KuToppen er historiefortelling etter pytt-i-panne-metoden

Noe veldig snålt foregår på KuToppen.

Og da tenker jeg ikke bare på at rockeoksen Mosks epler tilsynelatende forsvinner rett foran øynene på ham, eller på at en trøndersk sau har fått et lam med Molde-dialekt (sistnevnte er vel bare siste ledd i en lang tradisjon med dialektforvirrede familier i norsk film og tv).

Nei, jeg tenker i all hovedsak på at denne barnefilmen for de aller minste, basert på en attraksjon i Dyreparken i Kristiansand, i det hele tatt klarer å fortelle en historie som går sånn tålelig opp, til tross for at den virker å være bortimot vilkårlig sammensatt av flere urelaterte elementer enn Frankensteins monster, og har et høyst bakoverlent forhold til dramatiske grunnpilarer som karaktermotivasjon, kausalitet og tematisk koherens.

Det er litt som om man skulle bli sendt med rulleskøyter og bind for øynene gjennom en porselensbutikk, og likevel komme seg gjennom hele utstillingen uten å knuse mer enn et par Omaggio-vaser.

Men jeg foregriper.

Bykalv

KuToppen er egentlig historien om den lille bykalven Klara (Henriette Faye-Shjøll), som bor i en litt udefinert storby full av antropomorfe skapninger fra hele dyreriket (blant annet et par sebraer gestaltet av Unge Ferrari og Arif, som også har laget en sløy låt for kidsa).

Klara drømmer om å bli en stjerne, og har fått det for seg at veien ditt er gjennom talentshow. Enn så lenge er det å bli noen viktigere for henne enn hva man skal bli, men gjennom historien utkrystalliseres hennes indre hovedmål: Å finne sitt talent. Eller, sin purpose, om du vil. Sånn i tilfelle dette ikke skulle være nok, må hun i blant sjonglere et par andre wants og needs også, når handlingen finner det opportunt.

Etter nok et talentshow-avslag kommer Klara skuffet tilbake til morens milkshake-bar (filmen går heldigvis ikke i detalj om hva slags melk de bruker). «Men vi kan ikke bli stjerner, vi er bare kyr», trøster moren forsøksvis, og en kime til et bryte-ut-av-trange-handlingsrom-historie er sådd, uten at den egentlig følges opp videre. Klara blir nemlig møtt av et brev fra faren Mosk (Fridtjov Såheim), som tydeligvis forlot kone og datter for å leve livet som rockestjerne. Mosk trenger hjelp på gården sin på KuToppen, og vips, så forlater vi storbyen for mer rurale omgivelser, fordi Klara vil både hjelpe faren og bli en stjerne som ham, eller noe sånt.

Flatulent fugleskremsel

Klara finner raskt ut at alt ikke er som det skal med faren. Ikke bare har han skrytt på seg stjernestatus, han har tilsynelatende mistet forstanden, og baler usammenhengende om en «bølle» som stjeler alle eplene hans. Ingen av de andre i lokalsamfunnet tror ham, ikke den hjelpsomme (og muligens seksuelt frustrerte) hønen Chickolina (Marit A. Andreassen), eller sauefamilien på nabogården. Det legges her ut linjer som virker å skulle ta for seg mentale lidelser, men på samme tid må Klara bake 100 kaker for at ikke gården skal falle i hendene på en segwaykjørende, blåkledd purke (som vel bør trigge en indignert Resett-sak om nøyaktig 3-2-1…), mens det lusker rundt på gården et psykotisk, ganske skummelt, og – av en eller annen grunn – fryktelig flatulent fugleskremsel gitt demonisk liv takket være et lynnedslag, samtidig som lokalsamfunnet støter ut den eksentriske Mosk, men på en koselig måte, må vite, dette er tross alt en barnefilm. På toppen av dette skal Klara lappe sammen relasjonen med faren sin igjen, og bygge en ny en med den engstelige nabosauen gaute (Mats Eldøen). Jo, og Mosk gis på et tidspunkt elektrosjokkterapi via et traktorbatteri.

Det er i det hele tatt mye som slåss om plassen i løpet av de 62 minuttene filmen varer, og resultatet er at ganske lite egentlig får pusterom til å sette seg og gi ordentlig inntrykk. Sånn sett vil kanskje scener som elektrosjokkterapi-sekvensen ikke rekke å traumatisere smårollingene så mye. Det mest skremmende med den i er grunn dens tilforlatelighet.

