Kronikk: En ny leselyststrategi for en bedre lesekultur

Gjennomsnittstall og anekdoter

Lesing blant barn og ungdom er et tema som engasjerer mange. Det er bra! Vi trenger gode diskusjoner om hvordan vi kan forbedre leseferdigheter og motivere barn og ungdom til å lese litteratur, og vi trenger et tett samarbeid mellom ulike aktører for å bygge en sterk lesekultur.

Vi har allerede mye forskning, og mange gode leseforskere på universiteter, høyskoler og institutt som vi kan inkludere i utviklinga av en ny leselyststrategi. Vi har god dokumentasjon på hvilken verdi høytlesing kan ha, og vi har oversikt over lesekompetanse gjennom nasjonale prøver og internasjonale undersøkelser. Vi vet mer og mer om hvordan skjermbruk påvirker konsentrasjonsevnen vår, og hvordan papirboka ser ut til å ha klare fordeler når vi skal lese langsomt og fordype oss i tekst og illustrasjoner. Vi kan også en del om hvilke effekter litteraturen kan ha på følelsesregisteret, den personlige betydninga og hvordan den kan bidra til læring, refleksjoner og språkutvikling.

Vi mangler imidlertid god nok forskning på barn og ungdoms lesevaner, slik som for eksempel den danske undersøkelsen «Børn og unges læsning». Den offentlige samtalen her hjemme om lesing og litteratur er i for stor grad preget av gjennomsnittstall og anekdoter.

Tall og tabeller

Vi sier at lesinga går ned, viser til antall minutter vi i snitt leser og antall bøker vi i snitt kjøper og leser. Vi gjør lesing blant barn og ungdom til en konkurranse mellom kjønnene om hvem som leser mest, best og fortest. Vi måler og kartlegger og har rigga et system der mestringsfølelsen hos mange uteblir fordi de ikke innfrir standarden.

Når vi vet at litteraturen i seg selv kan åpne opp og gi flere perspektiver, er det pussig at vi som jobber på feltet snevrer inn samtalene og snakker om lesing og litteratur med utgangspunkt i tall og tabeller og mindre om opplevelsene og tankene. Statistikk kan være nyttig kunnskap, men gir oss ikke alene hele bildet. Vi mister noe på veien hvis vi ikke utvider samtalene og skaffer oss mer kvalitativ innsikt i barn og ungdoms litteraturlesing. En framtidig lesepolitikk bygd utelukkende på gjennomsnittstall og enkelthistorier vil stå i fare for å skape en overflatisk lesekultur.

Leselyst oppstår

I en oversikt over internasjonal forskningslitteratur, viser Henriette Romme Lund og Anna Karlskov Skyggebjerg hvordan vi vektlegger måling av tid når vi undersøker leselystbegrepet blant barn og ungdom: «Det er en markant tendens til, at læselyst er noget, der måles ved hjælp af spørgeskemaundersøgelser, der er tilpasset forskningsfeltet og aldersgruppen. Læselyst er forbundet til tid og hyppighed – altså hvor længe og hvor ofte børn læser, og omtales som noget, der er i fald.» Forskningen er også basert på en bekymring for «læselystens lave niveau og behov for dens styrkelse med henblik på udvikling af læsekompetence.»

En ny leselyststrategi bør inneholde gode og konkrete tiltak, men vi kan også benytte muligheten til å se på leselyst som noe annet enn tid og hyppighet, og finne ut mer om hva som gjør at barn og ungdom oppnår leselyst. Slik kan vi få til bedre diskusjoner og sikre mer presise tiltak. I dette arbeidet er skolen og skolebibliotek viktige arenaer, og derfor er det oppløftende at regjeringen er tydelig på at både kultur- og kunnskapsdepartementet er sentrale i strategiarbeidet.

Lesekompetanse, innstilling og riktig bok

De siste ukene har lesing i skolen blitt diskutert i Stavanger Aftenblad etter at nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre kritiserte norskfaget for å være for opptatt av metaforer, virkemidler og forfatterens budskap på bekostning av lystlesing. I forlengelsen av Myhres innlegg, skriver førsteamanuensis ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking ved Universitetet i Stavanger, Monica Gundersen Mitchell, at vi bør utvide måten vi snakker om leselyst på. Det viktigste er ifølge henne det «gode møtet med boka som akkurat har oppstått og framtidige gode, engasjerande møter med litteratur og tekstar.»

