Marked for musikk er viktigere enn noensinne

Marked for musikk i Larvik er en tredagers showcase-festival, der musikere, produsenter, kultursjefer og arrangører fra konsertarenaer, kulturhus, biblioteker og Den kulturelle skolesekken møtes for å lytte til, snakke om og orientere seg i feltet musikk for barn og unge.

Etter at Rikskonsertene ble nedlagt har Kulturtanken fortsatt samarbeidet, men i en mindre omfattende rolle, ettersom de ikke er produsent. Dette har gjort Markedet enda viktigere enn tidligere. I mangelen på en sentral aktør som samler og utvikler gode konsertkonsepter for barn og unge, har feltet riktignok åpnet seg mer – Markedet kunne melde om rekordstor påmelding fra musikere. Men kvaliteten på de innsendte bidragene er også lavere, forteller arrangørene – sannsynligvis fordi flere er direkte ideer og initiativer fra musikere som uten Rikskonsertene står uten et kvalitetshevende produksjonsmiljø.

En godt besøkt debatt, der undertegnede også deltok i panelet som representant for Periskop, forsøkte å komme til kjernen av problemet. Med Kulturtanken som arrangør var tittelen nøytral: «Et musikklandskap i endring: Hvordan sikre kvalitet og produksjon til barn og unge?» Men i tomrommet etter Rikskonsertene er spørsmålet kritisk: Når den fremste aktøren for kvalitetssikring så brått ble nedlagt og fjernet, hvor skal ansvaret ligge da?

Fungerer for noen, ikke alle

Svaret er ikke enkelt, og det er mange muligheter. Nylig er «Musikkbruket» blitt lansert som en potensielt ny aktør, men også Kulturtanken snakker om en digital «bank» der kommuner kan bla i konserter som finnes. Markedet i seg selv er også en modell – kanskje kan vi se for oss regionale Markeder for musikk som viser frem lokale musikere, i tråd med grasrotprinsippet som Den kulturelle skolesekken er bygget på.

En katalogfunksjon som en «konsertbank» hos Kulturtanken, eller en portefølje hos et Musikkbruk, kan være viktig for arrangører. Men som flere påpekte er det gode produksjonsmiljøer som sørger for konserter av høy kvalitet. Det behovet dekkes ikke av Kulturtankens nye mandat, og utfordringen er så akutt som den noensinne har vært. I kommuner med sterke fagfolk i administrasjonen, et kreativt produksjonsmiljø, nok eget teknisk utstyr til å sette opp et variert program, og politisk vilje til å betale turnerende musikere skikkelig, fungerer det. Men det gjelder på ingen måte alle.

Auditionfestival

Av over 200 innsendte bidrag hadde programi Marked for musikk valgt ut 28 produksjoner og band som spilte gjennom dagen. Spennet er stort, fra det rent klassiske til jazz, country og hiphop. En del er produksjoner som har blitt til under utfasingen av Rikskonsertene, noen er selvstendige produksjoner som ønsker seg inn i Den kulturelle skolesekken-systemet, andre er band og ensembler som henvender seg til kulturhus-arrangører.

Som ved Markedet for Scenekunst gjør dette premisset noe med stemningen. Det blir som en eneste lang Idol-audition, der publikum alltid er en kritisk jury med bestillingsmakt, og dermed kontrollerer både pengesekken og fremtiden for musikerne. Heldigvis har Markedet et nært samarbeid med Vestfold fylke, som er medarrangør, og på konsertene på dagtid er det alltid skoleklasser tilstede.

Nytt i år var dessuten daglige Spot on!-konserter. Blant deltagerne på Markedet er nemlig ikke bare DKS-programmerere, men også kulturhusarrangører og bookere som ikke er like interessert i det tradisjonelle 30 minutters gymsaloppsettet. På Spot on! får band og artister får omtrent 12 minutter hver til å vise hva de er gode for, uten skoleklassepublikum, gjerne mens markedsdeltagerne spiser middag.

Lite rock og minimalt for de minste

På tross av at det skal ha vært noe lavere nivå på de innsendte bidragene, skilte flere seg ut som produksjoner av svært høy kvalitet. Det Norske Kammerorkester og Ensemble Allegria er de to mest profilerte kammerensemblene i Norge, og at begge tilbyr gjennomarbeidede konsertforestillinger for barn er en glede. Flere stjerneskudd fra popverden vil også kunne gjøre mange foreldre misunnelige på barnas konsertmuligheter: Den fantastiske soulstemmen til Rohey fikk storsalen på Verkstedet i Larvik til å sitre, nykommer-rapperen Hkeem er på randen av internasjonal berømmelse etter SKAM-hiten «Fy faen», og OMVRs bånnsolide R&B-stemme blandet med mjuke klubbrytmer fikk deltagerne under middagen til å juble.

Samtidig er det klare mangler i programmet. Det kan virke som det streite pop- eller rockebandet er blitt forbigått til fordel for mer oppsiktsvekkende formater. Countrymusikk (Darling West), samisk arv (Ánnásuolo), ungarsk speedjazz (Magyar Hot Club), klezmer (Trio Klezmer), ekspresjonistisk kunstjazz (Lyden av Munch) og musikkteater (den prisvinnende La Balle Rouge) viser stor bredde – men går nesten helt utenom mainstreamen. Det kan være et bevisst valg – det mangler ikke på mainstream pop og rock for barn og unge. Samtidig skjer det flere interessante ting også i denne mainstreamen som ikke syntes i Larvik.

De fleste av forestillingene henvender seg dessuten til eldre barn, ofte fra 9 år og oppover. Produksjoner for de aller minste, 0-3 år og barnehagebarn, glimrer med sitt fravær. Også her ligger det strukturelle problemer til grunn. Den kulturelle bæremeisen, kulturtilbudet for de minste, er også nedlagt som følge av Kulturtankens nye og skarpt definerte mandat. Hverken Kulturdepartementet eller Kunnskapsdepartementet ser ut til å ha tenkt på hvordan dette skal bringes videre. Slik situasjonen er nå finnes det ingen som har et nasjonalt ansvar for kultur til denne gruppen. Da er det kanskje ikke overraskende at heller ikke musikere står i kø for å vise frem banebrytende musikalske produksjoner for småbarn.

Ser fremover

Tomrommet etter Rikskonsertene er betydelig, men de fleste på Marked for musikk så ut til å se fremover etter nye løsninger. Et realistisk håp er at feltet blir noe friere, og tilfanget av musikalske produksjoner mer kreativt når Rikskonsertenes relativt faste formater ikke lenger er styrende. Men det er fortsatt et stykke inn i fremtiden, og krever et organisert og kollektivt løft som tar høyde for forskjellige kommuners ulike ressurser. Marked for musikk tar opp spørsmålet, men nesten to år etter Rikskonsertenes nedleggelse står det enda ganske ubesvart.