

Flukten fra Botsen: Med et forfriskende syltynt og tåpelig manus, og med smittende spilleglede, var det bare å gi seg helt over av Flukten fra botsen, som ble spilt utenfor fengslet på Grønland noen soldager i juni.

Selv om jeg kanskje holder Agentene og det sjukt farlige oppdraget (2022) på topp av alle de nydelige forestillingene i Feil Teaters portefølje, var årets koko slapstick-forviklingsshow fra deres hånd også en sann fryd.

Jeg kan fortsatt få latterkrampe av å tenke på geberdene til den aldeles herlig-heslige fengselsdirektøren Bergljot Stuss! Hjertehjertehjerte.

Sangen om alt som blir borte: Er det sånn at det som mistes og som man var glad i, nesten kan få en enda sterkere betydning av å forsvinne? Både ting og folk?

Dette er blant temaene som NIE – New International Encounters Sangen om alt som blir borte løfter, på lavmælt, men likevel kraftfullt vis. Selv den minste lille mista ting blir behandlet med både lekenhet og stort alvor av forestillingas tre utøvere. NIE viser det store i det lille. Det gåtefulle i det hverdagslige. Og lar det gåtefulle og store føles ufarlig og varmt.

Sterk målgruppetenkning kombinert med utsøkt teaterhåndverk er vel noe man kan si har vært NIEs force gjennom hele karrieren. Sangen om alt som blir borte gjorde ikke skam på dette ryktet.

Unison Puls: Da Unge Viken Teater i år skulle produsere sin aller første forestilling for babyer, gjorde de klokt i å hente inn en av de fremste regissørene for målgruppa. Og Ellen Jerstads Unison Puls var da også preget av samme nysgjerrige tilnærming, kompromissløshet og sensitivitet som hennes øvrige forestillinger.

Én av genistrekene ved Unison Puls var de nydelige ritualene som hadde som formål å trygge de voksne i kunstmøtet – ikke nødvendigvis babyene. Men også at verket fikk vokse seg voldsomt og vilt! Det ser man ikke alltid i forestillinger for de aller yngste. En henrivende opplevelse for publikummere i alle aldre.

Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg: Kritikerne har ikke vært helt overbeviste av Katja Brita Lindebergs Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg. Men jeg fikk endelig oppleve den under ShowBox-festivalen i høst, og synes den er en utmattende, men klok og viktig forestilling for ungdom. På nennsomt og smart vis avdekker den sammenhenger mellom det sårbare og farlige.

For når de tre mannlige skuespillerne utforsker mannsrollen kunne det så lett blitt klisjé. Men den kompromissløse behandlingen av holdninger man skulle tro tilhørte kun de mørkeste krokene av internett – men som i dag er blitt nokså gjengse – kombinert med en skjerpende lek med fiksjonslag, har forestillinga potensial til å røske opp i et stadig mer polarisert kjønnsrolle-ordskifte.

Visuell kunst: Munch og samisk

Kjetil Røed er forfatter, kunstkritiker og redaktør for Billedkunst, og gir deg sine tre beste utstillingsopplevelser fra 2024:

Fra 26. januar til 19. mai kunne du oppleve Leonard Rickhards retrospektive utstilling Mellom konstruksjon og sammenbrudd på Astrup Fearnley Museet. Både liten og stor kan berøres av Leonard Rickhards gåtefulle motiver, som inviterer til å gruble med på hva som har skjedd, eller hva som kommer til å skje. Det lumske og spenningsfylte er også et eminent utgangspunkt for å diskutere relasjonen mellom kaos og orden, krig og fred.

Denne høsten hadde også mange store forventninger til Vannessa Bairds utstilling Go down with me på Munchmuseet som stod frem til 31. desember. Ingen kan beskrive sammenhengen mellom lek og lidelse, det personlige og det det angår alle, samt linken mellom lykke og ulykke, som Baird. Alt er umiddelbart tilgjengelig for alle, og samtid og historie er begge til stede hele veien. Fremragende.

Sylkvasse sting av Britta Marakatt-Labba, på  Nasjonalmuseet, som ble vist 15. mars til 25. august, er den tredje store utstillingen iår, mener jeg. Marakatt-Labba forteller historien om det samiske folkets skjebne med et helt unikt billedspråk som sammenfører det personlige og det politiske. Veven er aktivistisk og poetisk på samme tid, og er en unik plattform for diskusjon av forholdet mellom majoritetsbefolkning og nasjonale minoriteter.

Litteratur for ungdom: flukt, humor og porno

Petra J. Helgesen har master i litteraturvitenskap og virker som prosjektleder i Foreningen !les. Her er hennes høydepunkter fra året som gikk:

Ned i skjul av Helene Guåker er ei hysterisk morosam bok om ei sprengkåt jente på seksten år. Guåker gjer eit mesterstykke i å kombinere god underholdning med sterk pedagogikk. Den kleine humoren formidlar alt ein tenåring treng å vite om korleis pornoen lyg og korleis samtykkande sex bør sjå ut.   

