Mini-Zlatan fra Bråkmakargatan

Hvor har det blitt av rampeungene som får furteleppe straks de ikke får viljen sin og durer frem uten å ta hensyn til andres behov? Når barn stadig oftere fungerer som moralske kompass i film- og fjernsynsfortellinger (fra Pixars animerte mesterverker til NRKs julekalendere), må det skyldes dårlig samvittighet for hva slags klode vi etterlater dem. Det er nærmest blitt moteriktig å lære av de små miljødetektivene i neste generasjon før det er for sent.

Regissør Christian Los nye film, svenske Mini-Zlatan og verdens beste onkel (originaltittel Lill-Zlatan og morbror Raring), står i kontrast til slike tendenser. Her blir vi kjent med en egenrådig og usympatisk hovedperson som slekter på Astrid Lindgrens Lotta fra Bråkmakergata.

Mini-Zlatan og verdens beste onkel, basert på romanen ved samme navn, griper inn i samtiden på flere nivåer. Men på bunnen ligner den et gammeldags lærestykke om at barn må lære seg å akseptere voksnes rett til å bestemme over egne liv.

Selvutslettende «bestevenn»

Ella (Agnes Colliander) er opphengt i fotball, derav kallenavnet Mini-Zlatan, men vil bare konkurrere med seg selv. Jenta strever med å etablere sosiale nettverk utenfor familien, der alle danser taktfast etter hennes pipe uten å stille krav. Idolet er onkelen Tommy aka Morbror Raring (Simon J. Berger, kjent fra serien Exit), som driver en fremgangsrik frisørsalong i Stockholm. De to er «bestevenner», selv om Ella setter premissene og Tommy stort sett gir avkall på seg selv. Hver gang de møtes, pløyer duoen seg gjennom Ellas favorittaktiviteter, enten det er karaokesang på en nabolagsrestaurant eller rollelek med monstertema.

Foreldrene er stort sett på farten i helgene. Onkelen har derfor blitt en rutinert barnevakt, tjenestevillig inntil det selvutslettende. Men vi aner at han nærmer seg et metningspunkt – helgen skal jo også være hans tid. Ut av det blå introduserer han sin nye kjæreste, nederlandske Steve (Tibor Lukács). Ellas ellers så levende, oppspilte ansikt flates ut med strykejern, så overrumplet blir hun av akutt sjalusi.

Fornøyelsesparken Gröna Lund inviterer til monsterfestival, men Tommy bryter avtalen om å kle seg ut av hensyn til gjesten som har reist med fly og ikke rukket å forberede seg. At onkelen står over å kjøre karusellene for n’te gang, inkludert Ellas favoritt, spøkelseshuset, gjør at tårene presser seg på hos niåringen.

Gyseligheter og ydmykelser

Ella nekter å akseptere at hun fra nå av må dele Tommy med en annen, og retter snart skyts mot sin nye rival. Strategien går ut på at Steve til slutt vil kapitulere og bestille returbillett til Amsterdam, utmattet av gyseligheter og ydmykelser. Ella allierer seg med eksentriske Otto, en nerd på vennejakt som raskt gir etter for kravene hennes.

Men ingenting blir slik Ella har tenkt, for Steve er bevæpnet med et spesielt gemytt. Uansett hva Ella kaster mot ham, smiler han tilbake. En umulig fiende, med andre ord. Ikke dermed sagt at Ella gir seg med det første. Alt Sisyfos-arbeidet for å knekke Steves ukuelige positivitet gjør Mini-Zlatan og verdens beste onkel til en morsom film for alle aldersgrupper. Se for deg en romantisk komedie med tilsvarende premiss, der protagonisten gjør alt som står i hens makt for å stikke kjepper i hjulene for en romanse mellom begjærsobjektet og en dustete konkurrent.

Å spille alene

For barn er vennskap like intense og dyrebare som kjærlighetsforhold. Ella sliter med å knytte seg til barn på egen alder, og har foreldre som sjelden bekrefter henne. Hun navigerer med Tommy som ledestjerne. Når hun tar til takke med Otto som medsoldat i krigen mot Steve, er det av ren desperasjon. For egentlig vurderer Ella at omkostningene ved å bli sett sammen med en så ukul type som Otto er for store. Ikke minst på grunn av hans hjemmelagde «hybrid» satt sammen av rester fra sykler og gressklippere. Den er ikke noe for de kule kidsa i skolegården.

Det blir litt som med fotballen – det er bedre å spille alene enn å risikere konsekvensene av andres vurderinger.

