Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kids in Crime: Hever listen for realistisk og engasjerende norsk tv-drama

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 5. januar 2023

«Kids in Crime» er en sjeldent god tidsreise. Med utgangspunkt i eget oppvekstmiljø i Sarpsborg, skaper regissør Kenneth Karlstad ekte og troverdige karakterer i et gjenkjennelig miljø.

↑ Lea Myren og Kristian Repshus spiller sentrale roller i «Kids in Crime», en overbevisende og troverdig TV-serie om ungdom som faller utenfor. Tv2/Einar Film Drama

Og hva er alternativene til en karriere som proff fotballspiller når man kommer fra en liten by i et lite land?

«Jeg føler meg sååå bra, mamma», sier Tommy, spilt av Kristian Repshus, full av Rohypnol, eller «hypperær» som det heter i Sarpsborg.

Året er 2001, og den tidligere, lovende fotballspilleren er satt ut av en kneskade og må legge sporten på hylla. Og hva er alternativene til en karriere som proff fotballspiller når man kommer fra en liten by i et lite land?

Ganske sikkert flere, men det mest nærliggende for en skuffet, ung mann, er kriminalitet. Og nå er han begynt å lefle med piller. Scenen foregår før han tar steget ut på rutsjebanen mot undergangen, men han har allikevel fått markert seg som en man ikke kødder med.

En sårbar scene hvor Tommys mor (Heidi Gjermundsen) innser at sønnen har alvorlige problemer – men hun vet ikke hva hun skal gjøre med det. Foto: Tv2/Einar Film Drama

Små øyeblikk sier mye

Dette er dessuten et godt eksempel på akkurat hva som fungerer aller best i serieskaper Kenneth Karlstads gjennomarbeidede fortelling: De små øyeblikkene som sier så mye. Tommy som så åpenbart er ute av kontroll, han vet det, men vil aldri innrømme det. Moren (Heidi Gjermundsen) innser det der og da. Hun har fått en annen sønn enn ham hun hadde bare for litt siden. Og hun vet ikke hva hun skal gjøre med det.

Hun har fått en annen sønn enn ham hun hadde bare for litt siden. Og hun vet ikke hva hun skal gjøre med det.

De bryter dopssfærens gylne regel: Don’t get high on your own supply

Pål Pot og Freddy Hælvette

Men Tommys inntreden blant Sarpsborgs småkriminelle har også en lysere side. Foreldrene til barndomskameraten Pål, kalt Pål Pot (Martin Øvrevik), er glade for at Tommy begynner å henge sammen med sønnen deres igjen.

Pål – med tynn østfold-l – har vært en utagerende og ukonsentrert type, som ikke har passet inn i Tommys treningsregime. Men nå, som fremtiden brått ser helt annerledes ut, finner de tilbake til hverandre. Påls foreldre håper selvfølgelig at Tommy skal ha god innflytelse på sønnen, som egentlig bare er flink til å kjøre fort.

De skulle bare ha visst.

Vi har ikke kjent dem lenge før de vikler seg inn i et opplegg med den lokale narkobaronen Freddy Hælvette (Jakob Oftebro), og Freddy Hælvette lever opp til navnet sitt.

Litt bråkjekt og litt desperat skaffer Tommy og Pål seg den dummeste, villeste avtalen to uerfarne doplangere kan inngå. Innen kort tid skal flere tusen piller pushes, og fortjenesten leveres den eksplosivt voldelige Freddy. I hybris skaffer Tommy seg tilnavnet Montana. Tommy Montana, en parafrasering av Al Pacinos rollefigur i Scarface (1983), Tony Montana. Hva kan gå galt?

Det neste som skjer er forutsigbart nok. For hva gjør to unge menn med en usannsynlig mengde piller? De bryter dopssfærens gylne regel: Don’t get high on your own supply.

Poster til TV2-serien Kids in Crime. Lea Myren og Jakob Oftebro i sentrale roller.

Kids in Crime


På TV2 Play fra 25. november.

Åtte episoder á ca. 20 minutter.

Regi: Kenneth Karlstad

Manus: Kenneth Karlstad og Audun Fagervold Hansen

Produsent: TV2 Norge

Musikk: Per Antonsen Guttormsgaard

Skuespillere: Kristian Repshus, Martin Øvrevik, Jakob Oftebro, Lea Myren, Heidi Gjermundsen, Laila Goody, Philip Bøckmann, Sara Hadjian m.fl.

En kneskade stopper fotballkarrieren til Tommy (Kristian Repshus), og snart venter en rutsjebane inn i dop og kriminalitet. Foto: Tv2/ Einar Film Drama

Kids in Crime er ekstremt lokalt, men allikevel lett gjenkjennelig for alle som har hatt en oppvekst

Lokal styrke

Som man skjønner er det ikke selve handlingen som sikrer kvaliteten på Kids in Crime. Den er nesten ergerlig forutsigbar ned i minste detalj.

Allikevel har det relativt ubeskrevne bladet Kenneth Karlstad laget en serie som fenger voldsomt. Kanskje aller mest for de som kjenner seg igjen i tidsbildet, fordi det er så presist. Det er ganske sikkert en fordel å være lommekjent i Østfold, men det er ikke nødvendig. Kids in Crime er ekstremt lokalt, men allikevel lett gjenkjennelig for alle som har hatt en oppvekst. Rollefigurene snakker sånn som folk snakker, og forholder seg til hverandre slik man gjør når skillet er vagt mellom det normale og det mer grenseløse – slik det ofte er når man er i slutten av tenårene .

