Karsten og Petras uutholdelige letthet

I Duestien barnehage der kan allting skje

Du har lov å gråte, men det beste er å le

Dersom noen slår seg vrang

Har vi verdens beste sang

Ingen sure miner, det er gøy å være glad,

Ingen sure miner, det er gøy å være glad.

                       «Duestien Barnehage», 2. vers

Karsten og Petra lager teater er det hittil ferskeste produktet fra det Karsten-og-Petra-industrielle kompleks, som har fått regjere småbarnsmarkedet her hjemme i snart et kvart århundre. Denne gangen skal de eviggrønne femåringene lage teater.

En glimrende mulighet til å vise barn både hvor verdifullt og vanskelig det er med historiefortelling, skapelsesprosesser og samarbeid, tenker kanskje du? En måte å fortelle unge mennesker i sin mest påvirkelige, formative alder at hverken kreativitet, skuffelser, konflikter eller emosjonell ambivalens krever prosesser for å forløses –  fordi det alltid er en voksen eller et kosedyr til å gjøre jobben for dem, har filmskaperne tilsynelatende tenkt.

– Manus, hva er det?

Inspirert etter en ekskursjon til det lokale teateret, bestemmer våre helter seg for å lage sin egen teaterforestilling i barnehagen. Petra er mest fascinert av det utøvende og eksponerende aspektet ved teateret, mens Karsten henger seg opp i det tekniske, nærmere bestemt en følgespot. 

De neste åtti minuttene blir en pedagogisk oppskrift på hvordan lage en teaterforestilling. «Dere må ha et manus», sier en voksen. «Manus, hva er det?» spør Karsten og/eller Petra. Og så får de vite hva et manus er. Og så lager de et manus. «Snart er det premiere.» «Premiere, hva er det?» Og så videre.

Alt vel så langt. Karsten og Petra lager teater har et tiltalende ytre, med rolig tempo, varmt og mykt visuelt uttrykk, fengende musikkinnslag, og sympatiske og funksjonelle rolleprestasjoner.

Og på overflaten er jo tematikken uproblematisk. Det ligger helt klart en oppdragende og inspirerende verdi i å vise smårollingene hvor enkelt det er å sette i gang et utøvende kunstprosjekt på eget initiativ, og så veilede dem gjennom alt fra terminologi til de ulike produksjonsetappene. Men filmen er forsvinnende lite ambisiøs på både egne og protagonistenes vegne, og virker mer enn tilfreds med bare å vise hvordan man setter opp teater, og aldri prøve å anskueliggjøre hvorfor.

Hovedpersonenes egenkomponerte libretto, snekret sammen med assistanse fra kosedyrene deres, handler om lysnisser som hjelper mennesker og dyr ut av mørket. Petra, i kraft av å være filmens tittelrolleinnehaver, skal naturligvis spille lysnissemor, mens den mer forsiktige Karsten sier seg fornøyd med å sørge for at venninnen hele tiden er i følgespot-lyset. «Mørket skal forsvinne / Og lyset skal vinne / og skinne for alle på jord», synger de.

Tematisk selvskudd

Men høres ikke det ut som et fint og søtt budskap da, mugne trettifem år gamle anmelder langt hinsides denne filmens målgruppe?

Joda. Men veien til helvete er som kjent brolagt med nusselige intensjoner. Et budskap er null verdt i seg selv uten at historien gjør seg fortjent til det. Dramaets sluttpunkt er ingenting uten at det lades av veien dit: kampene og ofrene protagonistene har måttet gjennomgå for å oppnå en høyere erkjennelse.

For selv om konflikten mellom lys og mørke barna synger om også er selve definisjonen på drama, oppsummert i én setning, virker det som om det har gått filmskaperne hus forbi at det ikke holder å bare synge at mørket skal forsvinne. For at protagonistenes kamp skal bli kampen mot mørket inni oss alle, må vi se kampen mot mørket også. Vi må se dem feile før vi kan se dem lykkes, og vi må se at slike seiere aldri kommer gratis.

For en lettkjøpt erfaring er bare en påstand. En dyrekjøpt en er en sannhet.

I denne filmen finnes ingen slik kamp, noe som etter hvert viser seg å være mer enn en anledning som skusles bort, det er et tematisk selvskudd på grensen til det destruktive.

Manglende mestringsfølelse

Drama er ett av de beste verktøyene vi har for å bearbeide utfordringer og følelser i vårt eget liv, uavhengig av alder. Dramaets største styrke er å gjøre komplekse og potensielt klamme budskap – eller banale, men essensielle sannheter – lettere å svelge nettopp ved å dramatisere dem, oppleve dem, og dermed ikke bare forstå dem rasjonelt, men føle dem på en måte som ikke trenger å intellektualiseres, og som selv en fireåring kan ta inn over seg.

