Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

DKS: Inkluderende møter for alle barn

KATEGORI

Tverrestetisk,

SJANGER

Reportasje,

PUBLISERT

torsdag 8. desember 2022

HVOR
Nydalen

Hvordan tilrettelegge kunst og kultur i DKS, Den kulturelle skolesekken for barn og unge med ulike behov og funksjonsvariasjoner?

 

↑ Standup-musikalen «Sebastian – kunsten å bli voksen» blir fremført av kompisene Sebastian Tjørstad, Christian Petterson, også kalt Sawadi og Vegar Dahl, også kalt Soulbase. Foto: Tanja Steen

Periskop er på plass når det nasjonale møtested for tilrettelagte produksjoner i Den kulturelle skolesekken går av stabelen i Nydalen i Oslo. Tema for seminaret: Hvordan man bedre kan tilrettelegge kunst og kultur for barn med ulike behov.

Må bruke mer inkluderende begrep

Andrew Stanford ved Replay Theatre og leder av Assitej International’s undernettverk International Inclusive Arts Network (IIAN) åpner seminaret og snakker om begrepsavklaringer, utdanning og praksiser fra Storbritannia. Stanford utfordrer oss på hvilke begreper vi selv bruker i Norge i dag om barn med ulike behov.

Om barn og unge med ulike behov, sier vi ofte barn med «spesielle» behov, vi burde heller skal snakke om barn med «ulike» behov. Vi må bruke et mer inkluderende språk.

Vi må bruke et mer inkluderende språk

Andrew Stanford ved Replay Theatre og leder av Assitej International’s undernettverk International Inclusive Arts Network (IIAN). Foto: Tanja Steen

Andrew Stanford snakker på scenen. Bakgrunnen mørk.

Fakta: Nasjonal arena for tilrettelagt


Nasjonal arena for tilrettelagt er et nytt møtested for tilrettelagte produksjoner i Den kulturelle skolesekken, DKS, som fant sted på Riksteateret i Oslo den 28. og 29. november.

Det er etablert et nasjonalt nettverk for tilrettelagt, der fylkeskommunene Viken, Troms og Finnmark, Vestfold og Telemark, Rogaland og Kulturtanken samarbeider om å gjennomføre piloten. Målet er å sette søkelys, dele erfaringer og inspirere til ytterligere aktivitet.

Funksjonsvariasjoner kan omfatte barn og unge i alle aldre med svært ulike og ofte spesifikke behov i møtet med DKS. Under det nasjonale seminaret Tilrettelagt ønsket man å ta opp grunnleggende spørsmål knyttet til hva kommunikasjon er og hvordan man lykkes med formidling til denne varierte gruppen elever.

Fra forestillingen «Labyrint» på Arena for Tilrettelagt. Foto: Tanja Steen

Danseforestilling for barn tilrettelagt for alle barn

Til neste års seminar bør man derfor bruke en annen tittel, som for eksempel «Inkluderende kunst og kultur»? Eller «Kunst og kultur for alle»?

Seminaret kunne hatt et annet navn enn «Tilrettelagt». Begrepet «tilrettelagt» er allerede med på å skape et «oss» og «dem», når vi vil oppnå et «vi», både i kunsten og i samfunnet.

På Utdanningsdirektoratets hjemmesider står det at «Tilpasset opplæring gjelder alle elever, og skal i størst mulig grad skje gjennom variasjon og tilpasninger til mangfoldet i elevgruppen innenfor fellesskapet.» Til neste års seminar bør man derfor bruke en annen tittel, som for eksempel «Inkluderende kunst og kultur»? Eller «Kunst og kultur for alle»?

Visker ut skille mellom sal og scene

«Labyrint» er den første produksjonen som blir vist på seminaret. Det er en interaktiv streetdance-forestilling av og med danserne Mathias J. Budtz, Chriz Nypan og Jens Trinidad, som også er tilpasset elever med ulike behov.

