Sirkus, venting og større kunstnerisk potensiale

Ikke plass til alle

Det startet slik: Jeg og min ledsager ankommer i god tid før timeslotten vår, men likevel opplevde vi å få den beklagelige beskjeden om at vi ikke fikk plass på verkstedet. Jeg skulle så gjerne ønsket at en av vertene tok seg tid til å telle og gi forhåndsbeskjed til den halvdelen av køen som ikke vil få plass på verkstedet for å gi besøkende en bedre publikumsreise. Jeg står igjen spørrende til hvordan man ikke får plass på et verksted når en kommer i tide til timeslotten sin, og henvises til papirbrosjyren som tildeles ved ankomst. Der står det nemlig at det kan være vanskelig å få med seg alt, og at de derfor anbefaler å planlegge i forkant.

Det er litt vanskelig å planlegge på forhånd, når all praktisk informasjon kun publiseres i fysiske brosjyrer som du først får når du først ankommer museet. Dette kunne med fordel ha vært lastet opp på nettsidene deres. En informasjon om begrensning på plasser på enkelte verksteder ville vært til hjelp for å planlegge bedre for å være ennå tidligere ute for få med oss Mari Eriksens skulpturverksted og verkstedet med bybilder i tekstil med Leon Lindgren. Jeg tenker med gru på de som ankommer med en forventingsfull flokk med små barn …

Vente-aktiviteter i lobbyen

For de som ikke fikk plass på publikumsverkstedet i 3. etasje, hadde museet rigget opp for to aktiviteter i lobbyen. Lili Ansiktmaling har konstant lang kø av barn som kan få velge mellom ulike motiver inspirert av Edvard Munchs malerier, men alle barna ser ut til å gå for det samme: tiger. Muligens fordi de andre motivene blir for abstrakte for de aller minste.

Mens jeg ser den ene tigerungen etter den andre, lurer jeg på hvorfor museet ikke har invitert en kunstner til dette, slik de gjorde under Munchsamarbeidet med Øyafestivalen i 2018. Da ble Tor Erik Bøe invitert for å forvandle ansiktet ditt til et kunstverk med ansiktsmaling, i tillegg til å benytte økomateriale som kvister, blomster og gress. Resultat var noe helt utenom det vanlige, noe jeg ser for meg ville vært attraktivt for alle aldre, og ikke bare de aller minste, slik som vanlig ansiktsmaling ofte blir.

Mosaikk som egentlig er collage

Rett bak køen er det skviset inn et verksted: Papirmosaikk med Julius Karoubi. Her sitter ivrige barn og limer inn oppkuttede pizzaesker, pappkartong og farget papp på hvite ark. Oppgaven er å lage papirmosaikk inspirert av Edvard Munchs kjente landemerker i Oslo, og resultatet blir ens egen bymotiv. Resultatet ligner mer en collage en mosaikk, kanskje fordi utvalget av papp og papir ikke er ferdig kuttet i små og ulike geometriske former.

Hvis verkstedet hadde lagt seg litt nærmere Karoubis mosaikkverk, så ser jeg for meg at dette kunne vært et langt mer inspirerende verksted, som kunne introdusert barn for mosaikk og arbeid med geometriske figurer. Men opplegget faller flat når gjenbruksmaterialet ikke har blitt kuttet opp konsekvent like størrelser eller former og oppleves mer som en halvferdig collageaktig vente-aktivitet før neste pulje får muligheten til å stå i kø for de mer attraktive verkstedene på 3. etasje.

Fortellerstund med skyggeteater

Noe som redder inn begynnelsen av dagen etter første halvtimen med venting, er Skyggeteateret i amfiet med Karin Augusta. Kunstneren inviterer barna til samtale på pedagogisk vis, ikledd en kjole av papir og et nøkkelknippe med små papirprøver og figurer for å ha fysiske visuelle virkemidler for å holde på barnas oppmerksomhet. Ved å stille åpne spørsmål, åpner hun opp for dialog med barna om bruk av god gammeldags overheadmaskin kombinert med todimensjonale papirutskjæringer for å vise oss ett skyggeteateret.

Harlekin’s farfar på Munchmuseet handler om en 90 år gammel farfar som bor alene, og kommer til Oslo for å besøke MUNCH, og gjennom sang og fortellingen hører vi om opplevelser som å gå gjennom den travle handlegaten på Karl Johan, gå opp og ned rulletrapper og dansing til «Livets dans». Under fortellerstunden er det selvfølgelig noen barn som har mark i rompa, og som drar foreldrene sine (som tilsynelatende ønsket å bli) ut av salen for å gjøre noe mer aktivt. Men de som derimot blir sittende i ro, er helt fenget av Nogvas fortellerstemme kombinert med bevegelige skygger og spenning som bygges av hennes røde boks full av spennende figurer. Jeg forstår absolutt hvorfor Nogva blir invitert tilbake for å delta på kunstfestivalen for andre gang.

