Latskap eller romantisert barnesyn hos festspilldirektøren?

Under årets festspill i Bergen ble det for alvor synlig at den nye direktøren, Lars Petter Hagen, har begynt å sette sitt preg på institusjonen. Programmet hadde en mer helhetlig tanke enn tidligere: mindre publikumsfrieri, mer gjennomtenkt publikumsmedvirkning og mer konstruktivt samarbeid med det lokale og regionale kulturlivet.

Disse lovende tendensene var imidlertid ikke like fremtredende i familiearrangementene. Særlig det musikalske programmet for barn bar i år – igjen – preg av gjenbruk. Alle konsertene med profesjonelle aktører har allerede vært spilt tidligere hos andre arrangører.

Arrangementer der barn står på scenen er en viktig side ved Festspillene, og er nok en god strategi for å lokke publikum også til andre deler av programmet. Familiedagen på Siljustøl, Bergen Barnekorfestival og De unges festspillforestilling er allerede blitt tradisjoner i det bergenske barnekulturlivet, men jeg savner høyere ambisjoner for de helprofesjonelle konsertene og forestillingene rettet mot barn og unge. Jeg hadde en forhåpning om at direktørbyttet ville merkes i denne delen av programheftet.

Forvirrende kommunikasjon

Øyvind Torvund var årets festspillkomponist, og hans verk «Lyden av skogen», skapt i samarbeid med illustratør Åshild Kanstad Johnsen, har vært fremført både utenlands og på Ultimafestivalen i Oslo. I programmet var konsertforestillingen anbefalt fra åtte år og oppover. Under visningen jeg så, var det ikke et eneste barn i rommet som så eldre ut enn syv, men opptil flere barn som knapt kunne gå. Foreldre jeg snakket med hadde ikke fått med seg aldersanbefalingen. Kanskje Festspillene kunne kommunisert tydeligere i forkant?

Forestillingen har blitt sterkt omarbeidet siden forrige visning, men fremsto likevel forbausende uferdig. Musikalsk sett kunne den vært interessant, siden det var mye musisering for barna å følge med på: Toneuniverset var – som mye av Torvunds musikk – inspirert av spill, film og tegnefilm. Den amerikanske piano- og perkusjonskvartetten Yarn/Wire var plassert langs den ene langveggen og spilte pauker, marimba, vibrafon, synth, flygel og diverse perkusjon.

Hadde det bare ikke vært for at det på den andre langveggen hang en skjerm, der Johnsens tegninger bidro til historiefortellingen. Dermed ble publikum på gulvet sittende med ryggen til musikerne store deler av tiden. To skuespillere kjempet også med skjermen om oppmerksomheten. Skjermen begrenset dessuten bevegelsesfriheten deres, så de fikk lite å spille på.

For publikum ble det en uforutsigbar opplevelse: Skal jeg følge med på skjermen eller på han fyren som danser bak meg? Eller på musikerne som sitter og spiller bak ham igjen? Lyssettingen var statisk og ga ingen hjelp når oppmerksomheten skulle flyttes. Lyden var mangelfull, med dårlig balanse mellom tale og musikk. Sjelden har jeg opplevd en barneforestilling som i så liten grad når frem til publikum.

Minimale tilpasninger

Tori Wrånes’ danseforestilling RETRO KATT var eneste nylagde, norske programpunkt blant de profesjonelle innslagene i årets familieprogram. Dansekompaniet Carte Blanche produserer ikke forestillinger ment spesifikt for et barnepublikum, men gjør vanligvis én visning tilgjengelig på dagtid i løpet av spilleperioden, med visse tilpasninger for en yngre målgruppe.

Tilpasningene i tilfellet RETRO KATT var minimale. Ifølge Carte Blanche var det litt mer lys i salen, slik at publikum kunne gå ut og inn ved behov. Det var likevel langt mørkere enn ved barneproduksjoner ellers. Lydstyrken på de brå lydene var også dempet, men kunne fint vært skrudd ned enda et par hakk uten at de hadde blitt mindre overraskende eller morsomme av den grunn – bare mindre skremmende for de minste.