Forestillingen innledes med en workshop, hvor vi får en introduksjon til club- og streetdancekulturen, og blir kjent med utøverne og deres bakgrunn. Målet er å skape trygghet og viske ut skillene mellom utøvere og publikum – og halve salen blir med på forestillingen på scenen.

Målet er å skape trygghet og viske ut skillene mellom utøvere og publikum – og halve salen blir med på forestillingen på scenen

Konferansier Jon Tombre, ansvarlig for «Tilrettelagt» i DKS Viken, foto: Tanja Steen

Programleder Jon Tombre

Danserne forteller at «tilrettelagtklassene» går fra å sitte til å danse

Danserne forteller at de har et «freestyle-mindset»: De er fleksible og bruker mye improvisasjon. Produksjonen bruker labyrinter som kilde til inspirasjon for å skape en rituell danseplass, der bevegelse, rytme og musikk leder an. Labyrinter har gjennom tidene blitt brukt som verktøy for personlig, psykologisk og åndelig transformasjon. Forestillingen kan spilles ute i skolegården eller inne i gymsalen.

Danserne forteller at «tilrettelagtklassene» går fra å sitte til å danse. Det er både en kunstnerisk og pedagogisk forestilling. Det handler om å skape et inkluderende fellesskap gjennom dans og bevegelse.

– Dansen gir en mulighet til å utfolde seg. Du kan være deg selv, gjøre det på din måte, komme som du er og finne din egen vei. I breakdance for eksempel, ser du mange dansere med funksjonsnedsettelser som gjør det bra. De finner en vei og kommer på et nivå det står respekt av, forteller Budtz og Trinidad i samtale med kveldens vert, Jon Tombre, ansvarlig for «Tilrettelagt» i DKS Viken.

I breakdance for eksempel, ser du mange dansere med funksjonsnedsettelser som gjør det bra

Fra seminaret Arena for tilrettelagt, foto: Tanja Steen

Person som smiler og danser på scenen

– Det handler om å tilrettelegge for mangfoldet. Vi holder på med mange overlappende sub-kulturer

«Labyrint» er en forestilling som handler om å skape følelsen av «empowerment» og «community».

– Det handler om å tilrettelegge for mangfoldet. Vi holder på med mange overlappende sub-kulturer. Utgangspunktet for hiphop er «Black American Culture». Det er veldig spesifikt. Hvis man ikke forstår det, blir gestene ikke noe verdt. Hvis du sier «I am hiphop», så må du også si «I am anti-rascist».

På spørsmål om hvordan de legger opp «Labyrint» i en DKS-ramme, forteller de at opplegget er veldig åpent.

– Du kan gå inn i det rommet og oppleve at du får lov til å utfolde deg på din måte. Noen ganger blir det skikkelig kaos, men det er dette rommet vi ønsker å skape. Her kan elevene få utfolde seg fysisk og spirituelt på en annen måte enn i gymtimen. Det er masse energi som må ut – vi lager et rom hvor det er plass til å utfolde seg. Det gjelder alle, ikke minst for tilrettelagt. Alle får danse, uansett kropp og stil, og det er poenget. Det er vanskelig for oss å forstå det vi gjør, fordi vi kommer med de vi er. Vår bakgrunn er en integrert del av det vi holder på med. Vi kommer med en energi og vibe som kontrast til institusjonelle måter å jobbe på.

Du kan gå inn i det rommet og oppleve at du får lov til å utfolde deg på din måte. Noen ganger blir det skikkelig kaos, men det er dette rommet vi ønsker å skape

Om forestillingen "Labyrint" under Arena for tilrettelagt, foto: Tanja Steen

«Safarium» utspiller seg i et taktilt landskap som består av rundt 30 håndlagde puffer i tekstil, alle har ulik fasong, tyngde og størrelse

Fleksible landskap

Danseforestillingen «Safarium», av og med Landing, er en produksjon for elever med ulike behov. Den blir vist på dag to av seminaret. Medvirkende i forestillingen er danserne Venke Sortland, Sigrid Kopperdal og Katja Schia, publikumsverten Camilla Wexels Riser og elever med ulike behov fra Haug skole og ressurssenter. Forestillingen skal på DKS-turné i Trøndelag og Rogaland våren 2023.

