Hvor blir det av kunstsatsingen for de minste?

Mange trodde at Kulturtanken, med sin lange og solide portefølje av faglig kompetanse fra Rikskonsertene ville bringe barnehagebarna inn i varmen. Nå er det det motsatte som skjer. De utviklingsprosjektene som faktisk eksisterte, barnehagekonsertene og ForUNDRINGspakken, ekskluderes fra Kulturtanken. Begrunnelsen ligger i fortolkningen av det politiske mandatet for den nye DKS-etaten.

Seminaret Scenekunst for de minste – hvor går veien videre? ble arrangert i Bærum Kulturhus fredag 4. november. Siri Leonardsen, leder for Regionalt kompetansesenter for dans, var initiativtaker, og ledet seminaret i samarbeid med Seanse – senter for kunstproduksjon og Teater Fot som presenterte forestillingen SPURV (0-2 år). På seminaret ble flere spørsmål løftet fram på bakgrunn av en rekke faglige innlegg.

Egil Rundberget fra Rikskonsertene / Kulturtanken informerte om at ledelsen i Kulturtanken fortolker det nye politiske mandatet til ikke å omfatte kunst for de minste og det som i noen kommuner har blitt kalt «Den kulturelle barnehagesekken» (finansiert av DKS-midler). Rikskonsertenes tidligere satsninger på barnehagebarn gjennom barnehagekonsertordningen og ForUNDRINGspakken blir avviklet fra og med 2018 i forbindelse med omleggingen fra Rikskonsertene til den nye DKS-etaten Kulturtanken.

Det er derfor pr. i dag ingen sentral nasjonal etat eller institusjon som ivaretar barnehagebarnas behov og rett til profesjonell kunst og kultur. Det er opp til den enkelte kommune eventuelt å finne midler til slike tiltak, og det sier seg selv at dette lett kan bli tilfeldig og i verste fall nedprioritert. For oss som arbeider i barnehagefeltet og med kunst for små barn er dette et alvorlig tilbakeslag. Det gjelder også alle som arbeider i fylkene, ved kunstsenter, med forskning, og alle kunstnerne som arbeider for å gi barnehagebarna kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet.

Hva slags fremtidsrettet kulturpolitikk er dette? Er politikerne oppmerksomme på at barn fra 0-6 ikke får det de har rett og krav på, og at den positive utviklingen kjøres i revers? Hvordan skal vi unngå å «rykke tilbake til start»? Hva kan vi gjøre for å sette fokus på betydningen av kunst for de miste?

Erfaring og kompetanseutvikling

Seminarinnlegg med henvisning til både historikk, forskning og status for feltet ble presentert av undertegnede: Lise Hovik, Karstein Solli og Marit Ulvund. Kulturtanken var representert ved Ragnhild Bøhle som fortalte om Rikskonsertenes 3-årige satsing ForUNDRINGspakken for barnehagene, og Egil Rundberget som orienterte om omstillingsprosessen fra Rikskonsertene og DKS til den nye etaten Kulturtanken.

Innleggene dokumenterte at vi i Norge har utviklet en bred kunstnerisk praksis sammen med forskningsbasert kompetanse på kunstproduksjoner rettet mot de minste.

Det ble fremhevet at Norge er et foregangsland på dette feltet, og har gjort seg gjeldende internasjonalt både gjennom forestillinger og faglige seminarer.

Av kulturpolitiske satsninger kan nevnes Klangfugl (1999-2002) i regi av Norsk kulturråd og EU-prosjektet Glitterbird (2003-2006). Seanse – senter for kunstproduksjon i Volda har de seneste årene støttet og veiledet over 30 produksjoner innen alle kunstartene for barn under 6 år gjennom sine årlige kunstneropphold, og arrangert to Småkunstfestivaler (i samarbeid med Dansens Hus i 2012 og med Høstscena i Ålesund, 2015). Scesam – interaktive dramaturgier i scenekunst for barn (2012-15) har utforsket, støttet og veiledet produksjoner for barn fra 0-12 år.

Forskning på kunst for de aller minste inkluderer flere doktorgradsprosjekter både nasjonalt og internasjonalt. Det er forsket på kunstproduksjoner for og med hele aldersgruppen, fra nyfødte, babyer og barn opp til 6 år.

I innleggene ble det også vist til aktuell spedbarnsforskning som har virket direkte inn i de kunstneriske prosessene. Nevrologisk hjerneforskning viser blant annet at små barn er svært mottakelige, og utvikler seg gjennom varierte sanseinntrykk. Det er kroppen som lærer hjernen å tenke, og små barns sanseapparat responderer positivt på kunstneriske uttrykksformer som stemmebruk, bevegelse, mimikk, musikalske, visuelle og taktile stimuli.

Det ble også vist til det faktum at kunst for de minste allerede er et tverrkunstnerisk felt, der installasjoner og musikk ofte inngår i det kunstneriske uttrykket.

Hvem har ansvar?

Gjennom de ulike satsingene og forskningsprosjektene er det utviklet forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet. Det faglige nivået på diskursen er høy, som følge av at feltet forholder seg til forskningsbasert kunnskap, noe som blant annet inkluderer kunstteoretiske refleksjoner omkring forholdet mellom verkets estetiske kvaliteter og relasjonen til et ofte aktivt og deltakende publikum. Det er utviklet forskjellige modeller for kommunikasjon, og det finnes solid, erfaringsbasert kunnskap om veiledning og mentorvirksomhet knyttet til kunstproduksjoner for denne målgruppa.

Sentrale spørsmål på seminaret var blant annet:

• Hvordan kan vi foredle den gode kunstfaglige kompetansen og forskingen som eksisterer, og hvor går veien videre?
• Kan bevilgende myndigheter som Norsk Kulturråd og Kulturtanken ansvarliggjøres til videre produksjon rettet mot målgruppen?
• Hvem har ansvar for å tilby visningsmuligheter slik at forestillingene kan turnere og inviteres til kulturhus og barnehager?
• Og ikke minst, hvordan kan flere barn kan få gleden av de allerede eksisterende produksjonene?

De aller fleste barn går i barnehage, og det kulturelle mangfoldet er stort. Kunst og kulturtilbudet i barnehagen bør styrkes fordi effekten av slike tilbud sannsynligvis har enda større virkning på småbarna enn i grunnskole og videregående skole. I barnehagen finnes det rom for å bruke de profesjonelle kunstmøtene til videre pedagogisk arbeid, noe det sjelden er rom for i skolens timeplan. I barnehagen er det mulig å la barna få utvikle og bearbeide de inntrykkene som kommer gjennom en levende kunstopplevelse.

Seanse tok til orde for at vi som brenner for feltet må samle troppene og lage et Nettverk for Småkunst. Dette fikk bred støtte, og seminaret konkluderte med at vi må arbeide sammen for at all den verdifulle kompetanse som er utviklet blir tatt vare på og videreutviklet også på et nasjonalt plan. Videre må vi arbeide for at både Kunnskapsdepartementet og Kulturrådet er seg sitt ansvar bevisst også når det gjelder denne aldersgruppen. Det kreves helhetlig tenkning og våken handling for å prioritere midler, videreutvikle den kunstneriske kompetansen og løfte fram behovet for en ny kulturpolitisk satsning på kunst for de minste.