Kunstformidling på barnas premisser?

– Jeg er grunnleggende skeptisk til tankegangen bak kunstformidling til barn. Har barna bedt om det, eller er det noe vi voksne tror de trenger? spør Bjørn Tordsson, førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark.

Aftenposten brakte tidligere i sommer debatten om «det organiserte vanvidd,» som Tordsson har kalt de voksnes gjennomorganisering av barnas fritid som han mener truer med å overta for den frie lekens plass i oppveksten. Basert på omfattende skandinavisk og engelskspråklig forskning om barn, unge og natur, viser Tordsson til hvordan neste generasjon i økende grad blir frarøvet muligheten til å bruke potensialet i egen spontanitet og kreativitet. I sin forskning med fagbakgrunnen pedagogikk og historisk sosiologi, gjør Tordsson rede for hvordan barna er fanget i et institusjonalisert triangel mellom skole, hjem og organiserte fritidsaktiviteter, styrt og tilrettelagt av de voksne. Forskeren mener at også kunstlivets satsing på formidling til målgruppen kan bidra til å forsterke denne tendensen.

– Når vi tror at vi må gjøre slike krumspring for å aktivisere dem, baserer det seg gjerne på en forestilling om at de ikke kompetente nok til å finne på ting selv, sier forskeren, og fortsetter:

– Det er ingen som er så kreative som barn i kraft av sin natur, men for å kunne bruke egen kreativitet må de få tid og anledning til det. Dersom det blir for mye aktivisering blir det i seg selv en passivisering ved at vi tar ifra dem muligheten til å kunne finne på noe selv. Det er klart barn kan ha utbytte av å oppleve kunst og det å forme ting som man gjerne gjør i verksteder knyttet til utstillingene. Jeg har selv tatt med mine barn på kunstutstillinger som blant annet har utløst spennende samtaler. Men poenget er hva det gjør med dem at vi voksne stadig putter ting i hendene på dem og drar dem etter nesen inn i ulike aktiviteter? Det er høyst diskutabelt hvorvidt det er korrekt når vi sier at slik kunstformidling foregår på «barnas premisser».

Men kan ikke kunstformidling også forstås som et rom hvor voksne legger til rette for at barna kan utfolde nettopp egen kreativitet?

– Generelt tror jeg at man i for stor grad overstimulerer barna. For å si det litt brutalt så er det veldig vanskelig å hindre barns utvikling. Det skal veldig lite til for å stimulere dem, og derfor trenger de mindre aktivisering enn hva vi liker å tro. De trenger først og fremst tid og anledning til å kunne finne på ting selv. Da må vi ikke stadig bidra til en slags kunstig stimulering. Gjennom institusjonaliseringen av barnas fritid, får de altfor liten mulighet til å ha det litt kjedelig så de kan drive seg selv, og ikke alltid bli styrt av andre.

Hvorfor tar vi i stadig større grad drar barna med på verksteder i museene i helgene?

– Vi leter febrilt etter områder der våre barn har talenter, og konstruerer derfor stress for dem i veldig tidlig alder. Vi vil at de skal være flinke og gjøre seg gjeldende i konkurranse med andre. Dypest sett har vi også veldig dårlig samvittighet fordi vi ikke lenger har bruk for barna, og selv har forlenget barndommen til langt opp i 30-årene. Før var barna til gagn, men i dag vet vi ikke hva vi skal ta oss til med dem og de har ingen reell funksjon i samfunnet. Barn fryder seg over opplevelsen av å mestre noe som ikke bare er betydningsfullt for dem, men også for andre. La dem være med på å skrelle poteter, plante tomater og bygge båter. Det gir dem stor arbeidsglede, men også opplevelsen av samhold og det å være en del av et større fellesskap.

Finnes det noen formildende omstendigheter for voksenstyrt kunstformidling gjennom måten man inviterer barna inn i kunsten på?

– Det er verdifullt for barna på deres premisser dersom de selv er involvert i styringen og ikke kun gjør som de blir fortalt av pedagoger og de som tilrettelegger. Jeg har hørt om eksempler på kunstforeninger der barna sitter i styret, og hvor deres mening reelt sett blir hørt, sier Tordsson.

Også Ingunn Hagen, professor ved psykologisk institutt ved NTNU, legger vekt på viktigheten av barnas reelle mulighet til å påvirke rammene for kunstformidlingen. Hagen har forsket mye på medias rolle i barn og unges liv.

– At noe foregår på «barnas premisser» er et populært begrep som ofte handler om de voksnes ide om hva dette innebærer. Men hva vil en reell demokratisering av kunst overfor barn og unge eventuelt si? Utfordringen er hvordan andres kunstuttrykk kan stimulere barnas uttrykksbehov, og at de selv kan ha en påvirkning og være premissleverandør. De har mer enn nok voksenstyrte krav til seg selv fra skolen. Det er viktig at det er barnas opplevelse og engasjement det handler om, og at de ikke bare er mottakere av et intendert budskap fra kunstformidleren. Slik er det kan hende mer fornuftig at kunsten oppsøker barnas arenaer enn motsatt. Det er veldig lett å ta livet av barn og unges kreativitet. Det som liksom skal stimulere til kreativitet, kan fort få motsatt utfall fordi det er styrt ovenifra og ned og innebærer en frihet innenfor veldig begrensede rammer, sier Ingunn Hagen.