Leselyststrategien: Hvor ble det av forskninga i alt mylderet?

I en kronikk i Periskop i februar 2023 kom jeg med et ønske om at leselyststrategien til regjeringa burde ha ambisjoner om å innhente mer kvalitativ kunnskap om barn og unges lesevaner. Vi kan ikke basere utviklinga av tiltak og samtalene om lesing og litteratur utelukkende på statistikk. Nå som strategien er lansert, er det ikke umiddelbart noe som tyder på at ønsket blir innfridd.

Riktignok har Nasjonalt lesesenter blitt tildelt midler der målet er å «drive kompetanseutvikling og styrke leseopplæring og lesemotivasjon i skolen», og «utvikle støtteressurser, materiell og faglige råd» forankret i forskning, men noe mer konkret enn det er det vanskelig å lese ut av strategien. Jeg vil derfor oppfordre Nasjonalt lesesenter og andre forskningsinstitusjoner til å undersøke nærmere hvordan felles leseprosjekt i skolen bidrar til dybdelesing, kritisk lesing, medvirkning og litterære samtaler blant ungdom. Uprisen er et godt utgangspunkt for en slik studie.

Kritikk, makt og ansvar

Uprisen ble etablert i 2007 og er et samarbeid mellom Foreningen !les, Norsk Litteraturfestival og Den kulturelle skolesekken. Fra skolestart og fram til utdelinga på Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai/juni, er det en lang og grundig prosess som pågår i norske klasserom. Uprisen gjør norske skjønnlitterære ungdomsbøker tilgjengelig for ungdom i hele landet. Den bidrar til et samspill mellom lærere, bibliotekarer, elever og litteraturen. For lærerne er prisen en inngang til mer aktiv litteraturlesing i skolen og til å delta i et prosjekt som de kan tilpasse kompetansemål i læreplanverket. For elevene er det en sjanse til å oppdage bøkene, synliggjøre sine meninger og være en del av et nasjonalt og lesende fellesskap. Prisens betydning har fått internasjonal oppmerksomhet og blant annet ført til nominasjoner til den prestisjetunge Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA) i 2023 og 2024.

Uprisen legger til rette for fordypning, lesing, skriving og meningsytring gjennom kritikerklasser på høsten og juryklasser på våren. Den trener lesekondisen og utvikler kompetanse hos ungdom til å sette ord på leseopplevelser både skriftlig og muntlig. Uprisen er en arena der unge lesere kan diskutere og mene noe om litteraturen som skrives for dem. Gjennom kritikk av bøkene som blir publisert på denboka.no (tidligere uprisen.no), og som danner grunnlaget for hvilke fem bøker ungdommene i nominasjonsjuryen velger å nominere til prisen, opplever leserne at deres stemme blir hørt.

Andre meninger

Uprisen gir makt og ansvar til både kritiker- og juryklasser, til nominasjonsjuryen og til elevene som er valgt ut til å representere klassene i storjuryen som skal diskutere seg fram til en vinnerbok. Prisarbeidet er demokrati i praksis og lærer ungdom å ytre seg om litteratur, men også å være åpen for andres meninger. Det gjelder medelever i samme klasse eller på samme skole, og i samtaler med elever fra andre skoler i øvrige deler av landet.

Dette står i kontrast til forskningen fra Naturfagssenteret ved Universitetet i Oslo som nylig viste at elever på mellomtrinnet ikke liker å møte andre meninger enn sine egne. De blir irriterte og sinte, og et mindretall av respondentene mente det var viktig å lytte til andre. For ungdomsskoleelever i Uprisen gir litteraturen derimot rom for meningsutveksling og forståelse for ulike synspunkter. Den skaper et samhold på tvers av geografi og kjønn. Når juryklassene møtes på Lillehammer for å dele ut Uprisen – årets ungdomsbok, er det ikke sikkert at absolutt alle elevene har lest alle de fem nominerte bøkene, men de er alle der i kraft av litteraturen. Det er den norske ungdomsboka som samler dem og som er deres felles referanse.

Å lese sammen med andre

I en artikkel i Periskop i etterkant av årets Upris-utdeling sier Amund fra Apalløkka skole i Oslo at ungdom på hans egen alder ikke er glade i å lese. Niende trinn ved skolen var en av 12 juryklasser som var med på å bestemme hvilken av de fem nominerte bøkene som skulle vinne Uprisen 2024.

