Kvalitetskonkurransen i Kulturtanken

For to uker siden ble Kulturtankens årlige seminar om Den kulturelle skolesekken (DKS) avholdt i Stavanger, hvor flere av innlederne fra etaten presenterte ordninger for kvalitetssikring.

Musikk viderefører sitt programråd, etter gammel modell fra Rikskonsertene, og oppretter en «programbank» der produksjoner anbefalt av programrådet merkes spesielt. Seksjonen for film meldte også at de vurderer å få på plass et lignende programråd, litteraturavdelingen ønsker en «ressursgruppe», og visuell kunst etterlyser «evalueringsrutiner». Scenekunst og kulturarv har ennå ikke etablert noen klar ny ordning.

I tillegg har etaten nettopp mottatt 9,6 millioner kroner ekstra fra staten til å opprette en større sentral digital portal. Den skal kunne gi kommunene oversikt over tilgjengelige utøvere og produksjoner som kan bestilles – foruten å gjøre administrasjonsarbeidet lettere og billigere for brukerne av DKS. Portalen skal være oppe høsten 2019. Samtidig har Kulturtanken igangsatt et forskningsprosjekt som skal se nærmere på kvalitetsspørsmål.

Slik ser man konturene av en ordning der kommuner og fylkeskommuner står fritt til både å produsere og gjennomføre sine egne DKS-produksjoner, og å bestille produksjoner fra et kvalitetsstemplet program gjennom en programbank eller en portal.

Samtidig risikerer elever i de mest selvstendige kommunene og fylkene å motta produksjoner som ikke nødvendigvis når opp til et felles kvalitetsnivå – uten at Kulturtanken kan gjøre noe særlig med det.

Periskop har spurt lederne innen Kulturtanken hvordan de ser for seg å løse denne utfordringen, uten at ett institusjonalisert kunstsyn vil bli styrende for hele ordningen.

– Vanskelig å legge føringer for kvalitet

Matias Iversen er fagansvarlig for skole, prosjektleder for utfasingen av skolekonsertene i Kulturtanken, og var tidligere ansvarlig for programrådene i Rikskonsertene.

Han ser utfordringen i å både sikre mangfold og kvalitet på én gang.

– Jeg mener ikke at lokale definisjoner av kvalitet er dårlige, de kan absolutt være bra. Men det må være rom for å diskutere dette på flere nivåer. Svaret på hva kvalitet er finner vi ikke i en Stortingsmelding, sier han.

Han trekker fram at det er en åpen holdning til hva som er kvalitet i DKS. Det har vært en viktig forutsetning for diskusjonen rundt såkalte «direktekommuner» og fylker som produserer og programmerer alt selv.

– DKS gir mange ulike organiseringsmuligheter i fylker og kommuner, som igjen gjør at vi får mange ulike uttrykk og aktører. Fra dette får vi en diskurs om hva som er kvalitet. Det er vanskelig å legge føringer for det, sier han.

– Kulturtanken skal ikke styre den kvalitative vurderingen

Morten Brenne er fagansvarlig for musikk, og understreker at programrådet ikke skal være styrt av Kulturtanken, bare driftet. Hvordan programbanken for musikk skal inngå i den overordnede portalen er også uklart.

– Hovedpoenget er at Kulturtanken selv ikke skal styre den kvalitative vurderingen, vi skal benytte oss av eksterne rådsmedlemmer, sier han.

– Hvordan vil dere sikre at det blir en bredde representert blant de anbefalte produksjonene? For eksempel at ikke bare produksjoner fra de store byene eller institusjonene blir anbefalt?

– Det er de små gruppene, frilanserne, som er den største leverandøren til DKS. Det er opp til oss å få spredt budskapet slik at tilbudet gjenspeiler det som trengs der ute. Det ligger i vårt mandat at vi skal ivareta kvalitet og sikre en bredde, sier han.

Han forteller at de som etat vil være behjelpelige for fylker og kommuner som ønsker hjelp med å  inkludere et mangfold i programmet sitt.

– Men det skjer uten at vi går inn og produserer. Vi skal være en rådgiver.

– Svakhet i systemet

Under DKS-konferansen i Stavanger snakket fagansvarlig Kyrre Bjørkås om et mangelfullt rapporteringssystem for produksjoner innen visuell kunst.

– Rapporteringen vil bli bedre ved innføringen av en nasjonal portal. Hendelsene vil bli bedre beskrevet, og vi jobber med hvordan vi kan få på plass noen evalueringsrutiner for produksjoner som befinner seg i systemet, sier Bjørkås.

Bjørkås sier at han ønsker seg et mer transparent system enn det som er på plass i dag. Men det betyr ikke nødvendigvis et sentralt programråd som skal inn og gi et kvalitetsstempel.

Han vektlegger dialog med tilskuddsmottagere, og at Kulturtanken som etat skal sørge for at fylkene og kommunene er i stand til å holde et bredt tilbud.

