NRK-serien «Kuppel 16»: Klimadystopi og kjærlighet

I NRKs nye ungdomsserie Kuppel 16 befinner vi oss i en fremtid hvor den økologiske kollapsen er et faktum. De rike bor i godt beskyttede kupler hvor vann og luft er rene, og det spises egendyrket, ekte mat. De har tilgang til et hypermoderne helsevesen, og tenåringen Anton (Johannes Blumenthal) har vokst opp omgitt av foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tipp- og tipptippoldeforeldre. Familiens eldste var voksne da samfunnet kollapset rundt år 2040, og de bærer med seg både kollektiv og individuell skyld for verdens tilstand.

Etter kollapsen

På utsiden av kuppelen er himmel og jord forurenset, og barn blir født med vevsskader som gjør at de trenger kontinuerlig oksygentilførsel. Det ligger søppel i gatene, og de fleste mennesker lever på kunstig, ultraprosessert mat. Samfunnet er organisert i klaner, hvor individet er nedprioritert til fordel for fellesskapets overlevelse. Seriens andre hovedkarakter, Emma (Flo Fagerli), tilhører en fargerik klan av skuespillere, musikere og kunstnere som bor sammen i en bygård i storbyen.

Anton lever et svært skjermet liv i kuppelen, og selv om mor uanstrengt oppfordrer ham til å onanere daglig, stanser Foreldrekontrollen tilgang til alle bilder av nakne kropper. I et desperat forsøk på å få se «pupp» sniker Anton seg inn i luftsjakten over dusjene til arbeiderne fra utsiden. Der står Emma, som har blitt med mor på jobb i kuppelen, og da Anton ikke overraskende faller gjennom taket, er det Emma han lander på. Konsekvensene av dette fallet er store for dem begge.

Fra ZombieLars til KuppelAnton

Serieskaper Thomas Seeberg Torjussen er kjent som en av skaperne bak ZombieLars (NRK, 2017-2019), som vant den prestisjefylte Rose d’Or og var nominert til flere Gullrutepriser. Også i ZombieLars adresserte Torjussen, sammen med medskaper Gisle Halvorsen, dagsaktuell tematikk gjennom etablerte sjangerkonvensjoner og klassiske motsetninger. Den gang var det zombier, troll og andre skrekk- og eventyrfigurer som opplevde høyst reelle og gjenkjennbare utfordringer knyttet til diskriminering, rasisme og egenaksept.

I Kuppel 16 befinner vi oss i et velkjent science fiction-landskap hvor utfordringer fra vår tid som polarisering, ekkokamre og klasseforskjeller har blitt forsterket, forverret og satt i system. I fremtiden er skillet mellom fattig og rik helt markant: de rike lever beskyttet inne i kuplene sine, mens de fattige lever på utsiden med konsekvensene av klimaendringene.

Men der ZombieLars fra første episode var en uredd rampunge; full av skarpe kommentarer, beksvart humor og dyptpløyende følelser, så er Kuppel 16 mer som en mumlende tenåring som ennå ikke har våknet skikkelig.

Mer humor

En svakhet er mangel på humor. Det finnes mange gode science fiction-serier som ikke er spesielt morsomme, men for en serie som denne, både med tanke på målgruppe og setting, så er humor viktig. Verdenen som fremstilles er vår verden når eller hvis alt går galt, og det er et deprimerende premiss. Vitser, slapstick, absurde situasjoner og så videre, gir tilskuer små pustepauser i alt alvoret.

Humor kan også styrke tilskuers forståelse av hendelsene og gi innsikt i den verdenen serien har skapt. Vi ser glimt av det i episode 4; Anton har aldri sittet på en motorsykkel før, så han forstår ikke at han må holde seg fast da Emma kjører, og han ramler derfor på rumpa. Det er et enkelt grep, men det er morsomt. Enda morsommere er motorsykkelens tyverialarm i scenen som følger. Serieskaper Torjussen har tidligere bevist at han kan balansere ektefølte problemer og tematikk med svart humor og brodd. Det trengs det mer av i Kuppel 16.

De få scenene med humor styrker Anton som karakter. Dette er ikke en lett karakter for skuespiller Johannes Blumenthal å spille: Anton er mutt og forvirret nesten hele tiden, og det legger begrensninger på ansiktsmimikk. Det forvirrede uttrykket er troverdig for denne karakteren og for en seksten år gammel gutt generelt, men det kan også være kjedelig å se på. Flo Fagerli har en mer variert rolle i Emma, men også her er de første episodene preget av en relativt statisk sinnsstemning: Emma er sint. I scenene med komikk rundt motorsykkelen fungerer «forvirret Anton» og «sinna Emma» godt og forsterker humoren, men det er også godt å se at de har et større spekter som skuespillere når de i en senere scene har en skikkelig samtale med hverandre for første gang. Her er smilene og de myke blikkene troverdige sprekker i en stoisk tenåringsfasade.