«Safarium» utspiller seg i et taktilt landskap som består av rundt 30 håndlagde puffer i tekstil, der alle har ulik fasong, tyngde og størrelse. Forestillingen beveger seg gradvis fra å være en forestilling til å bli et verksted. Dette skjer gjennom en transformasjon av rommet til stadig nye landskap.

Forestillingen beveger seg gradvis fra å være en forestilling til å bli et verksted

Fra seminaret: Arena for tilrettelagt, foto: Tanja Steen

Personer på en opplyst scene som danser

I begynnelsen ble det mer workshop enn forestilling. Det er en mangfoldig gruppe, som det er vanskelig å si én ting om

Elevene inviteres med på en safari gjennom disse landskapene. Først ved å plassere seg på nye steder i rommet. Så ved å bli mer deltagende i situasjonene som oppstår, som igjen påvirker endringene av rommet.

Venke Sortland forteller fra scenen om deres første møte med barn med ulike behov.
– Vi hadde lite kunnskap i utgangspunktet. I begynnelsen ble det mer workshop enn forestilling. Det er en mangfoldig gruppe, som det er vanskelig å si én ting om. Det er utrolig spennende og krevende fordi vi må være så fleksible. Forestillingen kan skrus til på forskjellige måter og situasjonen krever at vi er veldig tilstede som mennesker. Men, forestillingen er ikke totalt improvisert.

– Det finnes et forløp med deler som er satt på forhånd. Men man må like fullt kunne kjenne på situasjonen. Vi kan ikke bli lei oss for å ikke få gjort dansen vår fullt og helt ut, for det er ikke der jobbingen og essensen ligger. Den ligger i situasjonene som oppstår der og da i møte med ungene.

Forestillingen kan skrus til på forskjellige måter og situasjonen krever at vi er veldig tilstede som mennesker

Danseforestillingen «Safarium» blir vist på dag to av seminaret. Medvirkende i forestillingen er danserne Venke Sortland, Sigrid Kopperdal og Katja Schia. Foto: Tanja Steen

Kvinne sitter på scenegulv med hvite ark foran seg

Seminaret ønsker å ta opp grunnleggende spørsmål knyttet til hva kommunikasjon er, og hvordan man lykkes med formidling til denne varierte gruppen elever

Kommunikasjon er å treffe noe i noen

Seminaret ønsker å ta opp grunnleggende spørsmål knyttet til hva kommunikasjon er, og hvordan man lykkes med formidling til denne varierte gruppen elever. Seminaret besvarer denne problemstillingen ved å si at kommunikasjon er å treffe noe i noen. Det handler om samspill, i form av dans, bevegelse, lytting og alt mulig. Man kommuniserer gjennom tilstedeværelse. Når man samspiller med publikum og skaper reaksjoner, lykkes man med formidlingen sin.

Samtidig dukker en annen problemstilling opp i hodet mitt: Hva med alle barn som går i tilrettelagte klasser og spesialskoler – hvordan skal de føle seg inkludert? Dette blir debattert helt mot slutten av seminaret i «Panel for framtida». I panelet sitter Veronica Salinas, forfatter, skuespiller og forsker i Norsk Barnebokinstitutt, Heidi Løvstad, musikkterapeut ved Sandvika videregående skole og Helle Ramstad, ansvarlig Litteratur Troms og Finnmark, og er moderert av Mathias Hilmar Iversen, låtskriver og enhetsleder fagansvarlige ved DKS.

Når man samspiller med publikum og skaper reaksjoner, lykkes man med formidlingen sin

Panelsamtale under Arena for tilrettelagt, foto: Jørgen Greiner

fire personer sitter på hver sin stol på en scene

Når målet er å skape et inkluderende og mangfoldig samfunn, blir det helt feil å plassere barn og unge med ulike behov på en egen «spesialskole»

Panelet snakker om kunst for alle, og ikke «tilrettelagt» kunst. Hvorfor kan vi ikke inkludere barn med ulike behov i våre skoler, istedenfor å plassere dem i «spesialskoler»? Disse elevene går ikke på skole med «funksjonsfriske» elever. De blir nærmest isolert fra omverdenen og resten av samfunnet.