– Det blir ikke snakk om regime med masse sanksjonsmuligheter. Vi er ikke et nytt Rikskonsertene. Skeivheter kan vi gå inn og avhjelpe, dersom det for eksempel skulle vise seg å være for lite produksjoner av en viss type som bør være representert, sier han.

– Med en nyopprettet programbank og videreføringer av programråd i musikk, i hvilken grad risikerer man å institusjonalisere et ensrettet kunstsyn innad i Den kulturelle skolesekken?

– Det er et spørsmål vi skal behandle med nennsom hånd. Det er viktig at vi ikke innfører et kunstnerisk over-jeg i dette systemet som er til forkleinelse for de som opererer i DKS. Samtidig trenger vi et system for at de som bidrar inn i ordningen forstår hvilke kriterier og hvilke vurderinger som ligger bak utvalgene som gjøres.

Også han ser utfordringen i at kommuner og fylkeskommuner kan ha forskjellige oppfatninger av hva som er bra.

– Det er en svakhet i systemet. Men det er viktig å presisere at ikke Kulturtanken skal implementere en kunstforståelse. Det finnes mange fylkeskommuner som har interne evalueringsrutiner, men det finnes ingen nasjonal standard. Men et evalueringssystem må også følge noen felles evalueringskriterier, sier han.

Bjørkås forteller at de planlegger å diskutere hva slags rutiner de skal skape sammen med tilskuddsmottagerne, slik at systemet blir forankret hos dem.

Kommunale produksjoner mest variable

Fagansvarlig for scenekunst, Harry Guttormsen, forteller at de har forskjellige tilnærminger til kvalitetsspørsmålet på grunn av mange forskjellige produsenter. Produksjoner leveres i dag av Scenekunstbruket, dansesentre og institusjonsteatre, og i tillegg kommer kommunale produksjoner som ikke siles sentralt.

– Det ligger kvalitetssikring i arbeidet Scenekunstbruket gjør, og institusjonene har kompetanse på tilstrekkelig nivå, sier Guttormsen.

På kommunalt nivå er det kommunalt ansatte som velger hva som kommer til skolene. Guttormsen sier det er i dette leddet tilbudet virker mest variabelt.

–  Kulturtanken skal aldri på noe tidspunkt kuratere eller være med og bestemme. Heller skal vi speile og løfte en samtale om kvalitet.

Likevel ser han ikke et behov for å innføre et programråd i scenekunst.

– Når portalen kommer opp så vil alle se hva alle gjør. Det tror jeg vil ha en kvalifiserende effekt.

Litteratur får ressursgruppe

Kristin Stoltz Thomassen, fagansvarlig for litteratur, forteller at de per nå ikke har noen konkrete planer om et programråd. I stedet skal de opprette det hun kaller en ressursgruppe.

– I løpet av nærmeste framtid vil vi utnevne en ressursgruppe for litteratur i DKS, og kvalitet i formidlingstilbudet er noe av det første jeg ønsker at denne gruppen skal behandle.

Gruppen vil ifølge Stoltz Thomassen bestå av fire personer med bred erfaring fra feltet, i og utenfor DKS, i tillegg til fagansvarlig selv. Hun forteller at de også nå jobber med opprettelsen av et Marked for litteratur, som en del av arbeid med kvalitet.

– Ved å møtes her og sammen oppleve et utvalg litteraturproduksjoner, vil feltet ha felles referanser å forholde seg til.

Vil ikke ha sentralt «godkjent-stempel»

Astrid Havn Tranøy, rådgiver i kulturavdelingen i Karmøy kommune, presenterte under DKS-konferansen kommunens arbeid med Kulturskrinet – Karmøys lokale versjon av DKS. De har vært opptatt av å bruke lokale kunstnere så langt som mulig, og tydelig integrere DKS-tilbudet i skolenes undervisningsopplegg.

– En sentralisert kvalitetsstempling kan føre med seg utfordringer for kommuner som dere. Hvordan forholder Karmøy DKS seg til dette initiativet?

– Vi må være forsiktige så det ikke blir en sentralt godkjent DKS-kunst. Vi må ha et profesjonelt kunst- og kulturliv i hele landet for å få en utvikling. Jeg syns det er en flott med en programbank som en ressurs hvor man kan hente ut produksjoner dersom man mangler noe i et felt. Men det må ikke bli sånn at det er kun fra den banken alt skal hentes. Da forsvinner mangfoldet i kulturlivet.

– For dere som selv produserer, vil det bli aktuelt å sende inn produksjoner til eventuell vurdering?

– Ja, det kan det godt være. Dersom hvert fylke hadde tatt ansvar for å sende inn produksjoner inn i fra hver sjanger så er man sikret det nasjonale mangfoldet. Det er kjempebra med delekultur og ideer fra andre.

– Kulturtankens store utfordring er å sørge for kvalitetssikring uten å ta fra kommunene sin selvstendighet. Hvordan så dere helst at dette ble løst?

– Man må få enhver pris unngå standardiseringen, at produksjoner som turnerer får godkjent-stempel fra Kulturtanken. Det Kulturtanken heller kan ha fokus på er å skape arenaer for diskusjoner av kvalitetsbegrepet.