Jenter liker norsk ungdomslitteratur dårligere enn før

I 2016 trillet jentene i snitt terningen til 4,6 for norsk ungdomslitteratur. I vurderingen av utgivelsene for 2023, er snittet sunket til 3,7. Guttenes tilfredshet har sunket fra 3,9 til 3,6. 2023 var også året med et rekordlavt antall utgivelser.

Har reduksjonen i antallet titler gått ut over kvaliteten? Eller kan tallenes forstås som økt misnøye med boklesing generelt?

Tallenes tale

Jeg har lett etter svar i anmeldelsene i arkivet til Uprisen. I regi av Foreningen !les anmelder elever i ungdomsskolen hvert år samtlige norske, skjønnlitterære bøker for ungdom. Anmeldelsene legger grunnlaget for hvilke fem titler nominasjonsjuryen velger ut som finalister. Tellingen min er basert på ti tilfeldige titler i 2016 og 2021. For 2023 har jeg gått noe grundigere til verks og telt meg gjennom samtlige 1069 anmeldelser.

Jentenes økte misnøye framstår særlig markant fordi tallene for 2021 ligger nesten på nivå med 2016. (Da ga jentene 4,4 og guttene 3,9.)

Sannsynligheten for å finne en bok du vil like, synker naturlig i et år det er færre bøker å velge mellom. Det betyr likevel lite i kritikerklassene som leverer anmeldelser til basen. Bøkene er fordelt mellom et trettitalls klasser i landet slik at hver elev uansett har hatt nokså begrensede valgmuligheter.

Årsaken til den økte misnøyen ligger heller ikke i lettvinne forklaringer som synkende toleranse for nynorsk. Faktisk er jentene i snitt mer fornøyde med de fire titlene på nynorsk enn med bokmålstitlene. De rangerer også bøkene med guttehovedperson høyere enn dem med jentehovedperson.

Feil kjønn for gutta

Samtidig med at utbudet av bøker har blitt mindre, har det blitt mindre «jenteorientert». I 2016 rådet dobbelt så mange jentehovedpersoner som guttehovedpersoner blant 46 titler totalt (7 titler hadde begge kjønn i hovedrollene). I 2021 var tallet sunket til 17 jenter mot 15 gutter blant 44 titler – uten at det altså ga store utslag i tilfredsheten hos leserne. I 2023 er det 13 jenter mot 11 gutter, og jenteleserne er faktisk hårfint mer fornøyde med «guttebøkene» enn guttene selv.

Guttene er fortsatt langt mer sensitive for kjønnet til hovedpersonen. Tre bøker med jente på forsida er ikke anmeldt av mer enn én gutteleser hver.

Guttene bekrefter behovet for å lese om sitt eget kjønn ved å gi 4 i snitt til bøker med guttehovedperson mot 3,4 til bøkene med jentehovedperson. Det er likevel verdt å merke seg at guttene er langt mer fornøyde enn jentene med den homofile og forelskede Torleif i nynorske Felefeber av Elin Hansson. Hadde det vært opp til guttene som har anmeldt den, ville den nådd finalen.

Vinneroppskriften?

Det mest slående med årets Uprisen-finalister, er at tre av de fem er skrevet av tidligere vinnere. Hvis matematikken hadde fått råde, ville Gangster av Jan Tore Nordeng slått ut Kongen av Sotra (4,4 mot 4,1). I så fall ville finalefeltet vært totalt dominert av tidligere vinnere – i tillegg til tidligere finalist Peter Strassegger. Noe sånt har aldri skjedd før.

Prisen er robust mot utenomlitterære hensyn fordi elevene rett og slett ikke vet hvilke forfattere og forlag som er mest meritterte. Nominasjonsjuryen gir oftest blaffen i spredning på målform, forlag og sjangere. Oppgaven går ut på å nominere de fem titlene som har engasjert mest, og la de beste argumentene vinne. Suksessen til de tidligere vinnerne tyder på at disse forfatterne har knekt en kode for hva som skal til for å treffe leserne i ungdomsskolen hjemme.

Årets finalister er bøker som strekker seg etter leserne – mer enn bøker leserne må strekke seg etter. Kongen av Sotra er til og med skrevet i samarbeid med to 9. klasser. Anmelderne verdsetter tydelige plot, høy intensitet, stigende spenning, karakterer det er lett å forstå og problemer de kan relatere til.

Det gir slagside mot alt som ikke følger «vinneroppskriften». Har leserne blitt så ensporet av spenningsfortellingene og romansene de konsumerer både i bøker og på skjerm, at de avviser alt annet? Mirabell ved Vardal ungdomsskole skriver om poesiboka Slam av Martine Johansen: «Boka hadde liksom ingen spenning, det var det samme om og om igjen.»

Samtidig viser basen at nesten hver eneste bok har minst én begeistret leser. Det er likevel ikke nok til å holde den generelle tilfredsheten med ungdomslitteraturen oppe.

Fordommer mot tegneserier

Også tegneseriene blir møtt med skepsis av lesere som synes uttrykket er uvant. Særlig gjelder det den ordløse Langt hjemmefra av Max Estes. Omtrent like mange er begeistret som frustrert over en bok som krever at du selv må bruke fantasien for å dikte historien fram. Påfallende mange kritiserer boka for å være både barnslig og vanskelig å forstå samtidig. Flere av elevene strever med å verdsette en bok som ville gitt like stort utbytte for analfabeter. Det er som om de fortsatt må markere avstand til den strevende leseren de engang var. De gjør det ved å kalle tegneserier de liker for «enkle». Da kan selv anmeldere som bare har godt å si, ende på terningkast 4.

