Kraften i Tom Dooley

Som produsent av konserter for skolebarn har jeg besøkt bokstavelig talt hundrevis av konserter i løpet av de siste tolv årene. Den mest minneverdige skolekonserten jeg noensinne har vært til stede på, er sannsynligvis en som ble holdt i Numedal.

Konsertprogrammet lød på «old-time» amerikansk folkemusikk. Old-time er en musikalsk tradisjon basert på de engelske, skotske og irske balladene som kom over havet med de innvandrerne som slo seg ned i fjelltraktene langs østkysten av USA, kalt Appalachene. Vi kjenner denne musikken i dag som forløperen til bluegrass og country-musikk.

Programmet benyttet to amerikanske musikere som var bosatt i Norge: Bill Booth og Jeffery Wasserman. Fra Connecticut hadde man i tillegg hentet over Jeff Davis, en av de mest kunnskapsrike utøverne av «old-time», og en ekspert i å kommunisere med skoleelever.

På en av skolene langs turneen spilte musikerne for et usedvanlig mottakelig publikum. Det viste seg at på denne skolen hadde lærerne planlagt konserten som en metode for å binde sammen skolens undervisning om alt som hadde med USA å gjøre. De underviste i amerikansk skrivemåte i engelsktimene, amerikansk historie i samfunnsfagtimene og blues og folkemusikk i sangtimene, i tillegg til at elevene lærte om det amerikanske politiske systemet og hendelser i tiden. Selv om ingen av elevene hadde forberedt seg direkte til konserten, hadde de likevel utviklet en rekke kulturelle referanser til Amerika i løpet av de foregående ukene, og følte en naturlig tilhørighet til musikken. Etter konserten ble mange av elevene igjen for å snakke med musikerne og ta en kikk på de mange autentiske folkeinstrumentene de hadde med seg. En av elevene var spesielt opptatt av banjoen til Jeff Davis.

Jeffs banjo var et vakkert, håndlaget og gammelt instrument. Den var ikke stemt i det høye registeret vi forbinder med bluegrass, men mye dypere, og den var uten bånd på halsen og bunn i kassen, og hadde dermed mer til felles med sine forløpere fra Vest-Afrika enn med de mer kjente, moderne banjoene som brukes innenfor bluegrass. Jeff kunne fortelle at en gammel småbruker fra Nord-Carolina hadde bygget denne banjoen av kirsebærtre, et gammelt ovnsrør og skinnet av et murmeldyr. Jeff var vennlig nok til å la eleven prøve banjoen, og gutten begynte å klimpre melodien «Tom Dooley».

Jeff var overrasket over at en norsk skolegutt kjente en amerikansk folkesang, men gutten svarte at «Tom Dooley» var med i de fleste sangbøker som brukes i norske skoler. Dermed er vi ved poenget med denne historien:

Jeff fortalte gutten at «Tom Dooley» var en av de første slagerne i folkemusikkbølgen tidlig på sekstitallet, i en innspilling med The Kingston Trio. Sangen er basert på den sanne historien om Tom Dula, som ble anklaget for å ha drept sin forlovede, Laura Foster, og ble hengt for denne forbrytelsen. The Kingston Trio hadde lært sangen fra en av Jeffs naboer, Frank Warner, en dyktig forsker og samler av amerikansk folkemusikk.

Frank Warner hadde lært «Tom Dooley», eller «Tom Dula» som sangen kalles i Appalachene, av en gammel banjospiller ved navn Frank Proffitt. Frank Proffitt hadde i sin tur lært den av sin tante Nancy Prather, som hadde lært den av sin mor Edy Adeline Proffitt, som faktisk hadde kjent begge hovedpersonene i sangen: Tom Dula og Laura Foster.

Davis avsluttet historien sin med ordene: «…og Frank Proffitt var den samme småbrukeren fra Nord-Carolina som bygde den banjoen du nå holder i hånden. Derfor synes jeg det er spesielt artig at den første sangen du prøvde å spille på den nettopp er «Tom Dooley».» Davis fremførte deretter «Tom Dula» i Frank Proffitts opprinnelige versjon.

Gutten ble umiddelbart slått med full tyngde av kombinasjonen av historie, musikk, tilfeldigheter og skjebne. Det var et vakkert øyeblikk, fylt av erkjennelsen av at folkemusikk kommer fra et sted, og at den overleveres fra generasjon til generasjon fordi den fyller et behov. Den overlever fordi den er viktig. Den lever sitt eget liv, og krysser hav og grenser. På veien berører den mennesker og bringer dem nærmere hverandre.

Her kan du se en video av Jeff Davis som synger Tom Dooley i originalversjon.

Les også:

Ein gymsal blir aldri eit konserthus

Stjerneopplevelser – også i gymsalen

Skulen og produsentane må møtast