Mitchell viser til Danmark, hvor man har en mer nyansert inngang til begrepet. Leselyst er ikke en tilstand. Det er ikke noe du enten har eller ikke har, men noe du oppnår i ulik grad. I en artikkel fra Nationalt Videncenter for Læsning skriver nevnte Lund om leselyst som en syklisk prosess mellom lesekompetanse (at leseren kan vurdere sitt eget lesenivå), en positiv innstilling (at leseren har en forventning om å få en god leseopplevelse), og riktig valg av bok (at leseren finner den boka som fanger oppmerksomheten og holder på den). Dette er tre viktige forutsetninger for at leselyst skal oppstå, og leselyst er altså noe mer enn bare situasjonen man er i når man leser.

Hva er litteraturens styrke?

For oss formidlere er disse forutsetningene viktige. Vi kan bidra til at leserne finner riktig bok ut fra sitt lesenivå, men også tilpasse bokutvalg til lesernes progresjon. Vi kan sørge for et bredt utvalg i sjanger og format slik at leserne kan oppdage litteratur de liker, men også gis muligheten til å oppdage noe nytt. Vi kan utvikle lesende fellesskap der leserne får gode opplevelser uavhengig av nivå og smak, og en arena for medvirkning, meninger og litterære samtaler.

En ny leselyststrategi kan se nærmere på hvordan forutsetningene er til stede i skolen, på bibliotekene og hjemme. Hvilke suksesskriterier har vi for å utvikle lesekompetansen og gjøre leserne i stand til å vurdere sitt eget lesenivå? Hvordan kan vi bidra til å skape en positiv innstilling til å lese litteratur og for at leseopplevelsene gjør at man vil lese mer? Hva er litteraturens styrke sammenlignet med andre medier, og hvordan kan vi sørge for at litteratur når leserne i ulike format og på ulike plattformer?

Lære av hverandre

Det er mye interessant i Myhres innlegg, særlig det med skolens unike posisjon og at litteraturlesinga må være friere. Samtidig er det også lett å kritisere lærere og skolen for at barn ikke oppnår leselyst. Mange norsklærere kjenner nok på et dilemma mellom å skulle gi elevene tid og mulighet til å fordype seg i lesinga, samtidig som de skal gjennom ulike kompetansemål i læreplanen. Lærerne må balansere mellom å lære elevene de tekniske ferdighetene i lesing, men også å reflektere og uttrykke sine meninger om det de leser – muntlig og skriftlig.

Lærerne skal også forholde seg til en gruppe med ulik bakgrunn og med ulike forutsetninger og interesse for litteratur. Det hviler et stort ansvar på dem for å få dette til. Det er derfor de har strategier for hvordan de skal klare å lære elevene å lese selve teksten, men også mellom linjene. Og det er derfor de trenger gode skolebibliotek.

Forfattere som skriver og illustrerer bøkene, og vi som formidler dem, har ikke det samme ansvaret. Vi kan insistere mer på lystlesinga og underholdningsverdien framfor å veilede barna til å diskutere virkemidler og underliggende meninger. Samtidig er vi mange som applauderer lærerne for faktisk å ta litteraturen på alvor, se den i en større sammenheng og utdanne selvstendige lesere.

En ny leselyststrategi kan etablere en bedre delingskultur for å se på hvordan leseferdigheter og litteraturglede kan forenes bedre. Hva kan vi for eksempel lære av lærerne og de lære av oss som er fri fra målstyring og kompetansemål? Kanskje vi skal gå bak tallene og undersøke nærmere hva lærerne ser skjer med elevenes engasjement for lesing, hva forfatterne ser skjer med litteraturen og samtalene i møte med målgruppa, hva formidlere ser i sitt formidlingsarbeid og foreldre ser hjemme som ikke statistikken kan fortelle oss. Litteraturen virker på ulike områder, og leserne har forskjellig motivasjon for å lese. Mer kunnskap og et tettere samarbeid på tvers av sektorer vil kunne bidra til å utvikle gode strategier og tiltak.

Engasjerte lesere

En ny leselyststrategi må også være en strategi for leserne. Samtidig som vi legger til rette for at flere skal bli gode lesere og oppdage litteraturen, bør vi også vie mer oppmerksomhet til den andre gruppa i gjennomsnittstallene og de andre hovedpersonene i anekdotene. Vi kan ikke ta leserne vi allerede har for gitt. Vi må heller undersøke hva de kan lære oss om hvordan vi kan videreutvikle deres leseinteresse og samtidig utvikle tiltak som kan motivere flere til å bli lesere. Kan det som gjorde dem til lesere også fungere på andre? Kan det som gjør at de fortsatt leser også inspirere andre til å lese mer?

