«Musikkens univers»: Heseblesende fysikkonsert

Gjennom Den kulturelle skolesekken får alle Oslos femteklasser tilbud om konserten Musikkens univers med Oslo-filharmonien og fysiker og programleder Andreas Wahl. På sju konserter fordelt over fire dager kommer rundt 7000 barn til Konserthuset for å høre orkestermusikk – mange helt sikkert for første gang.

Dette er i utgangspunktet et kjempefint tilbud, og det virker også som en god idé å koble på en fysiker – som en konkret og utforskende vei inn i lyttingen. Musikkens univers er et slags konsertforedrag, der Wahl forteller og demonstrerer ved hjelp av orkesteret eller enkeltmusikere. Innimellom spiller orkesteret lengre selvstendige musikkstykker eller utdrag som ikke nødvendigvis er direkte koblet til det han snakker om.

Fort i svingene

Likevel er det en del ting ved den praktiske gjennomføringen som ikke fungerer særlig godt. I korte trekk handler det om at det går for fort – det er vanskelig å få ordentlig med seg hva som skjer og hva som er poengene i de ulike demonstrasjonene og eksperimentene. Dels har dette med innholdet å gjøre, dels med formen.

Innholdsmessig tror jeg Oslo-filharmonien har vært i overkant ambisiøse når det gjelder hva som er mulig å formidle presist og grundig til en stor gruppe skoleelever på 45 minutter. Wahl forsøker å gå inn i to overordnede spørsmål. Det første er hva lyd er, rent fysisk og konkret, og hvordan det blir lyd i de ulike instrumentene. Det andre er mer abstrakt og ikke så rent lite filosofisk, nemlig «hva er musikk»? Hvem bestemmer hva som er musikk og hva som bare er lyd – eller rett og slett bråk? Det ville holdt i massevis å ha ett av disse spørsmålene som hovedtema. I alle tilfelle er det totalt sett for mange ulike sekvenser med nye poenger. Antallet «innslag» kunne godt ha vært halvert, slik at hvert poeng rakk å bli belyst, undersøkt og demonstrert grundigere.

Når det gjelder formen, henger mye på Wahls manus – som han tilsynelatende snakker ganske fritt utfra. Språket er uformelt og muntlig, som i en samtale med få personer. Det er ikke noe galt i det i og for seg, men forklaringene inneholder for mange ord og for få gjentakelser av nøkkelord og sentrale begreper. Bak orkesteret henger et stort lerret som det projiseres et par videosnutter på. Dette kunne med fordel vært brukt til å vise frem enkle figurer og illustrasjoner av det han snakker om.

Det er brøling som gjelder

I tillegg har Wahl valgt et grep som bruker opp unødvendig mye av tiden. For hvert poeng han vil frem til, stiller han spørsmål ut i salen for å forsøke å lokke frem riktig svar fra barna før han selv kommer med fasiten. Et kjent pedagogisk knep for å få tilhørerne til å engasjere seg og tenke selv, men det egner seg ikke særlig godt i et digert rom med rundt 1000 barn i. Spesielt når premissene er uklare – skal barna rekke opp hånden eller bare rope svaret ut? Noen prøver seg på håndsopprekning til å begynne med, men når Wahl like gjerne plukker opp svaret fra noen som roper, skjønner alle snart at det er brøling som gjelder. Dermed tar det tid å komme frem til poengene han trenger for å komme videre.

Det gjøres heller ikke nok for å få så mange barn som mulig til å være så stille som mulig så mye av tiden som mulig – ved faktisk å oppfordre til å være stille, gjøre det helt tydelig når man skal delta og når man bare skal lytte, og bruke litt tid på overgangene, slik at barna rekker å bli stille før han suser videre. Helt stille blir vel sjelden et rom med så mange elleveåringer i, men at de skal bråke så mye som de periodevis gjør her, hadde fint vært mulig å unngå.

Sinusbølger, ikke en grill

Demonstrasjonen av Rubens’ flammerør er et godt eksempel på forestillingens problem. Wahl viser frem et langt stålrør som er koblet til det jeg skjønner er en gasstank i den ene enden, og til et apparat jeg ikke får meg hva er, i den andre. Wahl tenner på gassen, og flammer står opp fra noen hull i røret. Når han vrir på det ukjente apparatet, kommer det lyder i ulike tonehøyder fra det, som igjen påvirker høyden på flammene.

Jeg må lese det glimrende undervisningsopplegget på Oslo-filharmoniens nettsider (laget av Beate Brox) for å få vite hva dette heter, hvem som oppfant det, og hva som faktisk skjer. Der lærer jeg at noe av poenget med eksperimentet er at flammenes bevegelser faktisk ligner sinusbølger. Wahl var mest opptatt av å sammenligne det med en grill «som alle dere har hjemme» og forklare hvorfor det selvsagt egentlig ikke var en grill. Resten gikk for fort til at jeg kunne ha gjengitt det etter hukommelsen.