Vår fremtid

Dystopier er ofte et godt utgangspunkt for å adressere utfordringer i dagens samfunn. Klimakamp og en fremtidig økologisk kollaps, er tematikk mange unge (og voksne) er engasjert i. Den økologiske kollapsen i serien, er imidlertid mest synlig gjennom dialogen. Anton har historieundervisning på skolen hvor det redegjøres for utviklingen fra den pandemiske tidsalder (vår nåtid) via økologisk kollaps til nytribalisme, hvor samfunnet er splittet opp i småsamfunn i kupler og klaner.

Vi blir også kjent med omstendighetene gjennom samtaler mellom karakterene. Serien er imidlertid relativt forsiktig rent visuelt når det gjelder å skildre dette. Med unntak av de slående kuplene i landskapet, ser ikke verdenen på utsiden så veldig annerledes ut enn den vi lever i nå. De aller fleste menneskene i Emmas verden går kledd slik vi går kledd, bygningene deres er våre bygg bare med avflasset maling og solcellepanel på alle tak, og deres teknologi fremstår som en plausibel utvikling av dagens teknologi. Dette forsterkes i interiørscenene; Emmas soverom ligner i stor grad soverommet til en tenåring på 2020-tallet.

Dette er et virkningsfullt grep for å skape identifikasjon med karakterene, og da særlig de som bor på utsiden av kuplene. Det skaper også en egen type gru når vi med relativ letthet kan forestille oss at dette er der vår verden vil ende; Kuppel 16 er vår fremtid.

Mangler desperasjon

Det er lite å utsette på det filmatiske håndverket i Kuppel 16; produksjonsdesign, lyddesign, musikk, klipp og kamera holder alle høyt nivå. Eksempelvis er dusjscenen hvor Anton spionerer nydelig lyssatt, med vakre bilder og en klipping som både understreker Antons fascinasjon og skaper forventning om at noe galt nødvendigvis kommer til å skje.

Det føles imidlertid som om dialogen og det visuelle i serien forteller to litt ulike historier. Hvis dette er vår verden etter en total økologisk kollaps, er det ikke da rimelig at det på et punkt har vært store flyktningestrømmer fra land hvor konsekvensene har vært tørke, tsunamier, skogbranner og oversvømmelser? I en segregert verden som dette, burde ikke nøden i gatene vært synligere, forfallet sterkere, desperasjonen større?

Vi blir fortalt om en virkelighet, men får se en langt mer dempet versjon. Med unntak av (noen få) mennesker som trenger oksygentilførsel, er det lite rent visuelt som tyder på at det er utfordrende å bo på utsiden. Menneskene fremstår som friske, velfødde og lykkelige. Det er en del synlig søppel og forfall i byen, men utover det er den ikke påfallende annerledes enn enkelte storbyer i dag. Vi får glimt av et brunt og ubebodd landskap fra togvinduet da Emma blir med mor på jobb. Men da Emma og Anton senere rømmer ut på landet på motorsykkel, er skogene relativt tette, og tenåringene fremstår ikke som nevneverdig redde for luftforurensing, hull i ozonlaget eller andre klimakonsekvenser.

Savner samsvar mellom dialog og bilde

Jeg skulle ønske det var mer skitt, mer fare og større konsekvenser. For å ta et eksempel: Emma får ikke lov til å forlate bakgården, men drar likevel ut i byen alene for å møte vennene i undergrunnsmiljøet. Her kunne serien brukt langt sterkere virkemidler. Gatene kunne vært stappfulle av folk som ikke har et sted å bo, av provisoriske flyktningeleirer, av sult og fattigdom. Kameraet kunne fulgt tett på Emma; vist henne som uredd i møte med kaoset ute på gata. Men i stedet ser vi Emma rolig passere en butikkfront med tildekte vinduer og en håndfull ungdommer som henger gatelangs. Et sted går en gruppe som ser ut til å tilhøre en sekt forbi (en uventet visuell glede som jeg håper vil returnere og utbroderes i serien!). Kamera følger så Emma gjennom en kjellergang og inn i et rom hvor det står en nedslitt sofa. Det hele er veldig enkelt visuelt, og det tilføres lite på lydsporet som underbygger fremstillingen av dette som et farlig sted.

Og hvis det faktisk ikke er serieskapers hensikt å fremstille byen som kaotisk og farlig, så må vi få forklart hvorfor. Hvem holder kontroll i byene for å forhindre kriminalitet? Hvorfor er Emmas foreldre så redde for å slippe henne ut av bakgården hvis det ikke er noe der ute å frykte? Hvor er alle klimaflyktningene? Finnes det en mur som holder dem ute eller ble de utryddet? Kort sagt: det må være samsvar mellom historien som fortelles gjennom dialogen og i bildet.