Flukt – 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet av Kristina Quintano gir innsikt i elleve unge flykningeskjebner fra ni forskjellige land og tre ulike kontinenter. Alle kommer til Europa fra fattigdom, krig eller undertrykkelse, og brutaliteten og tyngden i historiene deres sitter i leseren lenge. Quintano formidler med en kunnskap og et engasjement det er verdt å få med seg. 

Jenter som meg av Bibi Fatima Musavi er en sarkastisk og sår debutroman om å være muslimsk jente i Norge. Tenåringsfortelleren Asya er rasende på alt og alle, men nekter å se seg selv som et offer. Den svarte humoren og de vittige observasjonene gjør perspektivet til hovedpersonen lett tilgjengelig – slik at majoritetsleseren ser seg selv med nye øyne samtidig som minoritetsleseren kjenner seg mindre alene.

Årets serier: Fredrikstad, Vestkanten og Finmark

Øyvor Dalan Vik er anmelder og film- og TV-kommentator i Dagens Næringsliv og har i mange år skrevet for Periskop. Her er hennes beste opplevelser på skjerm for barn og unge fra 2024:

Kids in Crime på TV2 Play av serieskaper Kenneth Karlstad, er et epokedrama fra tidlig 2000-tallet i indre Østfold, eksplosivt og ettertenksomt, underholdende og tankevekkende og helt ekstremt lokalt forankret. Et tv-historisk høydepunkt som passer for tenåringer og oppover.

Victoria må dø, (regi Gunnbjörg Gunnarsdóttir) som nå kan sees på Netflix, er et infamt og morsomt familiedrama der søsknene Hedvig og Henrik misliker sin litt usikre regelrytter av en stemor sin så voldsomt, at de bestemmer seg for at hun må dø. De går så langt at de klarer å engasjere en svært motvillig leiemorder. Alt går bra. Men ikke så bra som alle kunne ha ønsket seg.

Oro jaska – Hold kjeft kom i høst hos NRK TV (Serieskapere Silje Burgin-Borch, Petter Holmsen og Vegard Bjørsmo). Det er en samisk tv-serie som tar et inderlig oppgjør med bygdedyret i forbindelse med en mulig sovevoldtekt. Små samfunn kan holde tettere på hemmeligheter enn de burde, viser dette ikke lytefrie, men friske pustet inn i den norske tv-seriekatalogen.

Mer skjerm: å finne sin identitet

Adel Khan Farooq ble en ny stemme hos Periskop i 2023. Han er også filmskaper, forfatter og journalist:

Den samiske filmen Biru Unjárga – Føkkings Nesseby gir et rått og ærlig innblikk hvordan det er å vokse opp mellom kulturer, samtidig som den byr på masse humor og ungdommelig opprør. Hovedkarakteren Elvira (Sarah Olaussen Eira) sin reise for å finne sin identitet og plass i verden føles ekte og relevant for alle både som har følt seg utenfor, og for dem som allerede har fått tilhørighet. Her kommer man til å le i massevis, og kanskje også felle et par tårer.

I Victoria må dø blir man sugd inn i søsknene Hedvig (Mille Sophie Rist Dalhaug) og Henriks (Sverre Thornam) ville plan om å ta pappas nye kjæreste av dage. På en direkte måte, skildrer filmen barns håndtering av sjalusi, samtidig som den tvinger oss til å tenke på hvordan man dømmer og tilpasser seg hverandre i familien. Filmen er en svart komedie for et ungt publikum.

Norges store Oscar-håp, dokumentarfilmen Ibelin, er selvskreven på lista over årets beste filmer, uavhengig av sjanger eller nasjonalitet. Gjennom Mats Steens historie opplever vi en unik kombinasjon av virkelighet og fantasi, som etterlater et sterkt inntrykk og et nytt perspektiv på livet. Filmen er både rørende og inspirerende, og minner oss på at verdien av et liv ikke måles i fysiske prestasjoner, men i relasjonene vi bygger.

De beste barnebøkene 2024: mareritt og magi

Tuva Lilleholt Vik er utdannet litteraturviter ved Universitetet i Oslo, er lektor i norsk og har selv erfaring fra forfatterstudiet i Bø, og en ny stemme hos Periskop i år. Her er hennes beste leseopplevelser fra 2024 :

Mirakelpulveret, skrevet av Karen Kilane, er en fengslende historie om Lucy von Humbug som oppdager at hun har en bestefar, og om det fantastiske og farlige mirakelpulveret de lager. Boken er spennende, rampete og full av eksplosjoner. Tegningene av Hans Jørgen Sandnes er kjempefine og sprelske.

Katteskriket av Guro S. Auganes er en skremmende bok om Lina som skal sove hos mormoren og bestefaren. Hun hører noe som minner om babyskrik om natta. Forfatteren mestrer virkelig kunsten å antyde akkurat nok detaljer til at leseren ser for seg skumle ting. Boken er illustrert av Line Halsnes.

Borti natta er en bok med rim for barn og voksne av Ingvild Risøy. det er en fantastisk bok med fine, merkelige rim og regler. Flere merkverdige karakterer blir skildra i et lekent og rimete og musikalsk språk. Vi møter blant annet Muhamed, Maria, og kattungen Katta, og mange flere. Tegningene skapt av Bendik Kaltenborn er like lekne og fantasifulle som teksten!