Når sponsoren overtar regien

«Fart og sjøltillit» er mottoet til Tonje Glimmerdal. Tonje er hovedpersonen i Maria Parrs bok med samme navn. Nå har boka blitt teaterforestilling Det Norske Teatret, der hun med stor suksess herjer med den pengetrillende barnefiendtlige helsecampeieren Klaus. Stykket var også attraksjon da en av teaterets sponsorer hadde selvtillit nok til å arrangerte en barnevennlig festival om nettvett og sunt digitalt liv i teaterbygget. Selvtilliten var på sin plass. Søndagsarrangementet ble en happening for barna som deltok. Teateret har med firmaet Making Waves fått en sponsor som klarer å gjennomføre et arrangement som både trekker folk og som det er fint å være med på. Men også et publikumsmessig vellykket arrangement reiser spørsmålet om hva det gjør med institusjonens kulturelle mandat når sponsorene tar over regien.

Bokmål på nynorsk-teater

På et overordnet nivå viser arrangementet at Det Norske Teatret må anstrenge seg for å oppfylle sin jobb som en av pilarene for nynorskens plass i det norske samfunnet. I tillegg må forholdet mellom teater som kulturinstitusjon og markedsplass avklares.

Sponsorforholdet mellom det digitalt orienterte tjenestebyrået Making Waves og Det Norske Teatret er, ifølge partene, lønnsomt for teateret og i tråd med moderne ideer om sponsing. Grunnlaget er overføring av kompetanse fra Making Waves framfor overføring av penger. Making Waves bidrar for eksempel med kunnskap om hvordan teatret skal nå nye kundegrupper og bruke ny teknologi. Tilbake får Making Waves i det minste tilgang til svært egnede, og kulturelt sett troverdige, lokaler rett over gata for egne kontorlokaler, og kan tilby 700 mennesker gratis teater.

I alt dette, som både må være fint for teatret, for Making Waves og for deltagerne på den vellykkede festivalen, er det påfallende at alt skriftlig materiale fra arrangørene er på bokmål. All tekst på nettsiden til Making Waves er også på bokmål.

Det Norske Teatret «var og er ein del av ei folkerørsle der vidareføringa av Ivar Aasens målreisingsarbeid var både mål og middel»,[2] skriver teateret på hjemmesida si. Med et slikt utgangspunkt burde barna på Nettvettfestivalen ikke opplevd en «happening», men «ei storhending». For grunnlaget for Det Norske Teatret er kampen for nynorsk språk. «Det er då sant som folk seier likevel, at Flåviki er venasta garden i heile bygdi», fra Ivar Aasens stykke Ervingen, var det første replikken på DNT-scenen.[3] Selv om replikken nærmest kunne vært hentet ut av Tonje Glimmerdal, viser det skriftlige materialet rundt festivalen, om det kom fra Egmont/Donald, som også var til stede, eller Making Waves, at arrangementet ikke tok godt nok vare på teaterets arv og mandat.

Folkeopplysning og omdømmearbeid

Nettvettfestivalen; det sunne digitale livet hadde nesten 700 påmeldte. Making Waves ønsket velkommen og organiserte det hele. Næringsorganisasjonen IKT-Norge, Redd Barna og teateret selv sto også som arrangører, og alle hadde bidrag under festivalen.

Gratis teater var nok viktig for at arrangementet ble fullt, men i tillegg beskrev reklamematerialet en verden i tråd med den evige bekymringen foreldre har for at barna blir utsatt for skumle ting via ny teknologi. Dermed fikk foreldre et ekstra insentiv til å ta med seg barna dit. Fordi det er «noen skremmende bi-effekter» ved framveksten av «digitale løsninger», var budskapet: «Mobberne har fått nye og meget effektive kanaler, markedsførere kan misbruke informasjon om oss for å drive mer målrettet påvirkning, kriminelle kan stjele vår identitet og misbruke denne.»

Teateret var med et slikt utgangspunkt stilt til disposisjon for folkeopplysning rettet mot å beskytte barn, og samme arrangement var en del av en sponsors omdømmearbeid. Det er en vanlig metode for kommersielle og ideologiske aktører å love løsning på moderne samfunnstrusler når de vil slippe til i skole og kulturinstitusjoner der de ellers ikke hadde vært velkomne. Det hadde for eksempel vært fint for Redd Barna å hardselge fadderskap via skolen, men i stedet må de nøye seg med å lære bort nettvettbud og håpe det gjør foreldre mer mottakelig når de stoppes på stands på kjøpesenteret.

