– Kjernen er praksis, ikke produkt

Ragnhild Aamås’ anmeldelse av vår publikasjon, Tenthaus Toolkit, Nasjonalmuseets Verktøykassa og Pablo Helgueras Education for Socially Engaged Art gir et godt innblikk i selve posisjonen til såkalt sosialt engasjert kunst i en norsk kontekst. Likevel fører dette til at leseren får bekreftet en utdatert og litt kjedelig lesning av problematikken som vi prøver å belyse.

Dette er særlig innlysende i to momenter. Det første er anmelderens savn av det kunstfaglige vinklingen. Det andre er den implisitte forankringen i modernismens idé om det autonome kunstverket som noe som besudles om det leses som nyttig.

Les den opprinnelige anmeldelsen her: Hva skal vi med håndbøker i kunstformidling?

Nasjonalmuseet har også kommet med et tilsvar til anmeldelsen. Les tilsvaret: – Vi trenger et mer nyansert fagfelt innen formidling

Undersøker kunstnerens rolle i samfunnet

Fundamentet i vårt kollektive arbeid er en undersøkelse av kunstnerens rolle i samfunnet generelt og i skolesammenheng spesielt. Aamås’ søken etter det kunstfaglige forflater, slik vi ser det, diskusjonen om kunstnerens og museets skiftende rolle i samfunnet. Spørsmålet vi stiller er: hva gjør kunstneren? Vi mener at vi har vist det i boken gjennom fire velvalgte kunstprosjekter i skolen som handler om posisjoneringspraksis i forhold til kunst og samfunn. Hva er vel det, om ikke kunstfaglig?

I Tenthaus Toolkit går vi ikke nærmere inn på det kunstfaglige som begrep nettopp fordi vi mener at det er bundet til den enkelte kunstnerens praksis – og i dette tilfelle vårt kollektive praksis. Det ville vært mot sin hensikt å skape en preskriptiv verktøykasse med budskap om at de som gjør som oss får et vellykket kunstprosjekt. Toolkit skal gi mottageren redskaper til å kunne jobbe videre med kunstnere i skolen. Boken er ment å presentere problemstillinger tilknyttet dette arbeidet, ikke å tilby lettvinte løsninger.

Komplekse kunstpraksiser krever tverrfaglige innfallsvinkler

Videre i anmeldelsen stiller skribenten seg kritisk til Pablo Helgueras begrepslån fra andre fagfelt i boken Education for Socially Engaged Art. Helgueras begrepsbruk er forankret i et tverrfaglig forskningsperspektiv nettopp fordi han jobber i skjæringsfeltet kunst og samfunn. Tverrfaglighet brukes som et pragmatisk verktøy for å gå inn i en problemstilling som ikke kan løses kun med en rent kunstfaglig innfallsvinkel. Sett slik virker Aamås kritikk i overkant streng og proteksjonistisk overfor kunstpraksis utenfor gallerirommets normer.

Aamås kritikk bekrefter ikke bare at det er problematisk å artikulere slike tverrfaglige prosjekter innenfor kunstfeltets språk. Den illustrerer også hvordan kunstfeltet gjerne bruker manglene i sitt eget kunstfaglige språk til å avskrive slike prosjekter. Kunstnerens tradisjonelle språk er begrenset til teknikk, farge, form, komposisjon, mens annen «intellektualisering» av kunstnerens praksis er overlatt til andre kunstfaglige disipliner. Men når kunstnerisk praksis er bunnet i prosess eller relasjonelle utviklinger, fører dette til en kompleks praksis som ikke kan reduseres til å omfattes av tradisjonelle kunstfaglige betegnelser. Hva gjør kunstneren i utførelsen av sin praksis og metodene og hvordan skal de dokumenteres?

Her peker skribenten også på et stort savn etter resultater fra kunstfaglig forskning generelt. Dette er ikke noe som Toolkit står alene om. Opprettelsen av stipendiatprogrammer i Norge og internasjonalt har prøvd å sette kunstnerens stemme på dagsorden. Det er bare fint at dette får mer fokus, mener vi.

Fokus på praksis – ikke produkt

Når vi ser på det andre momentet – kunstens autonomi og nytteverdi – er det Aamås selv som opplever problemstillingen fra en utdatert lesning av kunstverkets riktige plass i samfunnet. Kunstneren har for lengst trådt ut av det kompromissløse rommet som en «whitecube» eller museet representerer. Fra vår synsvinkel er det kunstpraksis som er kjernen i forståelsen av kunstens autonomi, ikke selve produktet.

Når kunstneren er autonom, er også kunstproduktet autonomt. At resultatet tolkes videre av andre kan ikke kunstneren kontrollere. Kunstneren er vant til å miste definisjonsmakten over eget verk, og har lenge akseptert at den blir overlatt til fagfeller, kritikere og kunstfagets teori eller historie. Men vi mener kunstfagenes plass i samfunnet debatteres best i et språk som maktapparatet – politikere og utdanningsmyndighetene – forstår. Uten det blir vi stående i et ekkokammer. Denne strategien trengs, for kunstfagene taper undervisningsplass til håndverks- og designfagene. Uten grunnforståelse for kunstfaget er vår profesjon truet, og kunsten blir begrenset til et enkelt fritidstilbud som igjen er sterkt påvirket av sosioøkonomiske faktorer.

Livet utenfor atelieret

Aamås har likevel ubestridelig rett. Kunstnerens autonomi er truet når kunstens verdi reduseres til kun nytteverdi. Det at hun problematiserer vår og kunstnerens manglende artikuleringsevner i sin lesning av Toolkit, understreker farene profesjonsutøvere står overfor når de møter verden utenfor sitt private atelier. Men sosialt engasjert praksis har lenge blitt utøvd og belyst gjennom tverrfaglige tilnærminger. Er det overhodet mulig å begrepsliggjøre en slik praksis løsrevet fra alt annet enn det kunstfaglige?

I dag er det kritisk at kunstens egenverdi ikke ses som truet av dialog mellom flere fagfelt, men at den dialogen fungerer som som startgrop for en diskusjon som vil styrke kunstens plass i flere arenaer. Sosialt engasjert praksis har tidligere blitt betegnet som snill, politisk korrekt og lite radikal, men for oss det er innlysende at det fortsatt trengs som en utviklingsrom for forståelse av kunstpraksis.