Når målet er å skape et inkluderende og mangfoldig samfunn, blir det helt feil å plassere barn og unge med ulike behov på en egen «spesialskole». På Utdanningsdirektoratets hjemmesider står det at «Inkludering i skolen innebærer at alle elever skal ha tilhørighet til en klasse og ta del i fellesskapet. Det er viktig for å anerkjenne og verdsette mangfoldet av elever, og for å se på mangfoldet som en berikelse og ressurs.» Dette blir ikke gjort i praksis i Norge i dag, med «tilrettelagtklasser» og «spesialskoler» rundt omkring i landet.

Fra starten av seminaret har ulike spørsmål kvernet rundt i hodet mitt: Hvordan skal vi kunne tilpasse samfunnet vårt for individer med ulike behov, når de allerede blir utestengt fra samfunnet fra barnehagealder? Vi må inkludere dem i samfunnet allerede fra barnehagen. Først da kan det bli lettere å skape et mer inkluderende samfunn, og et mer inkluderende kunst- og kulturtilbud. Vi må ta tak i problemet ved roten. Dette blir altså først debattert helt på slutten av seminaret. Men samtalen med publikum blir altfor kort. Seminaret ender derfor med mange løse spørsmål i luften.

Hvordan skal vi kunne tilpasse samfunnet vårt for individer med ulike behov, når de allerede blir utestengt fra samfunnet fra barnehagealder?

Standup-musikalen «Sebastian – kunsten å bli voksen» blir fremført av kompisene Sebastian Tjørstad, Christian Petterson, også kalt Sawadi og Vegar Dahl, også kalt Soulbase. Foto: Tanja Steen

«Sebastian – kunsten å bli voksen» er en sterk forestilling, fortalt med humor og et glimt i øyet

To kontrastfulle liv i rullestol

I løpet av de to dagene får vi også oppleve to kontrastfulle presentasjoner som gir innsyn i hvordan et liv i rullestolen utarter seg. Standup-musikalen «Sebastian – kunsten å bli voksen» blir fremført av kompisene Sebastian Tjørstad, Christian Petterson, også kalt Sawadi og Vegar Dahl, også kalt Soulbase. Tjørstad mangler både bein og armer fra fødselen av, og sitter derfor i rullestol.

Sebastian Tjørstad forsøker likevel å leve et ganske så normalt liv. Han går på skole med funksjonsfriske, og forteller om interessante og morsomme situasjoner, der han for eksempel spør både jenter og gutter i klassen om hjelp til å tisse i friminuttene, og som hjelper ham.

«Sebastian – kunsten å bli voksen» er en sterk forestilling, fortalt med humor og et glimt i øyet. Den bryter med fordommer om unge med ulike behov, og er både gjenkjennbar og ugjenkjennbar på samme tid. Den er gjenkjennbar fordi Sebstian går gjennom mye av det samme emosjonelle spekteret som andre ungdommer. Men ugjenkjennbar fordi han går gjennom ungdomstiden i rullestol, uten armer og bein.

Den er gjenkjennbar fordi Sebstian går gjennom mye av det samme emosjonelle spekteret som andre ungdommer

To menn på scenen, en synger i mikrofon

Fra forestillingen «Sebastian – kunsten å bli voksen», foto Tanja Steen

Sebastian er en god venn, et ekte godhjertet rasshøl

«Hvem er Sebastian?» spør kveldens vert i samtale med dem.

– Snilt eller slemt svar? Sebastian er en god venn, et ekte godhjertet rasshøl. Han er en talentfull performer, en god far – morsom og inspirerende. Skal jeg si nådeløs eller tøff? Han er veldig lite selvhøytidelig og selvmedlidende. Glad i en fest, en internasjonal pimp, en storsjarmør, svarer Petterson og Dahl.

