Interessant, ikke gripende om dødsstraff

Til tross for at årets Bastard-festival har bestått av til tider svært ulike forestillinger tematisk og estetisk, er det likevel mulig å se en fellesnevner i forestillingenes forhold til publikum. Alle ønsker på en eller annen måte å konfrontere oss med noe og få oss til å tenke gjennom våre egne standpunkt, enten det handler om hva som er god og dårlig kunst, eller om dagens samfunnsmessige strukturer.

Slik er det også i «Executed stories» av og med den finske performancekunstneren Juha Valkeapää, som gir oss en historisk innføring i dødsstraff.

Intime rammer

Forestillingen finner sted i den gamle stasjonsbygningen til Skansen stasjon i Trondheim, nå bedre kjent som Verdens Beste Stasjon. Stasjonsbygningen er blitt pusset opp av frigruppen RohdeAas Produksjoner og drives til vanlig som et minikulturhus for barn og barnefamilier. Det er et intimt lokale som – i tillegg til at vi kommer tett på Valkepää – inngir en ganske varm og koselig atmosfære, i sterk kontrast til det han har tenkt å fortelle oss.

I rommet er det et veggteppe med hangman-motiv, en flip-over, og et bord med ulike remedier på, som flaggene til Kina, USA og Hviterussland, kveilet tau og en kjele med vann på en kokeplate. Etter at alle har fått muligheten til å skrive ned på en lapp hva de kunne tenke seg å spise som sitt siste måltid, trekkes det en «heldig» vinner som likevel ikke blir avslørt før vedkommende får servert nettopp dette måltidet til slutt i forestillingen. Valkeapää begynner så å skjære ut en mannsfigur av en kålrot som han slipper ned i kokende vann og dermed kjapt illustrerer første historiske henrettelsesmetode; koking.

Effektivt og distansert uttrykk

I de neste to og en halv timene blir vi effektivt introdusert for ulike henrettelsesmetoder som blant annet gift, gass, henging, elektrisk stol, steining, radbrekking og skyting. I tillegg til den nevnte kålroten, bruker Valkeapää både tøydukker og grafiske tegninger og tabeller på flip-over for å synliggjøre de ulike metodene, flere ganger også med hjelp fra mer eller mindre frivillige publikummere. Vi får også se portretter og høre historiene til så vel ofre som bødler, der flere har tilhørt stolte familiebedrifter hvor yrket har gått i arv i generasjoner. Det er et omfattende og interessant materiale vi blir presentert for i løpet av de to og en halv timene, men spørsmålet er om det blir litt vel mye og distansert til at vi greier å ta noe særlig innover oss?

Det virker som om Valkeapää ønsker å la oss selv ta stilling til temaet gjennom å være en mest mulig objektiv historieforteller, og spesielt to ganger blir dette objektive og distanserte uttrykket ekstra virkningsfullt. Den ene gangen presenterer han plutselig Anders Behring Breivik, hans forbrytelse og straffeutmåling/soningsforhold, inne i strømmen av ofre og bødler, noe som blant annet får meg til å tenke en ekstra gang over hva jeg mener er rettferdig kriminalpolitikk. Den andre gangen er når han ber oss om hjelp til å «steine» en «kvinne» («steinene» er sammenkrøllet papir og «kvinnen» er noen sammenrullede duker i en bøtte), og det blir helt stille i noen minutter når den symbolske situasjonen brått kjennes reell og ingen i publikum ønsker å bidra. Plutselig kjente vi på et moralsk og etisk ubehag, og slike øyeblikk kunne det med fordel ha vært flere av.

Vaker på overflaten

Valkeapää er dyktig til å holde på publikums konsentrasjon, men det at han velger en såpass distansert fortellermåte der de ulike historiene tilsynelatende er presentert i en relativt tilfeldig rekkefølge, gjør at den sterke konfrontasjonen uteblir. Det er en interessant historietime, men jeg ender likevel ikke opp med å ta de ulike skjebnene noe særlig innover meg. Rent dramaturgisk kunne derfor forestillingen tjent på å bli strammet noe inn og konstruert på en annen måte. Da kunne vi fått enda flere kontraster, samt overraskende og konfronterende vendinger, sånn at forestillingen ikke bare hadde blitt liggende og vake på overflaten.

Når det er sagt, tror jeg forestillingen kan fungere som en god inngang til en videre faktabasert samfunnsfaglig diskusjon av temaet, og det er også laget en kortere versjon for ungdom (om lag 70 minutter) som ble presentert under festivalen. Dessverre var dette lukkede skoleforestillinger som ikke var annonsert i programmet, og det er derfor vanskelig å si hvordan disse fungerte, både formmessig og overfor målgruppa. Om Teaterhuset Avant Garden velger å fortsette med en festival for både barn, unge og voksne under samme fane, tror jeg det er viktig for både den faglige utviklingen og den jevne publikummers opplevelse av scenekunst for barn og unge at vi også får sett forestillingene sammen.