Når dette deretter skal demonstreres på noen av orkesterets instrumenter ved at de spiller inn i en mikrofon som er koblet til røret, drukner selve poenget i enten fart, støy eller begge deler. Wahl bruker tid på å spørre publikum om de vet hva instrumentene heter. Det vet de færreste, høres det ut til, så det må litt brøling til før de som kan det, når gjennom lydmuren.

I tillegg går det for fort fra det ene til det andre uten tydelige overskrifter. Det er ikke noe vanskelig å se at ulike instrumenter gir ulike utslag på flammene, men forklaringen må jeg lese meg til på nettsidene: Lyse toner, og dermed også små instrumenter, har små, raske svingninger, som videre gir små utslag på flammene, mens dype lyder fra store instrumenter gir store og langsomme svingninger.

Umusikalsk hastverk

Sekvensen der Wahl inviterer barna til å utforske hva som er lyd og hva som er musikk, er preget av samme hastverk. Orkesteret spiller korte snutter av melodiøs, tilgjengelig musikk, kantete modernisme og en snutt der alle bare spiller eller gjør akkurat hva de vil, mens Wahl ber barna – denne gangen ved tydelig instruert håndsopprekning – ta stilling til om det de hører er «musikk» eller ikke. Deretter går han raskt over til å spørre hvem eller hva som egentlig avgjør hva som er forskjellen. Det stilles mange gode spørsmål, men igjen: Det er for mange av dem, det dveles ikke nok ved dem, og svarene blir for kategoriske.

Det slås blant annet fast at det ikke er notene, dirigenten eller statsministeren (!) som bestemmer hva som «er musikk», før det raskt konkluderes med at det er opp til hver og en. Dette stemmer jo, for så vidt, spesielt det om statsministeren – det skulle tatt seg ut – men det fremstår unektelig i overkant reduksjonistisk å lande på at det ikke finnes noen andre gangbare definisjoner av fenomenet musikk, enn at det helt og holdent er et personlig spørsmål. Også her hadde det vært bedre med lavere tempo og grundigere utforskning av detaljene i hvert musikkeksempel.

På akkord med musikkens premisser

Et annet problem er at musikken ikke får være musikk på sine egne premisser. Konserten begynner med at Wahl beskrivelser universets begynnelse – tror jeg (det var litt vanskelig å høre fordi det tok lang tid før barna ble stille nok i salen). Deretter spiller orkesteret åpningen av Strauss’ Also sprach Zarathustra. Og når de begeistrede barna vil klappe etterpå, kaster Wahl seg inn for å fortette snakkingen.

Det er vanskelig å forstå hvordan dette er tenkt – en skulle tro det ble en langt mer effektfull start hvis orkesteret fikk innlede det hele og barna fikk klappe seg ferdige, før Wahl begynte med sitt opplegg. Jeg tror også femteklassinger trenger tydeligere føringer for hva som skal skje, og at det blir for vanskelig å koble seg på en abstrakt fortelling som ikke har fått noen overskrift eller introduksjon.

De fleste gangene orkesteret spiller lengre utdrag som ikke er en del av noe eksperiment, skjer det noe annet samtidig. Blant annet vises en godt illustrerende film om hvilke vibrasjoner som skaper lydbølger i hvert instrument, eller som Wahl uttrykker det – hva det er som «rister», mens orkesteret spiller noe helt annet. Vi får se dirrende trompetistlepper, vibrerende cymbaler og skjelvende fiolinstrenger i nærbilder og sakte film. Musikken er fin og filmen er fin, men jeg synes det sender et litt uheldig signal om at musikken ikke er nok i seg selv. Samtidig virker det som en tapt mulighet å ikke spille etter tur på de instrumentene som vises.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

For mange gode ideer

Kort sagt er det veldig mange ideer her som er godt tenkt – rett og slett for mange, sånn at det ikke lar seg gjøre å få alt sammen ordentlig frem på bare de 45 minuttene med tålmodighet barn har til rådighet i ett strekk.

Et lite forbehold til slutt: Jeg har i etterkant fått tilsendt undervisningsopplegget som skolene har fått på forhånd. Hvis alle klassene har gjennomgått dette grundig, kjente de nok til noe av det de skulle få se på scenen på forhånd, blant annet Rubens’ flammerør. Samtidig virker det som undervisningsmateriellet vier mer plass til orkesteret som sådan og alle dets funksjoner, praksiser og instrumentgrupper, enn til fysikk og musikk som lyd. Uansett synes jeg en så flott tenkt og stort anlagt forestilling som Musikkens univers bør kunne stå stødig på egne ben som formidling der og da.