Kaotisk og teksttungt i Frognerparken

I måneden som er gått mellom premièren på Pinocchio i Frognerparken 17. juni, og den siste forestillingen søndag 20. juli, er stykket blitt spilt nærmere 60 ganger. De åtte skuespillerne har hatt mandagsfri, men ellers har de spilt to ganger hver dag.

Jeg var på premieren, og da det viste seg at jeg også kunne rekke den aller siste forestillingen, var jeg ikke i tvil: Vi kritikere har sjelden muligheten til å vurdere hvordan det daglige møtet med publikum påvirker, eventuelt forandrer, en kunstnerisk satsing. Jeg ble positivt overrasket:Pinocchio fremstod fremdeles ikke som godt barneteater, men skuespillerne var mer overbevisende og humørfylte en måned senere enn de var på premieren. Og dermed hadde forestillingen langt færre dødpunkter.

Det er selve teksten som er problemet med denne versjonen av Pinocchio. Svenske Marina Mantelius har siden debuten i 2000 skrevet en rekke skuespill, og ble i 2010 hedret med Det svenska Ibsensällskapets Ibsenpris. Hennes dramatisering ser ut til å være hennes første stykke for barn, og hadde urpremiere på Uppsala Stadsteater i 2013. De svenske kritikkene var positive, men ga inntrykk av at stykket på mange måter er teksttungt og krevende – det ble for eksempel understreket at aldersgrensen på syv år burde respekteres. I Frognerparken var den satt til «3+».

Carlo Collodis fortelling om tredukken Pinocchio som etter en rekke utrolige gjenvordigheter ender med å bli et menneske, er en klassiker. Den er både blitt filmet og dramatisert en rekke ganger. Andreklassestudentene hadde altså valgt Marina Montelius’ versjon til sommerens familieforestilling, og dramatiker Jesper Halle og regissør Kristina Kjeldsberg hadde bearbeidet originalmanuset, hvilket blant annet må bety at de hadde kortet det radikalt ned. Uppsala Stadsteater oppgir en spilletid på to og en halv time. I Frognerparken varte forestillingen en time og ett kvarter.

Løgnen, det klassiske temaet i Collodis fortelling der Pinocchios nese blir lengre hver gang han lyver og det gjør han stadig, spiller omtrent ingen rolle i den norske versjonen av stykket. Moralen her ser ut til å være at for å bli fullverdig menneske, må Pinocchio lære seg å bli glad i andre – her blant annet Gepetto – i stedet for bare å være opptatt av seg selv. Oppdateringen er interessant nok, men verken regissør eller skuespillere makter å sannsynliggjøre den.

Allerede i Collodis roman kan sammenhengen mellom Pinocchios mange eventyr virke litt tilfeldig, men i Frognerparken var handlingen blitt så kaotisk at det til tider var vanskelig å skjønne hva som skjedde. Ikke bare for en voksen tilskuer som krever en viss logisk utvikling, men også for en del av de aller minste, som begge gangene jeg så stykket, virket ganske uinteresserte. Vel å merke gjaldt dette ikke de unge publikummerne som hadde plass like ved scenen, de hadde tydeligvis fornøyelse av å følge ensemblet på nært hold.

Kanskje i et forsøk på å skape en troverdig sirkusstemning, la regissør Kristina Kjeldsberg hovedvekten på et fysisk ekspressivt spill. Takket være skuespillernes uanstrengte dyktighet fungerte det iblant meget godt, spesielt Pinocchios (Vetle Bergan) møter med Reven (Sverre Breivik) og Katten (Mathilde A. J. Skarpsno). Noe av det mest fornøyelige ved hele Pinocchiovar for eksempel det både vittige og elegante dansenummeret som Sverre Breivik utførte til sjarmerende nykomponert musikk av Petter Winther mens publikum inntok plassene sine.

Men til tider ble det voldsomme fysiske spillet anmassende og litt slitsomt. Det gjorde blant annet budskapet om samhold og kjærlighet som andreklassingene ønsket å få fram som det vesentlige med sin Pinocchio, kom i annen rekke. Regissørens prioritering av kroppsspråket førte dessuten til at den allerede vanskelig tilgjengelige teksten, som nok mest av alt henvendte seg til de voksne tilskuerne, ble enda mer utilgjengelig for målgruppen. Men det er jo dessverre fremdeles et vedtatt teaterprinsipp at «familieteater» som Pinocchio skal more voksne og barn på hver sitt nivå.

Det fysisk ekspressive spillet var likevel ensemblets styrke, og her gjorde samtlige en bemerkelsesverdig innsats, ikke minst ved lekende lett å gå ut og inn av ulike roller.

Men teksten er tross alt fremdeles en sentral del av scenekunsten, ikke minst i et så handlingsmettet stykke som dette. Kjeldsberg burde derfor gitt de unge skuespillerstudentene muligheten til å la replikkene bli like viktige og meningsbærende som kroppsspråket. Det ville gitt en bedre forestilling.