Lesetall og krisehåndtering: Er det far som skal redde gutta?

Tema for årets nordiske barnebokkonferanse i Stavanger var krise: Krise i lesekulturen, krise som tema i bøker, bøker som hjelp i krisesituasjoner.

Et velbrukt munnhell sier at tegnet for krise på kinesisk er satt sammen av tegnet for fare og for mulighet. Det stemmer visst ikke helt, men anekdotens budskap holder vann: Kriser tvinger frem endring, og noen endringer er til det bedre. Altså kan en håpefull inngang til en krise være å se den som en mulighet.

Dette poenget var ikke tapt hos arrangørene av Nordisk barnebokkonferanse. Håp preget programmet i kanskje enda større grad enn krise. For hvem vil vel egentlig delta på en konferanse som gjør en håpløs? Uavhengig av hvilke tema programavdelingen har valgt, koker gjerne samlinger som dette ned til følgende problemstilling: Hvordan får vi barn og unge til å lese mer? Eller for å sitere en viss poet: «Det er håpløst. Og vi gir oss ikke».

En av tre leser lite for barna

Først ut på programmet var forskerkollegene Trude Hoel og Elisabeth Brekke Stangeland fra Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Det var nok mange som rettet seg i ryggen og spisset ørene da, for her skulle vi få presentert den første nasjonale undersøkelsen av lesing i barnefamiliene gjennomført i Norge. Mange har mistenkt at trenden er synkende, men ingen har egentlig visst. Hoel og Brekke kunne slå fast at det mest overraskende resultatet med undersøkelsen var den store andelen foreldre som oppga at de leste 0-1 bok for barna i løpet av en uke: Hele 33%. Dette mener de to forskerne er helt krise.

Undersøkelsen viste at i Norge som i alle andre land er den mest avgjørende faktoren for høytlesning mors utdannelse. De barnefamiliene der det leses mest, er de der mor har høy utdannelse. Et resultat forskere synes er lite tilfredsstillende, for det er ikke en faktor med stort potensial for endringer med tanke på tiltak og kampanjer. Undersøkelsen viser også at åtte av ti barn gjerne vil bli lest for, så den synkende trenden kan ikke skyldes dem. Så hva kan være løsningen? Ifølge forskerne er det det samme som med så mye annet som er bra for oss: Gode rutiner. Familien, barnehagen og skolen må lage seg gode rutiner for lesing. Så enkelt – og så vanskelig.

Gamifisert

Hva er det barn og unge liker så mye at de gjør det helt av seg selv? Gaming! Det er ikke vanskelig å forstå logikken bak gamification-trenden som har preget litteraturformidlingen til barn og unge de siste årene. Dersom vi kan bruke gaming som en katalysator for leselyst, kan mye være gjort. Samtidig synes jeg det ligner tankegangen vi bruker når vi lager veganske oster og pølser. Spørsmålet er om det fungerer – eller om det blir en blek kopi, slik en rødbeteburger aldri blir en blodig biff? Etter konferansen er inntrykket at forskere og formidlere famler litt i blinde.

Per Henning Uppstad fra Universitetet i Stavanger har brukt en betydelig andel av karrieren sin på å utvikle læringsspill for barn og unge, i tillegg til å kritisere nettopp slike spill. Kort oppsummert er det to fallgruver man kan havne i: Å tro at læringsspill kan erstatte belønningsspill, og å tro at læringsspill kan erstatte en pedagog. Et læringsspill vil aldri bli like underholdende som et belønningsspill, og barna lærer ikke ved å sitte alene og spille.

Langtidseffekt

Et kjent eksempel på å gamifisere lesingen for å øke leselysten er den årlige kampanjen «Sommerles». Her blandes lesing av fysiske bøker med et onlinespill med ulike nivåer, poengsystemer og premier. Kampanjen har som hovedformål å opprettholde barn og unges lesekompetanse gjennom sommerferien. Det er en god tanke, men den er også blitt kritisert for å fremme ytre motivasjon og belønning fremfor leseglede og indre motivasjon. For den indre motivasjonen er avgjørende for en langtidseffekt, ifølge Uppstad. Og overføringen fra en ytre motivasjon til en indre via spill og belønning har man ingen holdepunkter for å hevde at finnes ennå. På den andre siden har man heller ingen grunn til å tro at «Sommerles» fratar barna en indre motivasjon. Langtidseffekten har ingen forsket på.

