Kids in Crime: Hever listen for realistisk og engasjerende norsk tv-drama

«Jeg føler meg sååå bra, mamma», sier Tommy, spilt av Kristian Repshus, full av Rohypnol, eller «hypperær» som det heter i Sarpsborg.

Året er 2001, og den tidligere, lovende fotballspilleren er satt ut av en kneskade og må legge sporten på hylla. Og hva er alternativene til en karriere som proff fotballspiller når man kommer fra en liten by i et lite land?

Ganske sikkert flere, men det mest nærliggende for en skuffet, ung mann, er kriminalitet. Og nå er han begynt å lefle med piller. Scenen foregår før han tar steget ut på rutsjebanen mot undergangen, men han har allikevel fått markert seg som en man ikke kødder med.

Små øyeblikk sier mye

Dette er dessuten et godt eksempel på akkurat hva som fungerer aller best i serieskaper Kenneth Karlstads gjennomarbeidede fortelling: De små øyeblikkene som sier så mye. Tommy som så åpenbart er ute av kontroll, han vet det, men vil aldri innrømme det. Moren (Heidi Gjermundsen) innser det der og da. Hun har fått en annen sønn enn ham hun hadde bare for litt siden. Og hun vet ikke hva hun skal gjøre med det.

Pål Pot og Freddy Hælvette

Men Tommys inntreden blant Sarpsborgs småkriminelle har også en lysere side. Foreldrene til barndomskameraten Pål, kalt Pål Pot (Martin Øvrevik), er glade for at Tommy begynner å henge sammen med sønnen deres igjen.

Pål – med tynn østfold-l – har vært en utagerende og ukonsentrert type, som ikke har passet inn i Tommys treningsregime. Men nå, som fremtiden brått ser helt annerledes ut, finner de tilbake til hverandre. Påls foreldre håper selvfølgelig at Tommy skal ha god innflytelse på sønnen, som egentlig bare er flink til å kjøre fort.

De skulle bare ha visst.

Vi har ikke kjent dem lenge før de vikler seg inn i et opplegg med den lokale narkobaronen Freddy Hælvette (Jakob Oftebro), og Freddy Hælvette lever opp til navnet sitt.

Litt bråkjekt og litt desperat skaffer Tommy og Pål seg den dummeste, villeste avtalen to uerfarne doplangere kan inngå. Innen kort tid skal flere tusen piller pushes, og fortjenesten leveres den eksplosivt voldelige Freddy. I hybris skaffer Tommy seg tilnavnet Montana. Tommy Montana, en parafrasering av Al Pacinos rollefigur i Scarface (1983), Tony Montana. Hva kan gå galt?

Det neste som skjer er forutsigbart nok. For hva gjør to unge menn med en usannsynlig mengde piller? De bryter dopssfærens gylne regel: Don’t get high on your own supply.

Lokal styrke

Som man skjønner er det ikke selve handlingen som sikrer kvaliteten på Kids in Crime. Den er nesten ergerlig forutsigbar ned i minste detalj.

Allikevel har det relativt ubeskrevne bladet Kenneth Karlstad laget en serie som fenger voldsomt. Kanskje aller mest for de som kjenner seg igjen i tidsbildet, fordi det er så presist. Det er ganske sikkert en fordel å være lommekjent i Østfold, men det er ikke nødvendig. Kids in Crime er ekstremt lokalt, men allikevel lett gjenkjennelig for alle som har hatt en oppvekst. Rollefigurene snakker sånn som folk snakker, og forholder seg til hverandre slik man gjør når skillet er vagt mellom det normale og det mer grenseløse – slik det ofte er når man er i slutten av tenårene .

Stedstilknytningen med tilhørende sjargong tilfører dramaet det lille ekstra, som det ikke hadde hatt om serieskaperen hadde forsøkt å gjøre det mer universelt.

Flus, for eksempel, foregår i Groruddalen, men har ingen sterke identitetsmarkører, i motsetning til Rådebank, som ikke kunne vært en fortelling fra et annet sted enn Bø i Telemark.

Joachim Triers filmatiske Oslo-trilogi er riktignok i en annen kategori og sjanger, men også her er tilknytningen til et helt spesifikt miljø på Oslo sentrum-vest avgjørende for troverdigheten og for hvordan vi oppfatter de ulike rollefigurenes tilknytning og handlingsrom.

Det er relativt nytt i norsk film- og tv-produksjon, dette at man er blitt bevisst sosioøkonomiske markører utover «rik» og «fattig», «bygd» eller «by». Man har altfor ofte plassert handling og rollefigurer i et slags minste felles multiplum-univers, der ingen egentlig kjenner seg helt igjen.

Egen oppvekst

Regissør og serieskaper Kenneth Karlstad tar det helt ut, i motsatt retning. Han beskriver sitt eget oppvekstmiljø, der det foregikk, med de personene han kjente. Flere i rollegalleriet er direkte inspirert av barndomsvenner og folk han kjenner eller kjente. Det gjør dem ekte, hele og troverdige. Og det ligger i kortene at det ikke gikk så bra med dem alle sammen.

Norsk såpe og brystpanel i furu

Tidskoloritten er dessuten imponerende nøyaktig, fra bruken av trancemusikk fra tidlig 2000-tall, til interiøret og vanlige samtalepunkter.

For de litt yngre, vil en replikk som «Herreguda, Jens August lå med søstra si!» ikke fortelle noe som helst. Men Kids in Crime er fra den tiden for ikke så lenge siden, da folk så på lineær-tv og tilbudet fremdeles var nokså magert. Karlstad fanger opp de som ikke er gamle nok til å huske Norges første såpeserie Hotell Cæsar ved å la oppgjøret mellom Jens August (Kim Kolstad) og pater familias Georg Anker-Hansen (Toralv Maurstad) spilles av på en tv-skjerm i bakgrunnen.

Dermed demonstreres det at flatskjermene ennå ikke hadde gjort sitt inntog i alle hjem, og at brystpanel i furu under grønnmalt strietapet var noe man syntes sto godt til skinnsofaen.

Fra kongen til haugen til undersått

Alle disse detaljene fryder nok aller mest dem som er gamle nok til å huske hvordan det var. Men det er de menneskelige skildringene som rører og opprører aller mest, alle de små øyeblikkene der det som sies er noe annet enn det som signaliseres, der noen går fra å være kongen på haugen til en liten pistrende undersått, på et blunk.

Og troverdigheten i det hovedpersonene har å slite med: en fremtid som ble annerledes enn man hadde tenkt, et stempel fra barneskolen som man ikke blir kvitt, 3000 piller hypperær som skal selges for å unngå å bli kvestet med kniv og tang av Freddy Hælvette. Det er satt på spissen, ja, men det er ikke overdrevet, det er sårt, og ganske ofte morsomt.

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Energisk tilstedeværelse

Og det er altså så energisk. Alle de relativt korte, åtte episodene er en lek med formater som utelukker dødpunkter og river oss med i handlingen. Skuespillerne er så tilstedeværende at det tar pusten fra en, om det er snakk om action eller intime øyeblikk – det er nevnt mange ganger at Jakob Oftebro praktisk talt er ugjenkjennelig, men Kristian Repshus og Martin Øvrevik som Tommy og Pål, er minst like imponerende med det registeret de spiller ut.

Kenneth Karlstad har hevet listen et stykke for realistisk og engasjerende tv-skildring av en epoke, ett miljø, som allikevel vil fenge bredt.