Medisin mot en tyrann

Sauer breker og høner kakler. Lyset gryr på scenen og Georg ønsker velkommen. Nå er vi på gårdsbesøk, sier han, og det føles faktisk sånn. Kanskje er den største kvaliteten ved Riksteatrets oppsetning av Georgs magiske medisin akkurat dette, at den tar oss hjem. For det første til Roald Dahls gjenkjennelige univers: Barna er uskyldige uansett hvor uskikkelige de er, mens de voksnes dumhet finnes det ingen nåde for. For det andre til en følelse av hvordan det er å være liten i en verden som er stor, men også begrenset.

Tyrannisk og trygg

Georgs bestemor, spilt av Ulla Marie Broch, er rett og slett slem, en mobber og en tyrann. Hun er også fantastisk morsom, om ikke for Georg, så for oss. Brochs mimikk er en hel teaterforestilling i seg selv. Hun kan snurpe munn og bryn sammen til en bitte liten knute, eller strekke dem opp like elastisk som en strikk, for å stikke tunga ut som en ildsprutende drage. Når foreldrene drar inn til byen og etterlater Georg alene med henne, er han fritt vilt i løvens hule.

Espen Mauno spiller Georg med mengder av gutteaktig sjarm og varme. Han bevarer hele tiden en trygghet som fargelegger forestillingen. Uansett hvor ekkel bestemoren er, hvor grusomt det er av ham å lage en medisin som skal få henne til å forsvinne, og hvor usympatiske foreldrene viser seg, får ikke oppsetningen blitt annet enn morsom – og – jeg har lyst til å si «hyggelig». Morten Joachims regi er sikker og lett. Musikken, som Espen Mauno og Gunnar Eriksson står for, løfter handlingen inn i leken. Skuespillerne synger og spiller enkle, fengende sanger (som i alle fall jeg har hatt på hjernen i ettertid). Å vektlegge musikk og lek er ikke bare en lur strategi for å holde på barn og voksnes oppmerksomhet. For Georg er det gjennom leken magien begynner å skje.

Farlig alvor

Georgs magiske medisin lages av alt mulig han kommer over rundt i huset. Den skal erstatte medisinen han har fått ansvar for å gi bestemoren klokken elleve presis. Men når hun endelig får den i seg, er resultatet at hun vokser til en kjempe! Man ville kanskje forvente at foreldrene til Georg blir sinte når de kommer hjem og oppdager tilstanden hennes, men de lar seg tvert imot begeistre. Tenk hva denne medisinen kan gjøre for dyreholdet deres! Kjempeokser kan bli til kjempebiffer, som kan bli til kjempepenger. Om man vil, kunne man sikkert lese inn en kritikk av kapitalistisk jordbruk her. Jeg kan i alle fall ikke la være å tenke på hvordan det spås at kjøttet vi skal spise i framtiden vil bli framstilt i laboratorium, noe som angivelig skal være mer etisk riktig med tanke på dyrevelferd. Nå vel. Det Georg erfarer er i alle fall at medisinen ikke lar seg gjenskape. «Det startet som en lek, men nå har det blitt så alvorlig,» sier han til faren, som febrilsk forsøker å gjenta suksessoppskriften. Når han advarer faren, blir han avskrevet med en klassisk, voksen avvisning: «Nå forstyrrer du».

Picasso i veggene

Egg som blir gigantiske, slik at bare ett av dem tilsvarer en million vanlige, eller en bestemor som plutselig har armer og bein så lange som en blekksprut – det kan godt hende denne magien gjør sterkest inntrykk på barna i publikum. Som voksen må jeg innrømme at det mest magiske ved forestillingen for meg er Gjermund Andersens scenografi. Gårdsrommet der all handlingen foregår er en collage av vegger, tapet og mur, slik at ett enkelt rom både kan være inne og ute samtidig. Vinklene er skjeve, skapdørene åpner seg fra overraskende kriker og kroker. Effekten er en følelse av å inneha mange ulike perspektiver på en gang. Det minner om Picassos kubistiske malerier. Hva som er stort og lite forskyves, en gjenstand vi er vant til å se fra siden ses ovenfra. Når bestemødre og dyr begynner å vokse, forsterker scenerommet Georg sitt perspektiv. Samtidig kan det føles som at man blir sett ned på, en svimlende følelse av hvor små vi kanskje er i en annens øyne.

Følelser som vokser

Gården er et helt mikrokosmos. Her finnes natur og kultur, alderdom og barndom, grådighet og glede, etikk og politikk. Kanskje er det derfor forestillingen går rett hjem – både hos meg, og tilsynelatende hos barna som kommer med engasjerte tilrop, latterutbrudd og applaus under oppsetningen. I Roald Dahls ånd tar den utgangspunkt i det lille og helt vanlige. Er det ikke sånn at vi ofte har en ganske vag følelse av at noe gjennomsyrer de hverdagslige omgivelsene og vanene våre? Det kan være et uromoment, eller en spesiell stemning. Og er det ikke også slik, at selv om dette på én måte er en diffus følelse, så kan den samtidig være ganske så sterk? Den er sterk, den er bare utydelig fordi den mangler uttrykk eller form. Kanskje gjelder det spesielt for et barn som enda ikke har blitt så opptatt av å analysere og sette ord på alt mulig. I mange av Roald Dahls bøker kommer disse store, men ubestemmelige opplevelsene av hvordan ting er, til utrykk i en plutselig magi. Sånn er det også i Georgs magiske medisin. Når magien skjer og medisinen virker er det nesten selvsagt, fordi følelsen av at «det er sånn det burde være» allerede er der. Forestillingen lykkes spesielt godt i å skape denne stemningen. Det handler ikke bare om medisinen Georg koker opp og hva den gjør, men like mye om følelsen som ligger til grunn for at magien kan skje. Når det kommer til å skape stemning, må også Øystein Heitmanns lysdesign nevnes. Det er rett og slett utrolig fine farger i spill. Høydepunktet er når Georgs medisin er klar. Iført brannbil-rød genser bøyer Georg seg over den svære, turkise gryta. Opp stiger grønn røyk og massevis av blanke såpebobler.

Åpner for noe fantastisk

Første del av forestillingen før pause er den beste. Det har med enkelhet å gjøre. Bare Georg og bestemoren er hjemme. Karakterene og dynamikken mellom dem får rikelig med rom til å virke. Når alt begynner å vokse og både kyllinger og griser skal ha sin egen sang samtidig som foreldrene til Georg kommer hjem, drukner noe av sjarmen i styr og ståk. Det ligger riktignok i historiens gang at moroa sklir ut. Mye vil ha mer, mens mindre er mer. Stort sett holder likevel Riksteatrets oppsetning seg tett på noe nært og hjemlig, samtidig som den åpner for noe fantastisk. Motsetningen mellom det trygge og det elleville møtes. Forestillingen byr på noen øyeblikk jeg faktisk vil gå så langt som til å kalle magiske. Det er den typen magi som bare kan oppstå når man leker.