Et likestillingsproblem

En av årsakene til at formidlere og forskere er så opptatt av gaming som inngang til leselyst, har med kjønn å gjøre: Det er flest gutter som gamer, og færrest gutter som leser. Så om man fikk gamere til å lese, ville man ikke bare løst problemet med synkende lesertall, men også problemet med synkende lesekompetanse hos gutter spesifikt. Leselyst, eller mangelen på leselyst, er et likestillingsproblem.

Jeg kan til tider få følelsen av at leselystne, unge gutter er et like sjeldent innslag på bibliotekene som enhjørninger i granskauen. Det var derfor ikke overraskende at pågangen var enorm på seminarposten «Gutteleserne». Her skulle deltakerne endelig få se den hellige gral i levende live: Fire gutter fra Sandnes videregående skole som likte å lese. Og ikke nok med det, de skulle fortelle hva de trodde man kunne gjøre for å inspirere flere gutter til å lese. Det var lang kø utenfor auditoriet lenge før programstart, og en stappfull sal da vi endelig begynte. For meg ble dette det mest inspirerende og tankevekkende innslaget på hele konferansen.

Mor, du må mase!

De fire guttene hadde ulike historier, preferanser og inngang til lesingen. Det som gikk igjen, var at de hadde vokst opp med en mor som hadde oppfordret og mast om bøker og lesing fra de var barn. Noen hadde tatt oppfordringen tidlig, mens andre hadde ventet til ungdomsårene før de hadde gitt litteraturen en sjanse. Og det var gjerne et skjellsettende møte med én enkelt tittel som hadde vekket leselysten. Alle nevnte ordet «underholdende» når de skulle fortelle hvorfor de leste, men avkobling var også en kvalitet som gikk igjen. Og helt konkret nevnte de bedre søvn som en effekt av rutinen med å lese på kveldstid.

Far, du må lese!

Så kom spørsmålet alle ventet på: Hva kan vi voksne gjøre for å få flere gutter til å lese?

– Jeg tror fedre må lese for barna sine, svarte den ene. De andre nikket.

– Vi trenger forbilder, sa en annen.

– Mange gutter ser jo opp til fedrene sine, sa en tredje.

For meg som publikummer var det et eureka-øyeblikk. Konferansen hadde som nevnt åpnet med at forskerne slo fast mors avgjørende rolle for lesekulturen i familien. Dersom rutiner er alfa og omega, og høytlesning tradisjonelt har vært en del av kveldsstellet, og kveldsstell igjen er omsorgsarbeid som ofte tilfaller kvinner, ja, da er det ikke rart mor er viktig for leselysten. Men de siste tiårene er vi også blitt mer bevisste på representasjon. Det er viktig å se noen som likner på en selv gå foran og innta roller for å skape identifikasjon og interesse. Slik sett kan man si at synkende lesekompetanse ikke bare er et problem som angår den oppvoksende generasjonen, men i høyeste grad et spørsmål om likestilling.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Mot inaktivitet

På konferanser som Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger og Se og les! i Bergen er det lett å fortape seg i diskusjoner rundt nye verktøy som Lesersørvis og Sommerles. Men det er vel så viktig å løfte blikket og se på alle de ulike komponentene i barnas liv.

Forskerne vet at fysisk aktivitet er en viktig faktor for læring og leselyst. Og jeg la merke til at guttene i panelet alle virket å være opptatt av trening i ulike former. Men ingen av postene på programmet handlet om synkende lesekompetanse og inaktivitet. Fordi det har på en måte ikke noe med bøker å gjøre. Men så har det det likevel, tenker jeg. På samme måte som likestilling. Kanskje er det ikke gamingen som skal redde leselysten til guttene, men fedre av kjøtt og blod?