Hvem lytter til tigerbrølene?

Et univers tilegnet barnas lek fyller Rådhuset. Tigerstadskids er en interaktiv teaterinstallasjon som gjenskaper Oslo i en barnevennlig målestokk.

Opplevelsen starter i det vi kommer inn i Rådhushallen, med installasjonen som er satt opp midt i rommet. Bestående av et fargerikt gulvteppe og dekorerte kulisser, er den visuelt besnærende, og går i dialog med Rådhushallens eget kunstneriske uttrykk ved å ta opp i seg fargetoner fra Henrik Sørensen og Alf Rolfsens monumentale veggmaleri. Oslo-topografien markeres ved at bydelene er tegnet inn i gulvteppet, og det er reist bygg som publikum kan gå inn i – blant dem en høyblokk, et mursteinshus og en container. I tillegg er byggene innredet med hverdagsobjekter og IKEA-møbler som skaper velkjente situasjoner for barna å tre inn i.

Rommene skaper situasjoner som henvender seg spesielt til barna. Her kan de forsvinne inn i underjordiske tunneler eller finne et hemmelig rom tilegnet barns drømmer i veggen bak en køyeseng.

Hvordan lage relevant teater for barn og unge?

Temaet storbyjungel er en rød tråd i installasjonen. Det var Bjørnstjerne Bjørnson som først satte ord på byens villskap og ga den kallenavnet Tigerstaden, men referansen er på et vis levende for dagens barn, som også kan knytte byen til den store tigeren på Jernbanetorget.

En ekspedisjonsleder, kledd i safaridrakt og i rolle, leder oss inn i installasjonen og interagerer med oss. Barn og voksne tildeles rollen som oppdagere og inviteres inn i en deltagende oppdagelsesferd i Tigerstadsteatrets Oslo-jungel. Installasjonen er godt laget, og installasjonens største styrke er at den både innbyr til og tåler barns lek. Her er mange hemmelige kriker og kroker, innganger og utganger.

Installasjonen er pilotprosjektet til det nystartede Tigerstadsteatret for barn og unge. Ekspedisjonslederen forteller at de ønsker å lage teater for barn, men som vi kan se med egne øyne, er de selv voksne og trenger derfor eksperthjelp fra barna. Tigerstadsteatrets uttalte ambisjon er å skape ny dramatisk tekst og lage teater som er relevant for dagens barn. Gjennom omfattende feltarbeid har den tverrfaglige arbeidsgruppen, som består av blant annet en regissør, en sosiolog og en journalist, undersøkt hva som er viktig for barn og unge i Oslo. Slik sett er Tigerstadskids like mye en arena der byen blir kjent med sitt nye teater, som et kunstnerisk konsept for å gjøre teateret kjent med byens barn.

Historier fra byen

Ønsket om å få hele Oslo i tale er sentralt i produksjonen. Tigerstadkids er gratis og det er blitt sendt ut invitasjoner til alle skoler i Oslo, samt Aktivitetsskolen (AKS). Det er et tydelig grep som tar sosial ulikhet på alvor og henvender seg til alle barn i Oslo, ikke bare de som vanligvis blir tatt med på teater.

Tigerstadsteatret feltarbeid er også inkluderende i sin tilnærming. De har gjort intervjuer med omtrent 170 barn og unge spredt i hele Oslo, og disse utgjør forestillingens tyngdepunkt. Intervjuene gir Tigerstadskids både dybde og skjønnhet. Samtidig er de forestillingens minst tilgjengelige dimensjon i et ellers svært så lekent og morsomt univers.

Barnas stemme, eller tigerbrøl som de blir kalt, har blitt innlemmet i teaterinstallasjonen og gjemt inn i «lytteobjekter». Vår ekspedisjonsleder sender oss ut på hver våre oppdrag. Én skal finne er rosa sykkelhjelm, én annen en liten løve. I alt er det utplassert rundt 60 lytteobjekter. Tingen vi finner må løftes inn mot øret, og der, kinn mot kinn med en lekepistol eller doktorkoffert, hører vi barnestemmer fortelle. Volumet er skrudd ned til et minimum og krever én-til-én-interaksjon. Det er et grep som sikrer at de mange intervjuene ikke ender i en kakofoni av lyd – noe som ofte er faren med lydinstallasjoner.

Stemmene tilhører barn i ulike aldere og berører høyst ulike temaer. Her hører vi om fargesymbolikk, hvordan det er å skifte miljø og begynne på videregående, sykling i Oslo, drømmer og mareritt. For å nevne noe. Det er mange juveler gjemt i plysjdyr og gamle joggesko. I kraft av fortellingene som de rommer får hverdagsobjektene en egen verdi og danner broer inn til ukjente barns livserfaringer.

Hvem får høre barnas brøl?

Dessverre konkurrerer intervjuene med forestillingens primære dramaturgiske grep, som er at barna skal utføre et oppdrag, for så å løpe tilbake for å få et nytt. Hvem stopper opp og lytter de fem-seks minuttene det tar å høre et opptak fra begynnelse til slutt?

Barna synes det er moro å gå på oppdagelsesferd i installasjonen, og mange virker mindre tiltrukket av hva stemmene inni lytteobjektene har å si. I tillegg kommer vi alltid inn midt i et intervju når vi finner et nytt objekt, og det tar tid å forstå hva det dreier seg om. Ikke alle barn har ro til å lytte så lenge av gangen og mange gir fort opp å forstå hva samtalene dreier seg om. Både lengden på intervjuene og omfanget av lytteobjekter er mye større enn det vi rekker i løpet av de 30-60 minuttene forestillingen varer. Intervjuene danner en dimensjon i forestillingen som først og fremst er tilgjengelig for voksne som går på oppdagelsesferd på egen hånd i installasjonen og vil gi barnestemmene ekstra tid.

Det går ikke å se Tigerstadskids uavhengig av installasjonens utsøkte plassering midt i Rådhushallen. Vi er så godt som vegg i vegg med ordførerens kontor. Kanskje er det ikke avgjørende om barnepublikummet til tider løper forbi lytteobjektene, så lenge de voksne politikerne på Rådhuset bruker tid til å lytte til barnestemmene og oppleve hva som gjemmer seg i barnekulturen som de er satt til å forvalte.

Fra hvisken til brøl

Tigerstadskids er en representasjon av byen som krever at vi lytter til hverandre. Men barnas brøl er fremdeles en forsiktig hvisken kun hørbar for den som stopper tålmodig opp. På overflaten viser Tigerstadskids en forskjønnet barnevirkelighet.

Når vi ser inn i installasjonen ser vi glade barn fra øst og vest som løper i flokk og deler den samme fine teateropplevelsen. Det er fare for at barnas tilstedeværelse i rådhuset reduseres til noe politikerne kan smykke seg med.

Lytter politikerne som går forbi installasjonen daglig til murringen i lytteobjektene? Ser de behovet for videre teatersatsninger som evner å ta tak i de vanskelige fortellingene? Også Tigerstadsteatret har et ansvar overfor barna som de har invitert inn i prosjektet. Jeg håper at de i videre prosjekter skrur opp volumet og gir barnas stemmer enda mer plass slik at hvisken faktisk blir til brøl.