Rådebank 3: Får følelsene til å koke

Det første bildet vi ser er kirkegården. Kameraet dveler ikke, men sveiper rolig innom snøkledte graver og gir en ordløs påminnelse om han som ikke er der lenger. I den dramatiske andre sesongen av serien om rånerene i Bø, valgte Sivert (Sjur Vatne Brean) å ta sitt eget liv.

Tilbake sto vennene hans i sjokk og sorg. Hege (Maja E. Christiansen) reagerte dessuten med et voldsomt raseri. Den tredje og siste sesongen av Rådebank gir oppmerksomheten til henne, og etter hvert forstår vi bedre hvorfor hun ble så sint.

Reserveløsning?

Skjønt Siverts tragiske bortgang åpnet for at Hege og Glenn-Tore – eller GT (Odin Waage) – kunne finne hverandre. Og de er fortsatt kjærester når siste kapittel i historien om rånerene i Bø begynner. Men vi forstår at Hege ikke er helt sikker på hvor hun har GT, at hun er redd for at hun er reserveløsningen for GTs ekskjæreste Ine (Mathilde Thomine Storm). Hele den første sesongen handlet jo om GTs destruktive kjærlighetssorg etter at Ine slo opp med ham.

En liten prolog viser at Hege finner en boks på badet hos GT. I boksen er det sminke vi skjønner har tilhørt Ine.

Det er en klassisk situasjon. Han har nok bare ikke tenkt på at den var der. Hun mener det er grunn til bekymring at han ikke har kastet den for lenge siden.

Komplikasjoner

Men så spoler vi frem, og alt virker såre vel. Helt til det viser seg at Marte (Andrea Berntzen) overraskende har flyttet tilbake til Bø. Hun var Heges bestevenninne fra barndommen av, men dumpet henne for Ine. Nå som Ine ikke lenger er i Bø, vil Marte gjenoppta venninneforholdet med Hege. Hege nøler, hun er usikker, men tross alt glad, også.

Og plutselig dukker Ine opp igjen.

Samtidig nærmer det seg toårsdagen for Siverts død, og vennegjengens ulike måter å takle sorgen på kommer nok en gang til overflaten. For GT virker det som om alle andre har kommet seg videre. Alle bortsett fra ham. Han sliter med savnet av bestekameraten og kjenner seg ensom med akkurat den følelsen. Odin Waage gir GT en slags resignasjon i den sorgen som ikke lenger er i akuttfasen, og det gjør han godt.

Fingerspissfølelse

Den tredje sesongen er ikke like akutt dramatisk som de to foregående, men som de fleste av oss vet, kan både sjalusi og sorg skape store bølger i hverdagen. Kombinasjonen er dessuten en komplisert blanding av følelser, berettigede og ikke fullt så berettigede.

Serieskaper Linn-Jeanethe Kyed har fingerspissfølelse med alle nyansene, særlig i Heges register denne gangen. Hun blir en god og engasjerende hovedperson å følge.

De må tingene

Hele serien igjennom har Kyed sammen med de unge skuespillerne klart å formidle brytninger i hverdagen uten å lene seg på dramaturgiske klisjéer. Voldsomme følelser oppstår ikke nødvendigvis fra dramatiske hendelser. Det kan være bitte små ting som gjør at tilværelsen i alle fall tilsynelatende faller i grus. Et blikk, en ubetenksom bemerkning. Mange slike små ting førte til at Sivert valgte bort livet. Og tilsvarende små ting truer forholdet mellom Hege og GT.

Maja E. Christiansen er virkelig fin som Hege. Tøff i trynet, skjelvende usikker på innsiden. Flink i jobben – så flink, faktisk, at hun blir rekruttert til en fancy billakkeringsgarasje i Skien. Likevel er hun usikker på om hun skulle valgt annerledes. Karakterene fra skolen gjorde at mange dører sto åpne.

Og nennsomt, forsiktig, bygges Heges forhistorie. Vi får forklaringer på hvorfor hun ofte synes det er tryggest alene, og på sinnet hennes da Sivert forlot livet.

For lite bil, for lite Nilsen

Kanskje lener denne sesongen seg litt vel tungt på Hege og GT. Et sideplott om krangel og bråk med rånere utenfra får altfor lite oppmerksomhet og virker underutviklet. Det handler rett og slett mye mindre om bil, om lidenskapen for motor og det som gjør akkurat denne gjengen spesiell. Stadige sammenstøt med særlig én drittsekk ligner kampen om revir og har potensial til å skape nye problemer både med ordføreren og politiet. Men dette elementet blir amputert, og det er vanskelig å se hvor serien skal med det.

Det er fremdeles mye kjøring på landeveien, akkompagnert av musikk som setter stemningen i ulike situasjoner. Men bildet tatt med kamera hengende ut av baksetevinduet, med blanke felger på høyre forhjul som ruller hurtig over asfalten, brukes det kanskje én gang for mye?

Og det er ikke til å komme forbi at Robert Nilsen (Kasper Antonsen) burde ha fått mer tid. Han får stikke hodet litt mer fram, og han gjør seeren nysgjerrig. Nilsen er en fin og nyansert type, og også han har et følelsesliv som ulmer under overflaten. Rollen hans er kjærlig behandlet også i denne sesongen, men han kunne godt ha blitt en enda viktigere brikke i historien.

Noen av replikkvekslingene på Heges nye jobb skjærer dessuten i ørene. De er kunstige og forserte, og det er jo nettopp det Rådebank så forbilledlig har unngått ellers.

Et fint farvel

Samtidig skal det sies at Hege og GTs berg- og dalbane får følelsene til å koke hos seeren. Den er troverdig, vond og frustrerende, og flammende intens.

Det er jo ofte sånn at i den alderen følelsene er sterkest, er man minst i stand til å takle dem rasjonelt, siden erfaringsgrunnlaget ikke er så bredt. Og dette formidler Linn-Jeanethe Kyed så det river i sjelen.

Det gjør det både trist og godt å ta farvel med gjengen i Bø. Rådebank har gitt oss innblikk i et spesielt miljø gjennom en universell historie med kraftfulle, lokale markører. Og nettopp respekten for det helt spesifikke – rånekultur, Bø i Telemark, musikken de hører på, hvordan de snakker sammen – gjør at seeren kan forstå og kjenne seg igjen i utfordringene og gledene deres.

Rådebank er blitt kalt Skam for bygda, skjønt egentlig er den vel Rådebank for hele landet.