For fireåringer har et rikt og motsetningsfullt indre liv, som både fortjener og trenger å bli tatt på alvor, snarere enn bare å avspises med floskler som at du har lov å gråte, men det beste er å le. Å underkjenne alle andre følelser enn de positive er ikke bare å gjøre seg selv en narrativ bjørnetjeneste, det er en måte å skambelegge ting som ikke bare er en naturlig, men helt essensiell del av det å være et fungerende menneske. Den øredøvende konsensusen er en oppskrift på å skape kognitiv dissonans, avstumpede følelsesliv og fremmedgjorte trykkokere. Det frarøver barna muligheten til å erfare noe vesentlig, til fordel for friksjonsløse fortellinger laget av emosjonelt sukkerspinn. Enda mer graverende blir det når sukkerspinnet pakkes inn som næringsrik kost.

I Karsten og Petras verden varer mørke følelser aldri lenger enn en halv scene. De får aldri lov å settes ord på eller bearbeides. I en film som på overflaten skal handle om både kreativ prosess, samarbeid og fortellerkunst, er det på grensen til uforståelig at den gavepakken av potensielle konflikter som følger med landskapet aldri omfavnes. Ikke én gang pirker historien borti ting som manglende mestringsfølelse, skuffelser, sjalusi, ærgjerrighet, prestasjonsangst, bekreftelsesbehov eller det å snu nederlag til seier. Hvordan skal barna få mestringsfølelse hvis alt går på skinner? 

Løser barnas problemer for dem

Som da barnehagens evige toer, Sigrid, etter å ha forsøkt seg på noen selvlagde sangstrofer, får i fleisen av klassens solkonge Petra at «det ikke rimer», og stormer ut i sinne. En ypperlig anledning til å utforske misunnelse og følelse av mindreverd, skulle man kanskje tro? Eller å vise at hvis du først ikke får til noe, så er hardt og målrettet arbeid veien til mestring? Eller kanskje Petra omsider kan få møte sin egen eksepsjonalisme i døren?

Neida. Inne i garderoben løses det hele i en fei med at barnas kosedyr griper inn og får Sigrids verseføtter til å gå opp. Og misforstå meg rett, jeg har ingenting i mot snakkende kosedyr, de kan sågar være et elegant grep for å eksternalisere indre liv eller erkjennelsesprosesser. Det jeg derimot har et problem med er når kosegudene stiger ned fra sine ryggsekker og løser barnas problemer for dem.

Dilemmaene som forsvant

Hva skal man snakke med barna sine om etter denne filmen, utover det rent teatertekniske? Foreldrene blir vel pent nødt til å konstruere opp de etiske dilemmaene selv, eller fylle inn hullene der læringskurvene skulle vært, for det finnes ingen av dem i selve narrativet.

Petra blir for eksempel aldri nødt til å konfrontere sin antipati mot Sigrid, fordi det alltid kommer en voksenperson og lanserer et kompromiss. Da en krenket Petra ikke vil følge Sigrids idé om å ha blått glitter på nesen fordi hun heller vil ha gull, lanseres løsningen to sekunder etterpå: De kan jo ha både gull og blått. Klipp til: insisterende smil og latter, og ingen sure miner, det er lov å være glad, for pokker.

Selv ikke da Petra forstuer foten på grunn av uvettig stigebruk og melodramatisk bæres inn på teateret før forestillingen, benytter filmen anledningen til å la henne vise storsinn og overbringe stafettpinnen til Sigrid, eller i det minste lansere en reserveløsning som viser at selv med nedsatt funksjonsevne kan spille teater. Neida, svaret blir selvsagt at Karsten, stakkaren som ikke hadde større ambisjoner enn å styre lyskasteren, må tvinges inn i rampelyset grunnet sin rolle som filmens protagonist, og mot sin vilje overta Petras rolle som lysnissemor. Nobel som han er, ydmyker han seg til å ikle seg jentekostymet, men «bare fordi jeg vil at barna på barnehjemmet skal få elektrisk lys til jul.» (Ja, forresten, hensikten med forestillingen er visst å samle inn penger til et barnehjem i India, uten at det får større konsekvenser enn å vise hvor lett det er å kjøpe seg god samvittighet.)

Dramaets vrengeside

Drama på sitt beste, samme hvor fantasifullt det er eller ung målgruppe det har, kan både speile og kontekstualisere virkeligheten, og være et veikart til en bedre måte å takle tilværelsen på. Men drama har en vrengeside også, som snarere enn å belyse virkeligheten, kan tilsløre den. Det kan fjerne perspektiv i stedet for å gi det, lulle oss inn i lettvinte virkelighetsoppfatninger og opprettholde vrangforestillinger og livsløgner, heller enn å utfordre dem.

Helt mot slutten av filmen blir Petras selvforskyldte tap av hovedrollen (med påfølgende frarøving av Karstens lyskasterfører-drøm) også konsekvensløst nullet ut ved at hun får synge lysnissemorsangen foran de hengivne foreldrene, mens Karsten endelig er trygt plassert tilbake ved start, bak følgespotten. Nok en gang fikk alle det som de ville uten at noen trengte å ofre noe som helst. Ingen reell vekst eller læring har funnet sted. Nok en gang blir virkelighetens emosjonelle opp- og nedturer og skarpe kanter meislet vekk til fordel for Duestiens friksjonsfrie letthet.

Men er det så nøye, a? Det er jo bare en barnefilm, er det ikke?

Periskop har fått støtte til å dekke film og TV av Fritt Ord og Norsk filminstitutt. Denne saken er produsert med midler fra Fritt Ord.