Sterke reaksjoner

Likhetstrekkene mellom fremtiden i Kuppel 16 og vår egen samtid kan også gjøre det utfordrende for seerne å trekke skillelinjer mellom de to.

Det kan for eksempel være vanskelig å forstå hvorfor Antons handlinger får så store konsekvenser. Det er, for all del, helt uakseptabelt å spionere på noen som dusjer. Og det blir enda verre av at han representerer overklassen og hun er gjestearbeider og dermed hans undersått. Det tror jeg de aller fleste seerne forstår. Men fordi serien ikke har klart å etablere hvordan holdninger til kropp, nakenhet og samtykke har utviklet seg i perioden mellom vår tid og denne hendelsen, så kan det oppleves som at reaksjonene og konsekvensene er uproporsjonale til Antons forbrytelse.

Det hadde styrket serien om vi visste hvilke holdninger dette samfunnet er tuftet på, og hvorfor en tenårings fascinasjon for nakenhet oppleves så grenseoverskridende at han blir stemplet som en voldtektsmann – og etter hvert også får rykte på seg for å være pedofil. Serien antyder at dette kan være et spørsmål om klasse, men det blir aldri helt tydelig. Det mangler et ledd i historien her som kan forklare hvorfor dette eskalerer så raskt, og hvorfor Anton er så redd for konsekvensene i kuppelen at han er villig til å flykte ut til det, som etter hva han tror, er en livsfarlig verden.

Tiltrekkende motsetninger

På tross av de åpenbare forskjellene, har Anton og Emma også mye til felles. De føler seg begge overbeskyttet og infantilisert på hver sitt vis. Emma får ikke forlate klanens bakgård uten følge, og foreldrene liker ikke at hun tilbringer tid i et undergrunnsmiljø av sinte, unge mennesker som har som mål å ødelegge kuplene. Anton føler seg kvalt av forventningene og oppmerksomheten til storfamilien, og alt han gjør og ikke gjør overvåkes og kommenteres.

To unge, forelskede mennesker på hver sin side av en økonomisk, sosial skillelinje er en klassisk trope, men den fungerer. Gjennom de to karakterene har serien en mulighet til å vise oss innsiden av ulike miljø og ulike perspektiver på den verdenen de bor i. Kuppel 16 følger de to karakterene parallelt, og gjennom dem blir vi godt kjent med både kuppellivet og klanslivet på utsiden.

Serien peker også på farene ved segregerte samfunn. De som lever på utsiden har ingen kontakt med kuppelbeboerne, utover det arbeidet de utfører som gjestearbeidere i kuplene. Det er også lite kontakt mellom de ulike kuplene. Kuplene er ekkokamre i praksis, hvor hver kuppel har egne regler og ideologier. Eksempelvis må lederne i en kuppel i Stockholm til enhver tid gå rundt med en pose med egen bæsj i hånda for å ikke glemme hvor de kommer fra. En annen kuppel, Mirage, kjennetegnes ved at de ikke tillater innvandring og har en sterk skepsis til alt som er annerledes. Mye av det de enkelte gruppene vet om de andre, er basert på feilinformasjon og vandrehistorier. Det er lett å trekke en linje hit fra vår egen tid med en polarisert medievirkelighet. Kuppel 16 har et stort potensial til å kunne fortelle spennende historier og sette opp interessante konflikter innenfor disse rammene.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene

Dypt vennskap

I disse motsetningene ligger også grunnlaget til en spennende kjærlighetshistorie. Emma og Anton ser i utgangspunktet på hverandre som rake motsetninger. Anton er forsiktig og relativt uttrykksløs, mens Emma går gjennom verden med rette skuldre og skulende blikk. Deres klasseforskjell kommer tydelig til uttrykk i episode 4, da begge skal hentes i ødemarken av sine respektive klaner. Anton hentes av en stor, elektrisk bil med et mannskap på tre (alle kledd i fullt verneutstyr) og en flyvende skanner som sjekker ham for skader og forurensning. Emma blir hentet av en enslig motorsyklist som med et lydløst nikk ber henne hoppe bakpå. Men når de to faktisk snakker sammen, innser de hvor like utfordringer de tross alt har: i forhold til familie og forventninger, og det å skulle finne sin egen identitet. Sammen ler de av mødrene som behandler dem som små barn og ber dem leke mer. Ett øyeblikk, en blikkutveksling gir løfter om et dypere vennskap og kanskje kjærlighet på tvers av skillelinjene over tid.

Kuppel 16 er ikke fullt så morsom, spennende eller skarp som den kan bli. Men jeg har likevel tro på at denne serien kan vokse seg forbi den litt utydelige, søvnige tenåringen den nå er. At den kan bli en sånn serie som man senere vil anbefale videre med forbehold: «Den blir veldig bra, altså. Bare vent til episode fem. Da tar det seg opp!»
Jeg krysser fingrene for det.

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.