Dagen før har vi sett en litt annen produksjon, en monolog i filmformatet, som heter «Genom Glas eller Den ofrivillige Ipadisten». Kortfilmen er blitt til gjennom det svenske mentorprogrammet Jämlik bakom scenverkan, og blir presentert av regissør Michaela Granit og Peter Larsson, tekstforfatter, musiker og skuespiller.

Glad i en fest, en internasjonal pimp, en storsjarmør

Jeg har rett til å jobbe med kultur. Det er derfor jeg kjemper for dem som kommer etter meg

Larsson har sittet i rullestol nesten hele livet. I rollen som Doktor Glas gir han oss den brutale og triste sannheten om hvordan det har vært for ham å sitte i rullestol. Det er en emosjonell film og i kontrast til forestillingen «Sebastian – kunsten å bli voksen», opplever jeg den mer som trist og tung. Tjørstad ble mer inkludert i samfunnet under oppveksten, mens Larsson opplevde å bli utestengt.

Etter filmvisningen, i samtale med Tombre, forteller Peter Larsson at han har blitt motarbeidet hele tiden for å jobbe med kultur.

– Jeg har rett til å jobbe med kultur. Det er derfor jeg kjemper for dem som kommer etter meg. Jeg ønsker å være et forbilde for barn og unge som meg. Jeg hadde ingen forbilder da jeg vokste opp. Jeg hadde aldri sett noen sitte i rullestol på scenen før.

Larsson forteller at han har måttet snakke fra nedenfor scenekanten før, fordi det ikke var mulig å få ham opp på scenen i rullestolen. Han er glad for at scenen er flat her, slik at han kan være på scenen med de andre. Denne hendelsen og hele hans oppvekst er et klokkeklart eksempel på hvorfor det er viktig å få barn med ulike behov inn i «vanlige» barnehager og skoler, slik at barnehagene og skolene, og etter hvert samfunnet, kan tilpasse seg dem hundre prosent.

Artikkelen fortsetter under bildene.

Han er glad for at scenen er flat her, slik at han kan være på scenen med de andre

Seminaret gir meg også opplevelsen av at tilrettelagte produksjoner ikke bare er givende for hovedmålgruppen, men for alle, i alle aldre, fordi de er assosiative og sanselige

Kompetanse er nøkkelen

Gjennom seminaret får vi innblikk i betydningen av at barn med ulike behov har like mye rett til utdanning og et liv i fellesskap, med tilgang på ulike kunst- og kulturtilbud, som alle andre barn. Vi må satse på mer kompetanse og ha pedagoger for dem i barnehagene, klassene og skolene våre.

Seminaret introduserer oss for ulike produksjoner som er skapt for barn og unge med ulike behov. I tillegg får vi se to ulike produksjoner av to mennesker som har vokst opp i rullestol. Utvalget forteller meg at man både kan ha abstrakte, taktile, sanselige og interaktive produksjoner for dem, men også realistisk fortellinger, der hovedpersonen er i liknende situasjon som dem.

Ut ifra utvalget av produksjoner for tilrettelagte elever, virker det som det enkle ofte er det beste. Men der det er lagt opp en workshopdel i forkant, virker å kommunisere bedre med dem, fordi de da kan delta mer aktivt og interagere.

Seminaret gir meg også opplevelsen av at tilrettelagte produksjoner ikke bare er givende for hovedmålgruppen, men for alle, i alle aldre, fordi de er assosiative og sanselige. Barn, unge og voksne kan legge det de vil inn i det se møter og opplever. Forestillingene legger ingen føringer på hvordan man må tolke dem. De er åpne i både innhold og form, samtidig som de følger en viss struktur. Men, strukturen er igjen åpen og fleksibel for sitt interaktive publikum, for utøverens kompetanse og forestillingens kvalitet ligger i evnen til å omforme og tilrettelegge for situasjonen, der og da.

Seminaret introduserer oss for ulike produksjoner som er skapt for barn og unge med ulike behov

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·