Slik Carte Blanches familieforestillinger har fungert de siste årene, fremstår de mest som en slektning av babykino, der tilpasningene først og fremst er praktiske tiltak: Endringene i lyd, lys og tidspunkt gjør det logistisk mulig for småbarnsforeldre å få en kulturopplevelse der de kan ta barna med. Kunstverket i seg selv gjøres imidlertid ikke tilgjengelig for barna – det var ikke engang kortet ned fra én times varighet, og publikum satt på de samme trange stolradene som om kvelden. Likevel var forestillingen merket med «passer for alle» i festspillprogrammet. Dermed dukket det opp både babyer og flere barn under tre år.

Små endringer gir store virkninger

Denne måten å skape familieprogram på fremstår for meg på den ene siden som latskap – en kort vei til et image som «familievennlig» kulturinstitusjon. På den andre siden representerer slike produksjoner et romantisert syn på barn og kunst: Ideen om at barna er så åpne og fordomsfrie at de voksne ikke trenger å ha noen tanke bak formidlingen eller gjøre kunstneriske tilpasninger av et verk idet de presenterer det for et ungt publikum.

I tilfellet RETRO KATT var dette ekstra synd, fordi det ikke hadde trengtes mange endringer for å åpne opp verket også for de yngste barna. Hør bare: Den eneste kulissen på scenen er bakdelen til en enorm katt. Ut av pelsen klatrer stadig flere fantastiske små vesener, som etter hvert hopper tilbake inn i katten – via rumpehullet. Forestillingen kunne vært et av mine absolutte høydepunkter under årets festspill, hadde det ikke vært for at jeg ble helt satt ut over hvor lite tanke det var bak familievisningen.

Det hele er ekstra overraskende med tanke på hva som skjedde for to år siden, da familievisningen av produksjonen mellomland ble avlyst fordi den ikke egnet seg for barn likevel. Ett døgn før forestillingen skulle funnet sted fikk billettkjøperne e-post om avlysningen.

Har Carte Blanche ikke endret på noen av rutinene siden da? Hadde de for eksempel arrangert en testvisning for målgruppen, ville jeg vært overrasket om de ikke kom frem til enten å justere opp aldersanbefalingen eller korte ned forestillingen. I og med at den inneholdt flere lengre strekk, ser jeg for meg at det dramaturgisk sett ville vært en enkel oppgave å kutte enkelte sekvenser. Å redusere antall publikummere, erstatte noen stolrader med puter eller på annen måte gjøre riggen mer barnevennlig hadde også vært en fordel.

Årets barneprogram etterlot for min del så mye forbløffelse over åpenbare arrangementstekniske blundere at det skygget for de kunstneriske opplevelsene. Hvordan kan det ha seg at produsentene ikke er mer bevisst på konkrete praktiske hensyn overfor et ungt publikum?

Trengs praktisk kompetanse

Jeg har mast om dette i flere år nå, men det kan virke som om grunnleggende, rent praktisk kompetanse på barnearrangementer og det unge publikummet forsvant ut av festspillstaben i 2019, da produsenten som hadde ansvar for barne- og ungdomsprogram fikk ny jobb og ikke ble erstattet.

Det kan dessuten virke som om det også har påvirket det kunstneriske ambisjonsnivået at Festspillene ikke lenger har én person med et uttalt ansvar for å følge med på barnekulturfeltet. Der andre, mindre arrangører bestiller nye verk for barn, med alt det innebærer av langsiktig jobbing, kunstnerisk risikovilje og bruk av testpublikum, overrasker Festspillene sjelden. På Vestlandet har både Bajazz, Vossajazz og Osafestivalen de siste årene vist mer interesse for å bruke ressurser på barneprogram.

I og med at festspilldirektøren har bakgrunn som komponist og erfaring fra både Oslofilharmonien og Ultimafestivalen, skulle en tro han var rett person til å skaffe flere bestillingsverk også for barn. I intervju med Periskop i fjor uttalte Hagen imidlertid at det ikke er viktig å presentere nye produksjoner i barneprogrammet. Hvorfor ikke, når nyskaping oppfattes som viktig i kulturlivet ellers?