Stedstilknytningen med tilhørende sjargong tilfører dramaet det lille ekstra, som det ikke hadde hatt om serieskaperen hadde forsøkt å gjøre det mer universelt.

Flus, for eksempel, foregår i Groruddalen, men har ingen sterke identitetsmarkører, i motsetning til Rådebank, som ikke kunne vært en fortelling fra et annet sted enn Bø i Telemark.

Joachim Triers filmatiske Oslo-trilogi er riktignok i en annen kategori og sjanger, men også her er tilknytningen til et helt spesifikt miljø på Oslo sentrum-vest avgjørende for troverdigheten og for hvordan vi oppfatter de ulike rollefigurenes tilknytning og handlingsrom.

Det er relativt nytt i norsk film- og tv-produksjon, dette at man er blitt bevisst sosioøkonomiske markører utover «rik» og «fattig», «bygd» eller «by». Man har altfor ofte plassert handling og rollefigurer i et slags minste felles multiplum-univers, der ingen egentlig kjenner seg helt igjen.

Man har altfor ofte plassert handling og rollefigurer i et slags minste felles multiplum-univers, der ingen egentlig kjenner seg helt igjen

Jakob Oftebro i rollen som narkobaronen Freddy Helvætte - en rolle hvor skuespilleren praktisk talt er ugjenkjennelig. Foto: Tv2/Einar Film Drama

Egen oppvekst

Regissør og serieskaper Kenneth Karlstad tar det helt ut, i motsatt retning. Han beskriver sitt eget oppvekstmiljø, der det foregikk, med de personene han kjente. Flere i rollegalleriet er direkte inspirert av barndomsvenner og folk han kjenner eller kjente. Det gjør dem ekte, hele og troverdige. Og det ligger i kortene at det ikke gikk så bra med dem alle sammen.

Han beskriver sitt eget oppvekstmiljø, der det foregikk, med de personene han kjente

Lea Myren som Monica «Tatærn» Larsen. Hun manøvrerer en mangefasettert rolle. Hun er dama til en gangster, (Freddy Hælvette), blir utsatt for fordommer på grunn av bakgrunnen sin, og er dessuten en ganske smart dame som havner i skvis mellom den eiersyke kjæresten og egne ønsker. Foto: Tv2/Einar Film Drama

Norsk såpe og brystpanel i furu

Tidskoloritten er dessuten imponerende nøyaktig, fra bruken av trancemusikk fra tidlig 2000-tall, til interiøret og vanlige samtalepunkter.

For de litt yngre, vil en replikk som «Herreguda, Jens August lå med søstra si!» ikke fortelle noe som helst. Men Kids in Crime er fra den tiden for ikke så lenge siden, da folk så på lineær-tv og tilbudet fremdeles var nokså magert. Karlstad fanger opp de som ikke er gamle nok til å huske Norges første såpeserie Hotell Cæsar ved å la oppgjøret mellom Jens August (Kim Kolstad) og pater familias Georg Anker-Hansen (Toralv Maurstad) spilles av på en tv-skjerm i bakgrunnen.

Dermed demonstreres det at flatskjermene ennå ikke hadde gjort sitt inntog i alle hjem, og at brystpanel i furu under grønnmalt strietapet var noe man syntes sto godt til skinnsofaen.

Tidskoloritten er dessuten imponerende nøyaktig

Periskops anmelder løfter frem skuespillerprestasjonene i Kids in Crime. De brå skiftene fra å være kongen på haugen til en pistrende undersått, skjer på et blunk. Her er to av hovedpersonene Freddy Hælvette (Jakob Oftebro) og Pål Pott (Martin Øvrevik). Foto: Tv2/Einar Film Drama

Men det er de menneskelige skildringene som rører og opprører aller mest, alle de små øyeblikkene der det som sies er noe annet enn det som signaliseres

Fra kongen til haugen til undersått

Alle disse detaljene fryder nok aller mest dem som er gamle nok til å huske hvordan det var. Men det er de menneskelige skildringene som rører og opprører aller mest, alle de små øyeblikkene der det som sies er noe annet enn det som signaliseres, der noen går fra å være kongen på haugen til en liten pistrende undersått, på et blunk.

Og troverdigheten i det hovedpersonene har å slite med: en fremtid som ble annerledes enn man hadde tenkt, et stempel fra barneskolen som man ikke blir kvitt, 3000 piller hypperær som skal selges for å unngå å bli kvestet med kniv og tang av Freddy Hælvette. Det er satt på spissen, ja, men det er ikke overdrevet, det er sårt, og ganske ofte morsomt.

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Det er satt på spissen, ja, men det er ikke overdrevet, det er sårt, og ganske ofte morsomt

Anmelder fremhever seriens tidskoloritt som er imponerende nøyaktig. Her i scene med Pål Pot, (Martin Øvrevik), Monica Tatærn (Lea Myren) og Tommy (Kristian Repshus). Foto: Tv2/Einar Film Drama

Energisk tilstedeværelse

Og det er altså så energisk. Alle de relativt korte, åtte episodene er en lek med formater som utelukker dødpunkter og river oss med i handlingen. Skuespillerne er så tilstedeværende at det tar pusten fra en, om det er snakk om action eller intime øyeblikk – det er nevnt mange ganger at Jakob Oftebro praktisk talt er ugjenkjennelig, men Kristian Repshus og Martin Øvrevik som Tommy og Pål, er minst like imponerende med det registeret de spiller ut.

Kenneth Karlstad har hevet listen et stykke for realistisk og engasjerende tv-skildring av en epoke, ett miljø, som allikevel vil fenge bredt.

Skuespillerne er så tilstedeværende at det tar pusten fra en

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·