Kistefos-museet: Twistens hemmelighet

Et museum som ligger tvers over en elv, der det mest interessante verket befinner seg på do? Og en park med gigantiske skulpturer, der besøkerne kan bade i den mest spektakulære? Kistefos-museet må vel være det perfekte åsted for en kunstutflukt, både for voksne og barn og unge. Periskop byr på noen glimt fra parken og årets sommerutstilling i museumsbygningen «Twisten».

Vann over hodet

Fontene-installasjonen «Veien til stillhet» er lagd av Jeppe Hein, og er et interaktivt kunstverk. Man kan løpe gjennom vannstrålene, som stiger og synker og hviler etter et uforutsigbart system. Men det er også mulig å stå relativt tørt inne i midten av labyrinten, og vente på at det hele tar pause slik at man kan komme seg ut. Veien inn til den leder gjennom en speillabyrint, der du vekselvis kan seg deg selv og omgivelsene – og det er lett å bli forvirret.

En innpakket karamell

Den nyeste museumsbygningen på Kistefos åpnet i 2019. Den ligger rolig og vridd over Randselva, og likner en avventende slange. Det er som om den er skrudd på midten, lik en innpakket karamell. Derfor har den fått tilnavnet «Twisten».

«Twisten» fungerer bådet som galleri, en bro og en skulptur i seg selv, og er et godt eksempel på at arkitektur også kan være kunst. Gulvarealet er på 1000 kvm, og spennet over Randselva er 60 meter langt. Bygget er tegnet av de danske stjernearkitektene i selskapet BIG – Bjarke Ingels Group. Det har fått mange priser og er anbefalt i viktige internasjonale aviser og tidsskrifter.

en vridd tunnel

Også på innsiden framstår arkitekturen interessant, med bølgende linjer og organiske former. Også innsiden av bygningen framstår vridd, men her er vi inne i vridningen, som i en tunnel. Kunsten som vises i Twisten vil veksle fra år til år, fordi samlingen den inngår i består av flere hundre verk.

Mot de hvite veggene og buede veggene trer andre farger og former tydelig fram. Blant de mest iøynefallende er et stort bilde av Ross Bleckner, med tittelen «Usynlig himmel» (Invisible Heaven, 1993). Fra avstand kan det se ut som om små, blå keramikkfliser er strødd utover bildeflaten, men er egentlig et maleri. Rutemønsteret gjør at vi nesten kan bli svimle av å se på det.

Å se og bli sett

I underetasjen ligger et stort rom med panoramavindu mot elven, der vi også kan studere undersiden av Twisten. Inn gjennom vinduet står en figur og kikker inn på oss. Er det han som ser på oss, eller vi som ser på ham?

Figuren er lagd av kunstnerduoen Elmgreen & Dragseth, og har fått tittelen «Synspunkter, del 2» (Points of View, Part II). Han kalles del 2 fordi en liknende mann som står ved inngangen til parken, og heter «Synspunkter, del 1». Mange kunstnere lager slike serier med arbeider, der mye er likt, men der det også finnes variasjoner.

Toalettet som kinosal

I underetasjen finnes også toalettene. Det uvanlige med dem er at de også fungerer som galleri! Inne i hvert avlukke viser ulike små filmer på veggen: Et blunkende øye, en sammensnurpet munn, og en munn som står på høykant og prater til oss.

Alle disse småfilmene er deler av videoinstallasjonen «Scat Skat Skatt» (2019), som er laget av kunstneren av Tony Oursler.

Strieskjorta som politisk ytring

De fleste av kunstverkene henger likevel oppe i hovedetasjen på «Twisten». Det er mange fotografier og malerier, men også noen skulpturer som står på gulvet.

Et sted henger to tepper av Ibrahim Mahama, lagd av materialet jutevev, som er en slags strie. Han bruker dette materialet som en kommentar til Europas fortid som kolonimakt, der fattigere land ble utnyttet økonomisk. Fortsatt fraktes matvarer fra den sørlige til den nordlige halvkule pakket inn i jutevev, og fortsatt betaler de rike landene ikke nok for arbeid og varer fra fattigere land.

For noen år siden så jeg Mahama pakke inn en hel gate i jutevev under Veneziabiennalen. Året etter pakket han inn en plass i Athen under biennalen Documenta.

Når størrelsen avgjør

Med flott utsikt over elven ligger en forstørret utgave  av en sammenleggbar lommekniv, signert Pedro Reyes. Når noe blir laget større eller mindre enn vanlig, legger vi merke til det på en annen måte. Kanskje var det nettopp dette kunstneren ville oppnå.

Hvordan kunstnerne hilser

Mange av bildene i «Twisten» er fine å se på, men det kan også finnes skjulte betydninger som bare kunstneren kjenner til. Et eksempel er maleriet «Grisebukta» (Bay of Pigs, 2004) av Dexter Dalwood, som i  tillegg til å være fargerikt og fint også inneholder også referanser til politikk og kunsthistorie.

I teksten på veggen kan vi lese at det handler om kubansk historie (Grisebukta er et sted ved Kuba), men også om kubistmaleren Picassos radbrekking av Manets berømte impresjonistiske maleri «Lunsj i det grønne». (Les mer om dette her.)

Kunstnere legger ofte inn en hilsen til hverandre i arbeidene sine ved å «sitere» andre kunstverk på denne måten. Dette kan de gjøre både for å hylle hverandre, og for å kritisere hverandre.

