Mye av alt på Juba Juba

Juba Juba er en festival som gir inntrykk av å ville løfte barnekulturens betydning. Dette viste de blant annet ved at kulturminister Linda Hofstad Helleland og kommunaldirektør for kultur og næring i Trondheim, Ola By Rise, ønsket oss alle, inkludert meg og mine to festivalkompanjonger, Einar (8) og Anna (11), velkommen. Programmet var bredt, og festivalpublikummet ble tilbudt smell og pang i NRK-programleder Selda Ekiz’ fysikkshow, samt kunstproduksjoner av svært høy kvalitet, slik som Katja Lindebergs klovneforestilling Om bare lyseblå kunne bli superhelt. På de mindre scenene var det barne- og ungdomsamatører som slapp til. Vi var vitner til en festival som på mange måter ville tenke stort på barnekulturens vegne.

I tillegg til de faste programpostene hadde festivalen også et imponerende stort antall deltagende aktiviteter for barna. En blanding av kommersielle og frivillige aktører tilbød både sirkusskole, teaterlek og Minecraft-camp, der sistnevnte viste seg å være Einar sin favoritt. I et overblikk var festivalens program stort og mangfoldig. Men er det å tenke stort om kunst og kultur for barn nødvendigvis å tenke «mye av alt»?

Breddetenkning

Det var nemlig vanskelig å se en klar kunstnerisk profil i Juba Juba sitt program. Innholdet var så sammensatt at det kunne det synes som det meste var velkomment så lenge det falt inn under kategorien «kultur for barn». Resultatet var en festival som fremsto med en uklar kunstnerisk profil, tilslørt av den overdrevne breddetenkningen. Et eksempel var hvordan et stort antall amatører var programmert på en stor scene. Tanken med å la barn og unge slippe til som utøvere kan absolutt være god, men mange av amatørproduksjonene hadde ikke høy nok kvalitet til å fylle rommet de var tildelt. Å tenke stort om barnekultur bør ikke bare handle om å tilby festivalbarna et størst mulig program, eller å tilby flest mulige arenaer til dem som utøvere, men også handle om å ta publikum på alvor.

Mange av festivalens enkeltinnsalg holdt allikevel høy kunstnerisk kvalitet: Alpaca Ensemble, Katja Lindeberg og mange av litteraturinnslagene var profesjonelt gjennomført. Lindebergs klovneforestilling tilbød interaktive elementer der barna fikk være med på å reflektere underveis. Det var også barnas omsorg som kunne redde hovedkarakteren til slutt.

Festivalens litteraturprogram skilte seg også positivt ut. Her var den kunstneriske profilen klar, og det var fortellerglede og lytting som stod i fokus. Et eksempel var leselykkehjulet – et stort lykkehjul med barneboktitler påskrevet. Barna dreide hjulet, og boka der pila stoppet ble lest opp for de fremmøtte. Fortellerne formidlet stoffet med stor fortellerteknisk kompetanse og innlevelse og tilpasset fortellingen både til antall publikum og barnas alder.

Illustratørene Egil og Svein Nyhus sin tegneforestilling i festivalteltet var ett av arrangementets absolutte høydepunkter. Aktørene tegnet seg gjennom en improvisert seanse som inkluderte barna og var godt fremført. Forestillingen ble på mange måter en iscenesettelse av hvordan fortellinger blir til, og hvordan vår alles fantasi utgjør selve grunnlaget for fortellinger. Jeg kunne observere flere barn som under forestillingen ble til dyrene brødrene Nyhus fortalte om underveis. Det var som om forestillingen satte seg i kroppen til barna – veien fra fortellingen og inn i egen lek var kort.

Perfekt logistikk, men for mye av alt

Styrken til Juba Juba ligger i gjennomføringen, ved at festivalen er svært profesjonelt arrangert. Programmet er stort og treffer mange, logistikken fungerer utmerket og festivalen har klart å knytte til seg samarbeidspartnere som støtter festivalen på en god måte. Men en festival hviler seg først og fremst på innhold, og etter at Einar hadde vært på festivalen i noen timer, utbrøt han: «Men kor ska vi leik oss hæn?».

Spørsmålet var relevant, for festivalens helhetlige idé tar utgangspunkt i en voksenkultur: De besøkende konsumerer kunstuttrykkene og barnas lekne omgang med verden gis liten plass. Juba Juba opplevdes med det som et overveldende kulturtilbud lik det Gunnar Danbolts omtaler i teksten «Kunst og barn i et historisk perspektiv», når han snakker om den organiserte barndommen: « (K)ulturen for barn har nesten blitt så omfattende at den kveler barns egen kultur». Einar på 8 var den som ble rammet denne gangen.

Voksen konsumentkultur

Den kontekstuelle rammen har stor betydning for en kunstopplevelse, og årets Juba Juba fremstår først og fremst som tilpasset en voksen konseumentkultur. Navnet Juba Juba kommer fra Knutsen og Ludvigsens fantasifulle og skakke univers;  i deres tekster møter vi ellediller og krokofanter, en konge (som kanskje kommer), og en ku i tunnelen. Det er lite på festivalen som minner om Knudsen og Ludvigsens verden, en verden som i stor grad korresponderer med barnets lekende omgang med verden. Om målet er å løfte barnekulturens betydning, kan festivalen i fortsettelsen med fordel både la seg inspirere av litteraturprogrammets tydelige profiltenkning og legge til rette for et festivalrom som korresponderer med barnas lekne tilnærming til kultur. Slik blir festivalen mer tilpasset barnas måte å erfare verden på neste gang det er tid for festival.

Anmeldelsen er  i hovedsak basert på lørdagens program. Barna Einar (8) og Anna (11) har også vært med på vurderingen.