Omtanke for visuell historiefortelling

Christian Lo, som driver selskapet Filmbin på Lillehammer, har en forkjærlighet for historier der barn blir satt på prøve av tilsynelatende uoverkommelige hindringer. Enten det er en talentkonkurranse (Los Bando) eller å redde en asylsøker fra å bli deportert (Bestevenner). Stilen hans er lett og fargerik med kjappe kamerabevegelser og flittig dekorerte, meningsbærende tablåer. De er av og til som skåret ut i papp, men sjelden uten omtanke for visuell historiefortelling. I Mini-Zlatan og verdens beste onkel har produksjonsdesigneren overlesset Tommys leilighet med moteriktige detaljer og nips. Det blir en artig parodi på den svenske møbelgiganten IKEA sine «prøveleiligheter».

Ni år gamle Agnes Colliander er et funn i hovedrollen som Ella. Hun utstyrt med naturlig autoritet og et gummiansikt der små rykninger sier mer enn replikkene. Her har Lo trolig fått god hjelp av assisterende regissør Catti Edfeldt, en legende innen svensk barnefilm. Dessverre blir nyansene i skuespillet svekket av den dubbede versjonen. Undertegnede anbefaler alle å oppsøke originalen (begge vises på norske kinoer).

Humoristiske skråblikk

Onkel Tommy er homofil, og hans nærmeste kollega er trans. Salongen deres ligner noe fra en flamboyant Pedro Almodóvar-film, men uten å virke eksotifiserende. Lo retter humoristiske skråblikk på alle typer menneskelig atferd, det være seg umodne mammadalter, svensk tradisjonsmat eller kjernesunne homser med kjøtt- og fettskrekk. Lo er imponerende balansert, verken for pedagogisk eller provoserende, når han makser ut det humoristiske potensialet i enhver situasjon. Mini-Zlatan og verdens beste onkel er inkluderende på en genuin måte. Ingen blir verken spesielt hengt ut eller tatt på med silkehansker.

Unntaket er Steve, den kaudervelske nederlender. Ellas skepsis skyldes ikke bare trusselen mot monopolet hennes. Det skyldes også hans servile oppførsel og stumfilmaktige, pinlig gjøglete forsøk på å overkomme språkbarrierer. Det er rett og slett noe skikkelig irriterende over oppsynet hans, og derfor skyves også voksne tilskuere sin empati over på Ellas banehalvdel.

Mangel på selvrespekt

Ella beskriver Steve som «en ful och äcklig subba» (subba er et nedsettende skjellsord for kvinne, red.anm.). En urimelig karakteristikk, men hans påfallende mangel på selvrespekt gir næring til Ellas verste sider. Hun blir en utspekulert bad seed som stadig høyner spillet fordi «alt er lov i krig og kjærlighet» – og fordi barn simpelthen elsker å teste grenser. Det topper seg en ettermiddag hun lurer ham til å lage det verste Tommy vet til middag (osende fleskepannekaker), farger og skamklipper håret hans (så han ligner Batman-skurken The Joker) og lokker ham ut på en nådeløs karaokescene (etter å ha registrert tonedøvhet – han synger «falskt som satan»).

De plutselige helomvendingene i siste akt, der Ella ser seg selv i speilet og forstår at Steve fortjener en sjanse, er i grunnen det eneste som klinger litt falskt i filmen. Lo bruker for kort tid på å overbevise oss om at Ella endelig rammes av dårlig samvittighet og frivillig ofrer seg for kjæresteparets lykke. Fra å være truende og nærmest utsette fienden for livsfare, arrangerer hun en spektakulær biljakt til flyplassen Arlanda i håp om å lokke Steve tilbake før han har forsvunnet gjennom sikkerhetskontrollen.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Blomstene i livets hage

Moralen lyder: Barn må lære seg å ikke alltid stå i fokus og at voksne har behov for alenetid. Andre mennesker er ikke skapt i ditt bilde. Ingen har rett til å redusere en sammensatt verden til sitt private fiksjonsunivers. Og du skal behandle dem som er annerledes enn deg selv med respekt. Som Lotta fra Bråkmakergata trenger Ella å erfare at andre ikke «holder seg til manus» og handler etter hennes kommandoer. For å danne gode relasjoner må man sette seg selv til side.

Mini-Zlatan og verdens beste onkel fremstår som en konvensjonell lettvekter, men setter voksne og barn opp mot hverandre på en dristig, usentimental måte. Mange vil dra kjensel på hvordan vennskap og familieforhold preget av stor aldersforskjell kan havne i en fase der noen forventes å spille en rolle overfor den andre, som på bestilling. Når sceneteppet dras til side, er det brutalt for barnet – men nødvendig. Filmen er ikke blunkesky for å plage de minste med slike stemningsskifter. Dessuten sender den stikk til helikopterforeldre som overstimulerer barna sine med oppmerksomhet, for mange valgmuligheter og hyppige temperaturmålinger av typen «kjeder du deg?», «er du sliten?», «kan jeg hjelpe deg?» og «vil du ha mer?».

«Venner er blomstene i livets hage» sies det til slutt. Jeg er usikker på om filmen gjør seg fortjent til en så rosenrød konklusjon. Til det er den for skarp og sannferdig i sin skildring av sosial kjemi og verkende sjalusi.