Mens skolen holder igjen, åpner sponsing teatret for Mammon i barneopplysningens navn. Redd Barna kom med et opplegg som nok var for kjent for mange av barna nettopp fordi de kjente det fra skolen. Organisasjonens «kortfilmfestival», der det ble vist korte reklame/informasjons-filmer om nettvett, var arrangementets mest nettvett-for-barn-aktige innslag. Det var ikke blant de mest populære. Redd Barna sto også for det mest kommersielle innslaget. Midt blant ulike stasjoner med opplegg for barn, sto selgere klare til å målbinde foreldre som forsøkte å vri seg unna å betale usle 9 kroner dagen for å gi et barn et bedre liv.

God kultursponsing bør ikke innebære at kulturinstitusjonen går på kompromiss med formålet sitt, men at den i større grad får oppfylt det. Derfor håper vi at før neste nettvettfestival at kompetansen har gått begge veier, og at alle nettsider, brosjyrer, tegneserier etc. er på nynorsk, at Making Waves enten lager en tospråklig eller en nynorsk hjemmeside og at de i løpet av sponsorperioden utvikler en app som gjør det mulig å få all tekst i digitale kanaler på nynorsk. Making Waves sammen med Det Norske Teatret var dyktige arrangører av en festival med mange fallgroper. De klarer sammen å vise at sponsorers kompetanse kan bidra til at teatret tjener penger. Ordentlig imponert blir vi imidlertid ikke før de viser at de sammen kan bidra til å gjøre nynorsk til et selvsagt språk både i dramatikk og i digitale kommunikasjonskanaler.

«Må begynne med å forstå folk»

Aldersgruppen arrangementet rettet seg mot var mellom 8 og 16, så det var på sin plass med et eget voksentilbud. Det var særlig der vi fikk se at det er mulig å være reflektert rundt hvordan teknologi påvirker kulturen. Vi fikk ikke med oss alt, men IKT-Norge stilte med den svært kompetente Torgeir Waterhouse, som for eksempel kunne fortelle at mens voksne hadde angst for konkrete skumle ting, som falske identiteter og mobbing, var barnas frykt å bli holdt utenfor. Sånn viste han at mens foreldre tenker på digitalisering nærmest som et fremmedelement i verden, baler barn med spørsmål som både er mindre teknologiavhengige og mindre tidsspesifikke.

Arrangementet var, intendert eller ei, i tråd med at det kanskje var lurt å selge seg inn til foreldrene ved å snakke om digitalisering, mens barna trengte noe som både var mer konkret og mer allment. Etter en innledning, der dansegruppa Flow Dance og fjorårets MGP jr-vinner Mathea-Mari fanget salen, kunne deltagerne bevege seg mellom dansekurs, superheltverksted, kodekurs, animasjonskurs, presentasjon fra Donald-tegner Arild Midtun og selfie med nevnte MGP jr-vinner. Teknisk Museums tilbud om kurs i animasjon via app, demonstrerte hvor morsomt det er med teknologi. Opplegget gled fint, og nærmest alle var i aktivitet og virket fornøyde. Men det var slående hvordan tilbudene, bortsett fra kodekurset, kunne blitt gitt uten at nettvett og digitalisering var temaet.

Slik var arrangementet også i tråd med drøftingene i en av de beste bøkene på norsk om moderne kommunikasjonsteknologi, «Sosiale medier», skrevet av medieviter Ida Aalen. Etter en imponerende gjennomgang av forskningen på temaet konkluderer hun med at du «må begynne med å forstå folk».[3]

I den grad Tonje Glimmerdal, som avslutter dagen, har noe med nettvett å gjøre, må det være av omtrent samme grunn. Stykket handler over hodet ikke om det digitale ved verden, men om «folk», om familie, om vennskap og om alder. Men det handler også om mobbing, om å vente på telefonen som aldri kommer, om pengenes makt opp mot det moralsk riktige. Det er neppe noen bedre måte å forberede barna på en verden som også har digitale sider enn å snakke med dem om hvordan mennesker er med hverandre på godt og vondt.

[1] Aalen, Ida. 2015. Sosiale medier. Fagbokforlaget, Oslo. s 252.

[2] http://www.detnorsketeatret.no/historia/

[3] Fidjestøl, Alfred. 2013. Trass alt. Det Norske Teatret 1913 – 2013. Samlaget, Oslo. s 51.