Fra roterom til tegning

Mange som har besøkt det gamle Samtidskunstmuseet i Oslo kjenner navnet Ilya Kabakov. I dette museet, som nå er stengt, fantes et slags roterom proppfullt av ulike arkivskuffer og gjenstander, så mye at det nesten var vanskelig å komme fram. I virkeligheten var dette ikke noe vanlig rom, men et kunstverk kalt «Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)». Neste år åpner et nytt stort Nasjonalmuseum i Oslo, og kanskje blir Kabakovs roterom å finne der.

Inntil videre vises et helt annet arbeid av ham på Kistefos Museum. Det er et lite maleri som først ser ut som et hvitt lerret med en smal bord langs kanten. Men når du går nærmere, viser det seg at borden består av små mennesker som vandrer langs kanten, med en sekk på ryggen.

Maleriet har den lange tittelen «Charles Rosenthal, They are walking along the edge 1918» og er fra 1999. Charles Rosenthal er en av Ilya Kabakovs identiteter eller alter egoer – mange kunstnere liker å gi seg selv alternative navn og personligheter, så de lettere kan leke at de er noe annet enn seg selv.

Flyktninger bak gjerde

Ett av de sterkeste arbeidene på årets sommerutstilling er en stor kulltegning av syriske og irakiske flyktninger. De venter i kø under flyktningkrisen i 2015, og er stengt inne i en innhegning med gitter som kaster skygger over ansiktene og kroppene deres.

Tegningen er laget av Robert Longo, som har funnet motivet på et fotografi, men som mente at han kunne gjøre det sterkere ved å tegne av fotografiet på sin egen måte. Mange kunstnere idag bruker fotografier som utgangspunkt når de skal male og tegne. Men det betyr ikke at bildet blir helt likt det opprinnelige fotografiet likevel.

Dessverre kan tegningen ikke ses så tydelig på bildet nedenfor, på grunn av gjenskinn i glasset. Det er mulig å bruke mindre reflekterende glass når man rammer inn bilder, men disse er dyrere, og mange gallerier prøver å spare penger ved å bruke billigere glass. Men når man først har kjøpt et bilde til noen hundre tusen kroner, er det ikke merkelig å spare på glasset?

Legg merke til detaljene!

Når jeg går på utstilling er det ofte detaljer som fanger blikket mitt. Dette kan gi meg noe annet enn å se på hele kunstverk, og derfor vil jeg anbefale alle å se nærmere på hvert arbeid, og ikke nøye seg med å kaste et raskt blikk på det, for så å lese bildeteksten.

Klossene nedenfor lå på en trillebår sammen med noen treplanker og andre materialer, som til sammen utgjorde verket «Migration Rickshaw» (2013) av Theaster Gates. Det ser ut som om han har brukt rivningsmaterialer for å lage kunstverket, og vi kan fortsatt se at gamle tapet- og malingrester sitter igjen på ulike sider av klossene.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

En kjempes tegnestifter

Selv om utstillingen i «Twisten» er mangfoldig, er de store skulpturene ute i parken den største attraksjonen på Kistefos. De fleste av dem likner ikke på det mange forbinder med ordet «skulptur»: Det er veldig få mennesker hugget ut av stein, og desto flere store installasjoner som du kan oppleve ved å gå eller ikke inn i noe, eller speile deg i overflatene.

Claes Oldenburg er en svensk-amerikansk popkunstner som er kjent for å lage gigantversjoner av ganske små ting. Som i tilfellet med sveitserkniven inne i «Twisten», kan dette synliggjøre slike gjenstander for oss på en ny og uvant måte.

Et av mine favorittverk av ham er Oldenburgs gigantiske tegnstifter, som ser ut til å ramle nedover en bakke på Kistefos. Siden jeg besøkte stedet sist, hadde vegetasjonen begynt å ta over, slik at det nå så ut som om de hadde ligget der noe lenger, og ikke nettopp har blitt kastet utover av en rasende kjempe.

Hyggelig med selskap

Ved elven lenger oppe i parken står enda et verk av Ilya Kabakov, kalt «The Ball» (2017). Dette ser ut som en variasjon over den greske myten om Sisyfos, som var dømt til alltid å om og om igjen rulle en kule oppover en bakke, bare for å måtte se på at den rullet ned igjen.

Her ser det ut som om han har fått hjelp av to kamerater, for å hindre at den fortsetter å rulle ned. Kanskje har kunstneren ment at samhold gir styrke – eller kanskje tenkte han bare at det var hyggeligere å være tre.

Like nedenfor denne skulpturen står et S-formet speil nede i vannet, og speiler landskapet på en forvridd og merkelig måte. Det er laget av Anish Kapoor, som har satt opp liknende speil mange andre steder i verden. Ved å lage en gjenstand som plasseres i naturen, og samtidig viser fram omgivelsene, leker han seg med forholdet mellom natur og kultur.

Speilet til Kapoor ser du helt til venstre på bildet nedenfor. Helt til høyre på samme bildet kan du også få et glimt av «Twisten» igjen, der den svever nærmest vektløst over elven.

Utstillingen «Come Out!» kan oppleves i galleriet «Twisten» på Kistefos fra 24. mai til 11. oktober 2020. Den består av et større utvalg verk fra Christen Sveaas’ private kunstsamling.

Billetter til både Skulpturparken og utstillingene kjøpes ved inngangen. Mer informasjon finner du her.

Og her kan du lese mer om kunstnerne i Skulpturparken.

Nedenfor en liten video om byggingen av Twisten, ved en av arkitektene.