– Men Uprisen fikk det til å bli mer spennende, legger han til og mener at gjennom lesinga oppdaga han og de andre elevene at de hadde mange forskjellige meninger om bøkene og at dette bidro til å utvikle et samhold mellom dem.

Uprisen inspirerer noen til å lese en bok for første gang, andre til endelig å bli hekta på bøker (igjen) og de sterke leserne til å fremstå som motivatorer for de andre elevene. En kvalitativ undersøkelse av møtene mellom leserne og litteraturen kan gi oss nyttige svar på hvordan for eksempel Uprisen legger til rette for dybdelesing, kritisk lesing, medvirkning og litterære samtaler blant ungdomsskoleelever, og hva som skjer med miljøet og samtalene mellom elevene etter hvert som lesekulturen i klassen forsterkes.

Ifølge Amund har Uprisen ført til flere diskusjoner om bøker. – Det har vært veldig gøy å oppdage at noen likte en bok som en annen klasse hatet, sier han. For selv om det har vært spennende og lærerikt å være med i Uprisen, og både ordforråd og leseferdigheter har blitt bedre, er Amund og de andre elevene ved skolen enige om at det aller viktigste har vært å få dele leseopplevelsene med jevnaldrende. Det har gjort det morsommere å lese. I en tid der mantraet er at ungdom ikke leser og at statusen til ungdomsboka er lav, er Uprisen et eksempel på det motsatte.

Viktig kildegrunnlag

Erfaringene fra Amund og elevene ved Apalløkka skole er lik erfaringa til lærerne til årets juryklasser. I evalueringa er de tydelige på at prisarbeidet har bidratt til sterkere samhold i klassene og skapt diskusjoner og engasjement rundt norsk ungdomslitteratur. Hva kan vi lære av hvordan lærerne legger til rette for fordypning og samtaler om litteratur i klasserommene? På hvilken måte bidrar Uprisen til å utvikle lærerrollen og sikre et tettere samarbeid med bibliotekene? Og hvilken effekt har den på elevenes leseforståelse og leselyst?

I forlengelsen av dette ligger det mye interessant forskningsmateriale i anmelderbasen til Uprisen (arkiv.uprisen.no og denboka.no). Basen er et viktig kildegrunnlag for ungdoms meninger om norske ungdomsbøker – nå, men også i et historisk perspektiv. Den kan fortelle noe om utviklinga og statusen til ungdomslitteraturen. Om hva som treffer og ikke treffer målgruppa. Samtidig ligger det mye kunnskap i å studere juryenes begrunnelser for valg av vinnerbok. Hva er det ungdom vektlegger når de skal bli enige om hvilken bok som fortjener Uprisen? I hvilken grad handler det om spenning og driv, eller mer eksistensielle opplevelser av litteraturen?

Leselyststrategien har ikke skapt den begeistringa som man håpet på. Den er ikke ambisiøs nok, mangler tydelige mål og tilfører ikke friske midler til litteraturfeltet. Det er viktig at forskning ikke går på bekostning av praktiske tiltak i strategien, men det kan likevel være klokt å lære av vellykka prosjekter, som for eksempel Uprisen. Vi har mange gode leseforskere i Norge som kan undersøke hvilken betydning det har at litteraturen gjøres tilgjengelig, skolen setter av tid til i lesing, ungdom får medbestemmelse, og lesinga og de litterære samtalene foregår i et felleskap. Kanskje vil funnene bidra til kompetanseutvikling og styrket lesemotivasjon i skolen?

Kilder:

https://periskop.no/kronikk-en-ny-leselyststrategi-for-en-bedre-lesekultur/

https://www.regjeringen.no/contentassets/9c687990504d44c8a6aaf363a2bed626/no/pdfs/sammen-om-lesing.pdf

https://www.forskning.no/barn-og-ungdom-partner-skole-og-utdanning/det-du-seier-er-feil-det-eg-seier-er-rett/2383865

https://periskop.no/nar-du-deler-opplevelsen-med-andre-blir-det-morsommere-a-lese/