Fjærboa er ikke nok

En lokal booking som i utgangspunktet virket som en god idé, var KaPLiNG. Bandet ble startet av Kjetil Aabø og Fredrik Vogsborg fra elektropopbandet Casiokids, som gjør comeback for tiden etter noen år borte fra rampelyset. Slippkonserten for KaPLiNGs første plate fant sted under Bergen Jazzforums barnefestival Bajazz-festivalen i fjor høst.

Lydbildet til KaPLiNG minner sterkt om Casiokids, og resten av bandet er en velspilt gjeng kredible bergensmusikere. Med fargerike fjærboaer, kazoo og live ballongsprekking på scenen burde vel suksessen være bankers?

Da jeg så at konserten var anbefalt fra tre år og skulle finne sted i Peer Gynt-salen – det mellomstore lokalet i Grieghallen – ble jeg først litt nervøs, siden dette er et langt fra intimt sted som ikke akkurat roper etter å huse barnekonserter. Men hei, kanskje ville Festspillenes produsenter utnytte all plassen til å legge til rette for morsomt sceneshow og ellevilt dansegulv?

Den gang ei. Riggen var akkurat den samme som ved enhver standardkonsert i lokalet, med rette stolrekker foran en opphøyd scene. En kunne nesten mistenke produsentene for aldri å ha møtt en treåring i sitt liv. Tidspunktet for konserten styrket mistanken: kl. 17.30 en vanlig torsdag. Ikke engang for småbarnsfamilier med gangavstand til Grieghallen er det et klokkeslett som gir logistisk mening.

Det virker heller ikke som om produsentene hadde hjulpet bandet med formidlingstips. Først halvveis uti konserten kom Aabø ut blant publikum og lot dem prøve mikrofonen. Under selve fremføringene var det snarere shoegazer-stemning. Med treåringer i salen er det gjerne en fordel å få nonverbal kontakt med publikum også mens en spiller, ikke bare tøyseprate litt mellom låtene.

I lengre strekk kunne dette like gjerne vært en alkoholfri voksenkonsert med ekstra fargerik pynt. Var bookingen gjort fremst for barna eller fremst for foreldre som digget Casiokids for ti år siden og tilfeldigvis har fått barn siden sist?

Helseskadelig

Et annet eksempel på mangel på kunnskap om rent praktiske hensyn ved en barneproduksjon, var Rock Me Baby, en glamrock-konsert for den aller yngste målgruppen. Det visuelle ved konserten er en fryd for små øyne: overdådige kostymer med glitter og fjærboaer, diskokuler og lysshow.

For små ører var det imidlertid en helt annen opplevelse, med store forsterkere og jevnt over svært høyt lydnivå. Det er kjent at lyd på over 85 dB kan gi varig hørselsskade allerede hos voksne. Lydteknikeren jeg snakket med bekreftet at det under lydsjekken ble målt mellom 80 og 90 desibel i lengre strekk. Han sa også at utøverne ville ha det slik. Dette er ikke bare et brudd med retningslinjer fra Helsedirektoratet om lydnivået på konserter, det er et stort tillitsbrudd overfor publikum.

Utøverne bak Rock Me Baby har et prisverdig ønske om å frigjøre barnekulturen fra begrensende sjangertenkning, og det er i utgangspunktet en god ting. Men hvis kunstneriske hensyn veier tyngre enn HMS, må det være tydelig avklart på forhånd. Flere familier trakk lenger bakover i Peer Gynt-salen enn det var lagt opp til, og etter hvert forlot flere arrangementet.

Også under Fargespills utendørskonsert på Torgallmenningen snakket jeg med flere familier som nærmest flyktet på grunn av høyt lydnivå.

En kan undres over hva slags syn på kunst for barn festspillstaben egentlig har. Både det kunstneriske og det arrangementstekniske ambisjonsnivået var i år skuffende lavt for en institusjon av Festspillenes kaliber. Hvis det fortsetter slik, og det profesjonelle barneprogrammet hovedsakelig skal bestå av gjenbrukte produksjoner, håper jeg i det minste Festspillene i fremtiden gjør seg mer flid med redesignet. Ellers kan vi like gjerne bruke billettpengene på babykino.