Slik sjangerskepsis preger statistikken fordi det i 2023 kom rekordmange tegneseriefortellinger for ungdom. Mens jentene alltid leverer flest anmeldelser til basen, er det guttene som dominerer mottagelsen av tegneseriene. Begge kjønn gir i snitt 3,6 til de sju titlene. Best likt blant jentene er Grip den føkkings dagen av Kjersti Synneva Moen og den nevnte Langt hjemmefra – begge med snittkarakter 4. Guttene foretrekker Skare. Snøengler av Aleksander Kirkwood Brown og Thomas Falla Eriksen og gir 4,4.

Siden innkjøpsordningen for tegneserier er selektiv og overbelastet, er ikke et avslag fra dette innkjøpsutvalget nødvendigvis tegn på manglende kvalitet. Den avslåtte Mørkalven 2 av Helen Kaldheim skal ifølge mine kilder ha vært nærmest en plass blant de fem finalistene til Uprisen. (Den får 3,9 fra både gutter og jenter.)

Synkende leseforståelse

Det trengs et større forskningsarbeid for å gi en presis analyse av hvordan ungdomsleserne argumenterer i anmeldelsene. Jeg kan ikke tallfeste inntrykket, men mener likevel å se at kvalitetskriteriet «forståelig» brukes oftere enn før.

Så lenge Uprisen har eksistert, har en bok kunnet være elendig fordi hovedpersonen er ubegripelig. Det nye er at en bok nå også kan være god fordi leseren forstår den. Det sier noe om hvordan forventningen til leseopplevelsen er i endring. Anmelderbasen bekrefter PISA-undersøkelsen som dokumenterer lavere leseforståelse.

Lav leseforståelse rammer særlig ungdomsbøker som er mest for lesere fra 16 år og oppover. Men bøker som krever mer av leserne, har sjelden gjort det skarpt i Uprisen. Selv fantasydronningen Siri Pettersen med sin internasjonale Young Adult-suksess, kommer til kort. Sølvstrupen fra 2023 er både for kompleks, og for avhengig av førsteboka i Vardari-trilogien, til å tilfredsstille anmelderne.

Uprisen-finalist Neda Alaei er blant forfatterne som hjelper leserne med å forstå. I På én betingelse forklarer hovedpersonen for leserne hvorfor moren handler som hun gjør. Midt i en intens krangel, klarer han likevel å se situasjonen utenfra: «Jeg veit at hun ikke vil kjefte, at hun egentlig bare er redd. Redd for hva slags bråk jeg har havna i». Det som for meg svekker den psykologiske troverdigheten, verdsettes av Uprisen-leserne. Boka blir tilgjengelig for flere.

Mer kynisk offentlighet

Mitt inntrykk er at jentene snart bruker terningkast 1 like ofte som guttene. Kanskje skyldes det at leserne i større grad lever i en polarisert offentlighet, der tydelige standpunkt på ytterfløyene vinner konkurransen om oppmerksomhet. Mens det før var mer sosialt påkrevd – eller naturlig – for jenter enn gutter å ta hensyn til forfatternes følelser, er det nå mer akseptert å ikke ta det hensynet. Kanskje spiller også økt individualisme inn. Det betyr mindre om boka kan egne seg for andre. Som Nora fra Grøtte skole skriver om Du veit ingenting: «Jeg synes ikke boken passet til meg. Jeg synes denne boken passer til de som er i samme situasjon som Tina. Jeg gir denne boken terningkast 1/6.» Men det er nok fortsatt vanligere å skrive som June fra Surnadal barne- og ungdomsskole om samme bok: «Eg opplever boka som lite interessant fordi ho ikkje var den type bok som eg liker å lese. (…) Viss du liker å lese romanar så trur eg denne boka passar til deg. Terningkast 3».

Terningkast 1 er fortsatt en sjeldenhet, men det slår ut statistisk dersom de som tidligere ville gitt 3, nå beveger seg lengre ned på skalaen.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

En ny «kresenhet»?

Det er ikke nødvendigvis åpenbart for ungdomsleserne at de trenger god ungdomslitteratur på sitt eget språk og fra sin egen kultur. Bokhandlene kan fortelle at ungdom – og særlig jenter – leser mye mer engelsk litteratur enn før. Selv om den litterære kvaliteten til BookTok-favorittene er omdiskutert, er det mulig å tenke seg at det store utvalget på det engelske markedet har gjort leserne mer kresent innstilt overfor det norske – inkludert tegneserier. Det er likevel ikke et argument jeg så langt har sett formulert eksplisitt i en eneste Uprisen-anmeldelse.

Aller tydeligst er det at mange kun lar seg engasjere av spenningsfortellinger og avviser alt annet. Grundig forskning vil kunne slå fast om disse plotleserne er flere enn før.  Jeg ser et mindre variert utvalg i ungdomslitteraturen kombinert med lesere som ikke vil ut av vante spor. Det er en urovekkende spiral.