Pytt-i-panne

De kreative valgene i KuToppen oppmuntrer altså til kraftig hodekløe, og da er det dessverre nærliggende å begynne å spekulere i andre motiver bak dem. En mulig forklaring på filmens pytt-i-panne-tilnærming til historiefortelling er at hele dens eksistensgrunnlag synes å være motivert av markeds- og promoteringshensyn, og ikke kunstneriske. Og da er det jo gjerne en del satte premisser som blir med på lasset fra starten av.

KuToppen er som nevnt en attraksjon fra Dyreparken, og ut fra hva jeg forstår består den av koselige klappe-på-dyr-innhegninger ispedd litt traktorkjøring, og ikke minst en utescene der skuespillere med kumule og horn synger låtene sine. Filmkonseptet bærer ikke preg av så altfor mange timer med idédrodling. Vi snakker tross alt om kreatører som trengte navn på en populærkulturell ku og gikk for Klara, omtrent det eneste navnet du bør holde deg unna hvis du skal konseptuere en antropomorf kvige.

Universet, rollefigurene og låtmaterialet filmskaperne har måttet forholde seg til synes ikke å ha mer enn det absolutte minimum av sammenheng med hverandre. Det mest sammenlignbare her er kanskje såkalte jukebox-musikaler, altså musikkteater der låtene til kjente band skal bindes sammen til en helhetlig, forsøksvis dramatisk historie, ex post facto. Resultatet er ofte musikalsk tilfredsstillende, men dramaturgisk åndenødfremkallende. KuToppen er sånn sett dyreparkattraksjonsversjonen av ABBAs Mamma Mia!, Queens We Will Rock You, eller Green Days American Idiot. Eller – for eventuelle musikalaverse lesere der ute – som filmversjonen av videospillet Street Fighter, der absolutt alle spillbare slåsskjemper skulle presses inn i samme historie, og vi fikk en fabelaktig røre om to kung fu-kompiser som skal svindle en spansk våpenselger samtidig som FN-soldater under ledelse av Jean-Claude Van Damme og Kylie Minogue skal redde krigsfanger fra en sørasiatisk krigsherre som også blir forsøkt drept av en kvinnelig, kinesisk journalist på hevntokt som har med seg sin sumobrytende kameramann og oppdager at en indisk vitenskapsmann har drevet med grusomme genetiske eksperimenter i kjelleren og skapt et grønt menneskemonster med rødt hår.

Når man har i mente at KuToppen følger i slike kjempers fotspor er det i grunn imponerende at filmskaperne har klart å bygge et narrativt bindevev som fungerer såpass godt som det gjør.

Humpete og sjarmerende

For selv om veien mot mål er humpete og litt diffus, er KuToppen ganske sjarmerende underveis. Sangene er friksjonsfrie og tidvis malplasserte, men fengende og søte (til tross for at bruken av norwengelske rockerefreng som «shake, shake your milkshake» får det til å blø litt i både hjerte og ører på oss som har et håp om at det norske språk skal få bestå minst én generasjon til). Animasjonen til alltid pålitelige Qvisten Animation er enkel, men funksjonell, og de kosedyraktige karakterene tiltalende og sikkert særdeles velegnet til å selge produkter med KuTopp-stempel i bøtter og melkespann. Ikke minst er stemmeensemblet i god form. Jan Martin Johnsens tvangsnevrotiske trøndersau Bærnt er et høydepunkt, og Faye-Schøll gir Klara et fyrig og naivt pågangsmot som matcher hennes «Rosie the Riveter»-utseende.

Og på sett og vis klarer den altså å lande på beina, også. Jada, den feiger ut på det den potensielt hadde på hjertet om både psykisk lidelse og provinsiell fremmedfrykt da det viser seg at 1) Mosk hadde rett hele tiden, og 2) naboene får håndfaste bevis på at han snakket sant og dermed aldri trenger å ta et valg om å stole på ham. Og joda, Mosks svik av kone og datter, og Klaras ønske om å bli sett av ham, får en kjekk og grei forløsning som historien ikke gjør seg helt fortjent til. Og segway-grisen trengte tydeligvis ikke mer enn litt milkshake for å gi avkall på sitt endelige, onde mål. Men i det minste forteller filmen unge, påvirkelige sinn at veien til lykke og selvrealisering ikke går gjennom talentshow og kjendisstatus, med en smått rørende moral om at det finnes nok stjerner til alle drømmer, men «ikke alle stjerner synes like godt».

Bare dét gjør at KuToppen er klokere enn mye annen underholdning, også den som er rettet mot langt eldre målgrupper.