Dukkert i Akerselva

Et annet høydepunkt fra dagen ble verkstedet Akerselva-amuletter laget med små og nøye utvalgte biter av søppel. Når jeg endelig får plass på publikumsverkstedet på 3. etasje, ser jeg barn og foreldre sitter rundt bordene på det ene verkstedet. I bakgrunnen går det en lydløs video av smykkekunstneren Darius Wojdyga, som i fullt dykkerutstyr dukker etter søppel i Akerselva. Filmen virker beroligende, og er et spennende grep for å skape ro og bygge en forventning til det som skal komme.

Wojdyga går gjennom oppgaven, der barna selv får velge ut mikrobiter av søppel og deretter putte bitene i en liten miniatyr glassflaske, som igjen fylles opp med vann med pipetter. Til slutt forsegles flasken og festes til en snor. Det er en riktig original og spennende oppgave for barn, som for første gang idag ser ut til å arbeide møysommelig med pipettene for å fylle opp sine amuletter med presis mengde vann. Barna får ikke bare med seg et minne fra dagen i form av et smykke, men de tar kanskje også med seg samtalen om miljøvern hjem til middagsbordet.

Tomt bord

I samme etasje foregår verkstedet Minnehus med Alejandra Aguilar, som er kjent for sine grafiske tredimensjonale verk av hus i papir. Oppgaven ligger tett inntil hennes eget kunstnerskap. I dag blir barna invitert til å lære seg teknikken med å farge, stemple, klippe ut og sette sammen tredimensjonale hjem. Til inspirasjon har det også blitt lagt inn små elektriske lys på innsiden av husene, som står plassert som eksempler. Når opplegget er så godt gjennomtenkt, er det skuffende å se et halvtomt rom. Kanskje har køsystemet skremt bort noen foreldre til å heller forbli i lobbyen eller gå opp til festsalen, hvor dørene stod åpne for alle.

Konsert og kaos

På årets MiniMunch ble det også tilbudt underholdning i form av en konsert og et sirkus i festsalen. Tablas-konsert med Sanskriti Shrestha og Erlend Albertsen var en musikalsk opplevelse som var tilpasset barn med en perfekt balanse mellom musikalske innslag og pedagogiske samtaler rettet ut mot publikum.

Konserten introduserte et slagverksinstrument, tabla, som var nytt for mange av barna – og dermed økte spenningen. Shrestha og Albertsen inkluderte publikum ved å fortelle oss om instrumentets språk og lyder som ginn og tatunn (fra indisk musikkopplæring), som barna gjentok i kor. Høydepunktet for meg personlig var når bassgitaren til Albertsen minnet om en sitar som komplementerte Shresthas tablaslag. Konserten var hele veien delvis aktiverende og delvis lyttende, som så ut til å fungere optimalt for denne målgruppen.

I tillegg til musikerne, var det Mini Show med Nysirkus Bjerke på programmet. Jeg fikk ikke med meg selvet showet, men da jeg ankom salen var det første jeg så et barn som brukte en sjongleringskjegle som balltre og slo rundt med en ball, mens en mor løp etter. Det var som å gå inn et skolefriminutt hvor den sterkeste overlever, med en blanding av lek og moro med en stor mengde skrik og kaos. Jeg står uforstående til hvorfor dette oppdraget ikke heller gikk til performance-kunstnere. For selv om Munchmuseet nevner performancer som en del av årets Kunstfestival på nettsidene, er dette merkelig nok helt fraværende i årets program.

Var det verdt turen?

Årets MiniMUNCH Kunstfestival hadde og aktiviteter med flere dyktige og godt etablerte kunstnere, men likevel virket enkelte av verkstedene som om de ikke var ferdig utviklet som pedagogiske opplegg.

Å invitere musikere var et fantastisk grep for å både speile museets Live-program samt forberede fremtidens konsertpublikum. Mens Tablas-konserten gir oss en smakbit av et asiatisk instrument, mangler resten av festivalen feiringen av byens mangfold gjennom deres aktiviteter og magien de selv lover. Selv om flere av kunstnerne på programmet er flerkulturelle speiles det ikke i verkene i verkstedene.

Alt i alt var det et bredt utvalg av aktiviteter for barna å velge mellom, men den kunstneriske kvaliteten falt betraktelig på aktiviteter som manglet kunstfaglig kompetanse. Byggets utforming gjør det kanskje krevende å gi plass til alle på de attraktive verkstedene, men til neste år håper jeg at det i det minste er plass til flere kunstnere og en mer synlig rød tråd på programmet.

Periskop informerer om at skribenten har hatt et vikariat på MUNCH i 2021/2022, men har ikke vært knyttet til festivalen siden da.