Den danske forskeren Kristiane Hauer har i sin doktorgrad sett nærmere på lesning og fordypelse blant jenter i skolen og på fritida. For Hauer er det viktig å gi plass til unge som allerede leser, ta dem på alvor og støtte dem slik at de fortsetter lesinga gjennom ungdomstida og inn i voksenlivet. Å vite mer om hvorfor noen leser, mener hun kan bidra til å forstå unge som ikke leser på fritida og hvilken rolle skolen kan spille. Kan lignende kunnskap om gutteleserne gi oss innblikk i eventuelle likheter og forskjeller i hvordan de finner vei inn i litteraturen, hvordan de utvikler en leseidentitet, motiveres til å lese og blir behandlet som lesere?

Upris-metoden

Foreningen !les er mye i kontakt med lærere gjennom ulike tiltak i skolen. Vi opplever at det er en vilje hos mange lærere til å la litteraturen få mer spillerom i elevenes leseutvikling. En av grunnene til at vi samarbeider så godt med skolen, er at vi bidrar til at lærerne kan bruke litteraturen aktivt i møte med elevene. Vi legger til rette for at lærerne kan kombinere de overordna kravene med den entusiasmen de har for å gjøre elevene nysgjerrige på litteratur. Vår erfaring er at når elevene har bøker tilgjengelig, får tid og rom til å lese og gis mulighet til å mene noe om opplevelsene i et fellesskap, så skjer det noe med oppfatninga av hva litteratur og leseglede kan være.

Uprisen – årets ungdomsbok er et godt eksempel på hvordan dybdelesing, kritisk lesing, medvirkning og litterære samtaler kan etableres i et fellesprosjekt blant ungdom dersom det skapes gode rammer for det. En kvalitativ undersøkelse av hva som oppstår i disse møtene mellom leserne og litteraturen når leserne gis eierskap og ansvar, kan kanskje gi oss nyttige svar på hvordan ungdom kan bli motivert til å lese og mene noe om litteraturen som skrives for dem. Hvordan klarer for eksempel Upris-metoden å legge til rette for at alle deltar på egne premisser? Denne måten å tilrettelegge på inspirerer noen til å lese en bok for første gang, andre til endelig å bli hekta på bøker (igjen), og de sterke leserne til å skinne og fremstå som motivatorer for de andre elevene. Hva skjer med miljøet og samtalene mellom elevene etter hvert som lesekulturen i klassen blir bedre? Her ligger det et potensial for en ny leselyststrategi til å undersøke hvilken kunnskap vi kan få når lesinga og de litterære samtalene foregår i et felleskap.

Innlegget fortsetter etter bildet og annonsene. 

Samlet innsats

Det tar tid å utvikle en lesekultur, og det vil kreve andre innganger enn å måle hvor mye tid vi bruker på lesing og hvor ofte vi leser. Aktører på lese- og litteraturfeltet besitter mye kompetanse og erfaring som en ny leselyststrategi kan bygge videre på. Samtidig må den ha visjoner og være en samlende strategi.

I en artikkel om barns leselyst i Danmark de siste 20 årene, konkluderer Gitte Balling og Lisbet Vestergaard med et ønske om en mer samlet innsats, og en mer helhetlig og langvarig strategi med konkrete mål og suksesskriterier. Forfatterne er tydelige på at det er behov for en mer nyansert måte å snakke om unges lesing på, og understreker samtidig viktigheten av å vektlegge glede, motivasjon, engasjement og utvikling av leseinteresse når målet er at flere «børn og unge på tværs af baggrund skal opleve, at de bliver en del af en læsekultur.» Videre peker de på strukturene som vi legger til grunn for å jobbe med leselyst og samspillet mellom nasjonale og lokale tiltak. En utfordring er hvordan samarbeid mellom ulike aktører på ulike nivåer på den ene siden kan bidra til å oppnå målsettinger, men samtidig føre til en splittet satsing som gjør det vanskelig å få til nettopp en sterk og samlet innsats på feltet.

Dette kan vi ta lærdom av når vi skal i gang med en ny leselyststrategi som forhåpentligvis blir langsiktig og vil gi oss mer oppdatert kunnskap om målgruppene og hvordan tiltak fungerer. Det er ikke bare gjennom måling at vi når målsettingene om å utvikle lesekompetanse og gode leseopplevelser hos barn og ungdom. Kanskje oppnår vi noe mer hvis vi bruker tid på å la barna øve seg på å lese og undre seg over det de leser, enn å ta tida når de leser og telle antall leste bøker?